Et land i ruiner der halve befolkningen er drevet på flukt. En befolkning terrorisert og undertrykt av en ettpartistat, og islamistiske og radikale grupper. Men er Syria noe mer enn det mediene fremstiller landet som? Hvordan utspilte hverdagen i landet seg før krigen ble hovedfokuset?
Vi leser mye om Syria i norske medier- både om grusomhetene som finner sted der og om menneskene som søker tilflukt i landet vårt. Disse fremstilles ofte som ofre for terror og undertrykkelse. Lite forteller mediene om bakgrunnen og kulturen til den syriske befolkningen. Jeg er interessert i å vite mer enn det som blir presentert i avisene.
Jeg er invitert hjem til Noura på 26 år og Birevan på 20 år, to søstre som bor på Kolbotn i Oppegård, men som begge opprinnelig er født i Syria. Noura og Birevan kommer fra en kurdisk familie- den fjerde største folkegruppen i Midtøsten. I Syria utgjør de ca. 6 % av den totale befolkningen. Den resterende andelen består av arabere (90 %) og mindre minoritetsgrupper som armenere, tsjerkessere, persere og turkmenere.
Noura og Birevan er født i Al Hasakah-provinsen nordøst i landet, nærmere bestemt i byen Qamishli. Provinsen er en del av Kurdistan, men befolkningen der er likevel en kombinasjon av arabere, kurdere, assyrere og armenere. Majoriteten av de to førstnevnte er muslimer, mens assyrere og armenere hovedsakelig tilhører kristendommen. Jeg er nysgjerrig på hvordan disse folkegruppene fungerer sammen i dagliglivet. Lever de i harmoni?
– Vi lever sammen og det er ingen store konflikter mellom folkegruppene. Vi har både kurdiske, arabiske og kristne venner. Det kan oppstå små konflikter mellom arabere og kurdere, men det handler først og fremst om språket. På skolene i Syria er det nemlig ikke lov å snakke eller skrive kurdisk – arabisk er det eneste språket som er tillatt å kommunisere på. De kristne folkegruppene kan heller ikke snakke sitt eget språk, men mange har gjennom tidene hatt nok penger til å bygge private skoler der de kan styre mer selv. Likevel, i og med at alle folkegruppene lever sammen, blir vi også påvirket av hverandre og hverandres språk. Det er for eksempel vanlig at de kristne minoritetene også snakker litt kurdisk, selv om de har et annet morsmål, sier Noura.
Foreldrene våre gjør alt for oss fra vi blir født, og når de blir gamle er det vår tur til å gjengjelde denne tjenesten
En befolkning samlet rundt sentrale verdier
Selv om Syrias befolkning er sammensatt av svært mange forskjellige minoriteter og folkegrupper, har jeg en antakelse om at landets befolkning i sin helhet har noen sentrale verdier de holder fast ved og setter høyt. Et lite google-søk forteller meg at familie, religion, utdanning, selvdisiplin og respekt er høyt verdsatt. Noura kan bekrefte at dette stemmer;
– Ja, dette gjelder for alle minoriteter og etniske grupper. Respekt kommer fra religionen, det er veldig viktig i islam å respektere enkeltmennesker. Respekt for familien er også svært viktig. Familie er noe som alltid vil være der og som aldri kan erstattes – dette er veldig verdifullt. Vi har også en tradisjon om å ta vare på våre foreldre når de blir gamle. Foreldrene våre gjør alt for oss fra vi blir født, og når de blir gamle er det vår tur til å gjengjelde denne tjenesten, sier Noura.
