Leder Samfunnsviter'n #1 2014

Første utgave av Samfunnsviter’n 2014 vies til egoismen. Vi har alle vært ute for egoistiske tilfall – og noen ganger er det kanskje helt greit. Om egoismen opptrer i form av enorm selvsentrering i høystressperioder som eksamenstiden, eller om den handler om rasjonelle aktører på den internasjonale arena – det er vel i grunn det samme. Det er menneskelig å være egoistisk til tider. Problemet oppstår når egoismen tar overhånd – når hvordan «jeg» har det er viktigere enn alt annet.
I internasjonal teori – eller statsvitenskapelig teori – kalles denne egoismen «rasjonell aktør teori». Alle avgjørelser tas på bakgrunn av hvor mye man vinner versus hvor mye man taper. Dette er ikke noen misantropisk teori – ei heller en teori undertegnede tar avstand fra. Faktisk later det til at de fleste statsavgjørelser til en viss grad, eller i alle fall i et gitt perspektiv, er rasjonelle. Problemet er bare når denne rasjonelle avgjørelsen leder til en negativt eller uhensiktsmessig utfall. Når slik rasjonalitet fører til at partene i Syriakonflikten forlater forhandlingsbordet, eller at verden ikke klarer å finne noen løsning på et felles problem som klimaendringene – da blir det skummelt.
Verden står ovenfor enorme utfordringer. Menneskeheten er godt i gang med å destruere eget habitat, i følge FNs klimapanel – og som mennesker (eller rasjonelle aktører) klarer vi ikke å bli enige om dette er sant en gang. Relative gevinster er viktigere enn det absolutte mål å bevare klimaet. Eller, hvis det skal sies enkelt; vestens innbyggere er ikke villige til å redusere sin livskvalitet hverken for å utjevne ulikhetene i, eller for å bevare, verden, og utviklingslandene er ikke villige til å ofre – eller utsette – sin økte velferd for å redde klimaet. Som individer – som mennesker – er ikke dette vanskelig å forstå. Man vil leve så godt som man kan. Man kan nesten argumentere med at det er rasjonelt. «Min handling vil ikke påvirke noe likevel – så hvorfor skal jeg kompromisse når ingen andre gjør det?». Problemet er bare; hvis man veier nytten – selv den kollektive – opp mot kostnaden av en total klimaendring, spørs det om det er rasjonelt likevel.
Dette er gode eksempler på hvorfor egoismen – til tross for at den til tider kan redde deg fra sinnssykdom ved å gjøre deg til et navlebeskuende eksamensbeist – ikke alltid fører til det beste utfallet. I en ironisk tvist gir internasjonale forhandlinger et skremmebilde til etterretning; et godt eksempel på hvorfor vi som mennesker er helt og holdent avhengige av at man ikke alltid setter egeninteressen høyest. For om egeninteressen skal stå høyest – om vi alle skal ha bil, lys på i hele leiligheten og spise til vi ruller – vel, da går ikke samfunnet rundt.
Overfører vi dette til sosiale relasjoner er navlebeskuelsen direkte destruktiv. Man må gi for å få. Det normative aspektet satt til side; realiteten er at ingen er villige til å gi hvis ikke de får. Prinsippet om at man får som man gir, nært knyttet til den gylne regel, kan likevel knyttes opp mot rasjonalitet i form av kostnad/nytte-analyse. Hvis noen koster mer enn de gir deg er det liten sjanse for at du orker. Heldigvis vet vi det, på individnivå.
I så måte er det fascinerende at fordi vi vet dette på individnivå, så overfører vi det til samfunnsnivå. Vi blir provoserte når vi opplever «snyltere». Vi blir opprørte når stater oppfører seg kun i egen interesse, og uten hensyn til normative (eller konstruktive) forhold. Likevel, er det grunn til å tro at stater – som tross alt bare er samlinger av mennesker – vil oppføre seg annerledes, når vi som personer ikke gjør det? Neppe.