Etter femti år med politisk og kulturell rasesegregering trodde man det bare kunne gå oppover med den tidligere apartheidstaten Sør-Afrika. Slik har det ikke blitt; landet er dypere splittet, fattigere, mer korrupt og mer rasistisk den dag i dag enn noen gang før.
Sør-Afrika taklet avslutningen på apartheid på en måte som imponerte en hel verden. Landet som var på vei inn i en voldsom og brutal borgerkrig, unngikk dette med nød og neppe og etablerte i stedet demokratiske rammer for å søke mot forsoning og likestilling. Landet ble spådd en lysende fremtid med sin blomstrende økonomi, økende popularitet som turistmål og en av verdens mest liberale og inkluderende grunnlover. Dessverre var veien mot dette suksessamfunnet lengre enn ventet. I dag preges landet av massive ulikheter, høy drapsrate, mye korrupsjon, enorme problemer med rasisme samt en økende høy andel av befolkningen er smittet av HIV/AIDS.
Dagens Sør-Afrika
Apartheid var et ord mange trodde døde i 1994 når den nye sør-afrikanske grunnloven opphevet det politiske rasesystemet med samme navn. Og på én måte døde ordet ut. Det døde på papiret. Problemet er at praksisen lever i beste velgående – både i hverdagslivet, i kulturlivet og på politikkens arena.
FOTO: Silje Greger
Sør-Afrikas økonomi som lenge var den sterkeste på kontinentet, skulle fungere som en «reversering av apartheid». I et forsøk på å snu den økonomiske situasjonen, som tidligere favoriserte de hvite, ble tiltak iverksatt for å gi mer makt til den resterende befolkningen. Målet til regjeringspartiet ANC (African Nationalist Congress) var å gjøre økonomien representativ for den demografiske rasefordelingen. Dette har ikke fungert som ønsket – det er nå dobbelt så mange som lever under ekstrem fattigdom sammenlignet med til når de kom til makten i 1994. På 22 år har gjennomsnittlevealder sunket fra 64 til 56 år, nasjonal gjeld har økt med 44 % og arbeidsledigheten har økt til 25 %. Hver dag blir minst 50 mennesker drept i Sør-Afrika; majoriteten av disse drapene er trigget av rasisme. Dette tallet forventer man ikke å finne i et demokrati. Tvert imot, dette tallet kan man forvente å finne i et konfliktområde.
Hva er utfordringene?
Det er flere utfordringer som har knyttet seg sammen og er vanskelig å separere ettersom de påvirker hverandre. Likevel er det rasismen som ligger i bunnen og skaper et vanskelig utgangspunkt for forsoning og demokrati.
Hver dag blir minst 50 mennesker drept i Sør-Afrika; majoriteten av disse drapene er trigget av rasisme
Rasismen skaper motvillighet, frustrasjon, fiendtlighet og usikkerhet mellom de forskjellige sosiale og etniske gruppene. Rasismen ligger som en latent faktor i bunnen for demokratiet. Regjeringen representerer ikke hele befolkningen, men heller en spesiell folkegruppe. Dette med rasisme kommer vi snart tilbake til. Det er bare viktig å vite at dette ligger i bakgrunnen og påvirker andre elementer i det sør-afrikanske samfunnet.
Andre utfordringene står i kø; fiendtlighet og usikkerheten mellom de forskjellige sosiale og etniske gruppene, økende fattigdom, et dysfunksjonelt demokratisk system, et ødelagt juridisk system sammen med en korrupt og maktsyk regjering. Utdanning, helsesystem, infrastruktur og sikkerhet er alle politiske elementer som ikke fungerer i det hele tatt. Hele det sør-afrikanske samfunnet går inn i en sirkel hvor god utdanning er så dyrt at kun (hvite) rike har mulighet å benytte seg av det. Offentlige, billigere skoler har en dropout-rate på 50%. Analfabetismen er like høy, men dette er kun i den svarte delen av befolkningen. Helsetjenester er kun for rike som kan betale noen tusen for et privatsykehus. Sosial infrastruktur er fullstendig fraværende – offentlig transport går uregelmessig og om man tar toget alene er det store sjanser for å bli voldtatt, ranet eller begge delene. Ran, voldtekt og usikkerhet er et problem over hele landet; Johannesburg er blant annet kjent som en av verdens mest kriminelle byer.
Rasisme
Alle disse utfordringene blir intensivert og livnæres av rasismen. Rasismen har en annerledes struktur i dag enn den hadde før 1994. Under apartheid var de hvite i den sterkeste posisjon og var derfor kapable til å utføre systematisk og nedgraderende rasisme. Slik situasjonen er i dag er rollen snudd. Jacob Zuma sitter med makten og under hans lederskap har rasisme blitt en del av det politiske systemet på en ny måte. Mens det var institusjonelt og strukturert gjennom lover og regler før, har det nå flyttet seg over til å prege hverdagslivet i en større grad. Ettersom grunnloven forhindrer diskriminering i institusjoner og statelige strukturer er det i stedet en aktiv del av Zuma og ANCs verbale propaganda. I en tale til nasjonen sa president Zuma følgende; «Vi [Symbol]regjeringen[Symbol] vil skyte de [Symbol]hvite[Symbol] ned med maskingevær og de vil løpe for livet». Dette gir et innsyn i hvordan rasismen er en normal og integrert del av hverdagen. Denne åpenhjertige rasismen skaper misnøyd, frustrasjon og raseri hos den hvite delen av befolkningen. Samt den fyrer oppunder og legitimerer den svarte delen av befolkningens raseri for tidligere forbrytelser.