Noura og Birevan forteller at utdanning også anses som svært viktig fordi det ikke finnes noe velferdssystem i Syria tilsvarende det vi har i Norge som hjelper deg når du er utenfor arbeidslivet. Derfor er det helt nødvendig med en god jobb og fast inntekt for å overleve, og for å oppnå dette kreves en utdanning. Det er med andre ord høy status å ta høyere utdanning, og man forberedes på dette stadiet av livet helt fra man blir født. I tillegg har kvinner og menn har akkurat de samme mulighetene til å ta høyere utdanning. De går på de samme universitetene, og er altså ikke atskilt slik situasjonen er i flere land i Midtøsten, eksempelvis Saudi-Arabia. På videregående skole derimot, er det rene gutte- og jenteskoler. Fra og med 12- årsalderen fordeles gutter og jenter på forskjellige skoler, før de igjen samles på universitetet.
– Jeg tror årsaken til dette er at kvinner skal være jomfru når de gifter seg, og ettersom det er i denne perioden ungdom utvikler seg seksuelt vil det være risikabelt å ha gutter og jenter på samme skole, sier Noura.
De kurdiske brudene gifter seg også i hvitt. Bildet viser en venninne av Noura og hennes ektemann under en fotoseanse i bryllupet sitt. I kurdiske bryllup er det vanlig å bruke svært store summer på brudens kjole og styling. FOTO: Deysem Doxan Group.
Tradisjonell kultur
Syrere er kjent for å ha smak for tradisjonell kultur, dette kommer tydelig til uttrykk gjennom blant annet bryllupseremonier og barnefødsler. Jeg er nysgjerrig på hvordan et syrisk bryllup foregår, og ber Noura og Birevan fortelle meg litt mer om dette.
– Bryllup i Syria er en viktig begivenhet, og handler om å vise folk at man har giftet seg. I syrisk kultur er det vanlig å ha både en forlovelsesfest og en bryllupsfest, der sistnevnte er frivillig ettersom det koster svært mye penger. Festene er ofte store dersom brudeparet har mye penger, et vanlig budsjett kan ligge på 150 000 kroner. Jeg har en venninne som nettopp giftet seg og brukte 300 000 kroner på bryllupet sitt, forteller Noura. Det er verdt å nevne at dette er kurdisk tradisjon, og at bryllupsseremoniene gjerne er annerledes hos andre folkegrupper i Syria.
Fritid og hobbyer
I Norge vokser de fleste barn opp med en idé om at å ha hobbyer er positivt for menneskers selvutvikling og sosialisering. De blir derfor gjennom barndommen oppfordret til å prøve forskjellige fritidsaktiviteter; idrett, musikk og diverse kunstneriske aktiviteter. Finnes det en tilsvarende tradisjon i Syria?
– Ja, men penger er av vesentlig betydning. Alt koster penger og svært lite er finansiert av staten. For å drive med fritidsaktiviteter må man ha penger. Og staten setter grenser for alt som har med penger å gjøre, sier Noura.
Noura tror dette har å gjøre med at dersom man har for mye penger til overs, begynner man å tenke på andre ting enn bare det å klare seg gjennom dagen. Dersom man for eksempel har tid til å fokusere på politikk, vil man begynne å tenke kritisk – noe regjeringen under Bashar al-Assad ikke ser på som en positiv ting. De setter derfor grenser for hvilke muligheter folk har og hvor mye penger de har til overs å bruke på ting som fritidsaktiviteter. Søstrene kan likevel fortelle at de hadde noe fritid utenfor skolen, selv om de ikke deltok i noe organisert. Hverdagen, fra søndag til torsdag, var hovedsakelig preget av skole, men i helgene var det tid for å hvile og tilbringe tid med familie og venner. Etter islamsk tro er fredag helligdag, denne dagen skal brukes til å slappe av. En tur i moskeen var både ønskelig og nødvendig, men på kvelden samlet ofte familien seg og lagde god mat. I Syria er det ingenting som heter å gi beskjed når man kommer på besøk, så hjemmet var derfor ofte relativt fullt på fredagskvelden. Det var ingen uting å dukke opp uten forvarsel og invitere seg selv inn.
– Tid og presisjon er uvante begreper for mange syrere. Da foreldrene våre vokste opp var det mindre vanlig å gå på skole og ta høyere utdanning, og en strukturert timeplan var dermed heller ikke noe man hadde noe særlig forhold til. Blant dagens unge, som studerer og ofte har en mer hektisk hverdag, har tid fått et nytt perspektiv, forteller Birevan.
Syrisk matkultur
Hos Noura og Birevan blir jeg servert vegetarisk pizza til middag. Det er tydelig at pizza er en favoritt i familien. Men dette er vel ikke tradisjonell syrisk mat? Eller er det syriske kjøkken også inspirert av USA og Vesten?
– I Syria finnes det også restauranter med mat inspirert fra USA og Vesten. Dit drar vi av og til med venner når vi har skolefri. Hjemme spiser vi derimot mye tradisjonell syrisk mat.
Hva som inngår i begrepet tradisjonell syrisk mat avhenger av hvilken folkegruppe man tilhører. Noura og Birevan er kurdere, og mattradisjonene er dermed annerledes enn for arabere og andre minoriteter. Tradisjonell kurdisk mat består av mye grønnsaker og kjøtt, ofte grillet. Grønnsakene er gjerne fylt med ris, kjøtt og masse krydder. Jeg blir overrasket, for jeg trodde tradisjonell syrisk mat innebar hummus, falafel og liknende.
– Joda, sier Noura – men det er til frokost og tilbehør til middagen. Vi spiser aldri falafel og hummus som hovedrett.
Noura mimrer tilbake til måltidene i Syria da alt som ble servert var ferskt. Det var et stort fokus på råvarer og lite var importert, prosessert eller nedfrosset. Skulle de ha kjøtt til middag, gikk de til slakteren, pekte på kyllingen de ville ha, og var vitne til at slakteren tok livet av dyret rett foran nesa på dem. Fornøyd gikk de hjem med en kylling i hånda og gledet seg til et storslagent måltid.
“The great mosque of Damascus”.
FOTO: Arian Zwegers/Flickr
Syria og omverdenen
Ettersom utdanningsnivået i Syria er såpass høyt, er jeg nysgjerrig på hvordan syrerne påvirkes av omverdenen. Med et høyt intellektuelt nivå innad i befolkningen, er vel også folk opplyst om hva som skjer i resten av verden? Hvordan har globaliseringen påvirket den syriske kulturen?
– Syrere er veldig oppdatert på hva som skjer i resten av verden. Mange har internett hjemme og leser nyheter. De fleste i familien vår er høyt utdannet og da vi bodde i Syria, fulgte de med på hva som skjedde innenfor sine felt i resten av verden. Likevel er grensene regjeringen setter strenge, så tilgangen til informasjon om vesten er begrenset. I tillegg er religionen kanskje viktigere enn noe annet, og de tradisjonelle verdiene og kulturen har fortsatt større fokus enn mye av det som skjer i resten av verden, sier Noura.
Noura og Birevan har nå bodd i Norge i henholdsvis to og tre år, og har dermed hatt tid til å oppleve den norske kulturen og erfare på hvilke måter den skiller seg fra den syriske. I Norge har det den siste tiden vært mye snakk om hvordan ulike kulturer kan bidra til å berike eller true «norske verdier» og «norsk kultur». Avslutningsvis lurer jeg derfor på om Noura og Birevan har noen meninger om hvordan den kulturen de bringer med seg fra Syria kan bidra positivt til det allerede multikulturelle Norge. Noura jobber deltid på sykehjem og har derfor gjort seg opp noen tanker fra denne erfaringen.
– Vi har sett at man i Norge bruker svært mye penger på å passe på eldre mennesker. Jeg mener at vanlige mennesker kan bidra til å redusere disse utgiftene ved å fordele ansvaret for de eldre mellom seg. Norge bruker milliarder av kroner på å passe på de eldre – en oppgave familien i stedet kan ta seg av. Da kan staten bruke disse pengene på andre ting. Jeg mener den høye skatten nordmenn betaler kunne blitt utnyttet på en mye bedre måte.