Rasismen skaper motvillighet, frustrasjon, fiendtlighet og usikkerhet mellom de forskjellige sosiale og etniske gruppene
Rasismen føres derfor begge veier; men det mest prominente disse dager er rasismen mot den hvite befolkningen. Hatet for hverandre finnes på begge sider. Men, ettersom den hvite delen av befolkningen er vinnerne fra et økonomisk perspektiv er det mer misnøye, frustrasjon og desperasjon fra andre siden. Dette gjør handlingene mer voldelige og desperate. Smerte fra tidligere forbrytelser blusser opp og presser mot overflaten og gjør rasismen til et stadig mer trykkende problem. Denne rasismen utfoldes på forskjellige måter; et tilfeldig ran på vei hjem fra byen en sen kveld, voldtekter eller trusler i taler fra presidenten. Fra et mer strukturert nivå er det gjort forsøk på å trekke frem nedpressede grupper og hjelpe dem inn i en bedre posisjon, men på bekostning av andre grupper. Eksempler på dette er rasekvotering i høyere utdannelse. På tross av bedre kvalifikasjoner, forhindres den beste kandidaten plass på flere universiteter som følge av rase. Zuma har også gjort det ulovlig for den svarte delen av befolkningen å eie hund, ettersom dette ville vært å kopiere «de hvites måte å leve på».
Man kan stille seg spørsmålet; er dette rett måte å endre maktbalansen på når den undertrykker de som tidligere undertrykte? Eller å skape forskjeller mellom folkegruppene gjennom lover og regler? Vil dette skape et samfunn som er preget av forsoning? Svaret er nei.
Kilden til problemene
Mange sier nok at man kan ikke forvente at et rasistisk samfunn slik Sør-Afrika var snur over natten. Og, ja dette er helt klart sant. Det tar generasjoner å endre noe som er så innvevd i en persons levestil og fundamentale tankegang. Det var derfor knyttet stor spenning til valget i 2014 – dette var første gangen «generation free» kunne stemme. Dette var generasjonen som var født etter apartheid ble avsluttet. Det var enorme forventninger til at de skulle endre valgutfallet og skape et nytt politisk fundament som var mer tilpasset sakte, men sikker forsoning. Det ble ved håpet. Vinner av valget 2014 var Mandelas gamle parti, ANC. Dette partiet er på mange måter kjernen i problemene landet opplever.
FOTO: Silje Greger
ANC har sittet ved makten helt siden apartheids slutt i 1994. Og under de første årene gjorde partiet en god jobb med å forsone landet. Med Mandela som president hadde partiet legitimitet både hos den svarte, hvite og fargede delen av befolkningen. Under Mandela klarte partiet å skape en grobunn for forståelse og likestilling blant de ulike gruppene. Etterfølgeren, Thabo Mbeki, klarte ikke det samme og startet politikken som i dag skaper stadig større splittelser i befolkningen. Ettersom ANC og Mandela drev frem avslutningen av apartheid føler store deler av befolkningen at de skylder dem sin stemme. Dette har gitt ANC et slags frikort hvor de kan føre den politikken lederne ønsker og ikke som nødvendigvis ganger befolkningen som en helhet. Dette har også gjort ANC til en yngleplass for korrupsjon. President Zuma, for eksempel, brukte nylig tilsvarende 15 millioner NOK av statsbudsjettet til å bygge et svømmebasseng og en bro til sin private eiendom.
Hva kan gjøres?
Det er en lang liste med hva som kan gjøres i denne situasjonen, men det er spesielt to ting som bør trekkes frem. For det første er det behov for både ny president og en ny regjering. Dette vil ikke si at ANC ikke skal være involvert i dette – tvert imot, de burde være aktivt involvert i den nye politiske sammensetningen. Likevel bør det være flere partier involvert for å forhindre den pågående korrupsjonen. Klarer den nye regjeringen å representere den demografiske sammensetningen i befolkningen er dette absolutt en fordel. Den nåværende regjeringen med Zuma i spissen fyrer opp under hverdagsrasisme i sine taler, mens grunnloven kriminaliserer strukturell rasisme. Dette gjør at fengslene fylles opp og det juridiske systemet ikke har kapasitet til å håndtere pågangen. Så lenge aksepten for rasisme drives fra presidenten og regjeringen selv er det ikke mulig å etablere en anti-rasistisk ånd og skape en følelse av forsoning og samhold i befolkningen.
Så lenge aksepten for rasisme drives fra presidenten og regjeringen selv er det ikke mulig å etablere en anti-rasistisk ånd og skape en følelse av forsoning og samhold i befolkningen.
Den andre tingen er likhet for alle. De ulike folkegruppene må ha mulighet til å nå like langt, ha like muligheter og skape et godt liv for dem selv uavhengig av farge på huden og startposisjon i livet. Dette er ikke gjort over natten, men det viktigste stedet å starte er gjennom utdanning. Så lenge en god utdanning koster masse penger er det ikke mulig for den fattigste delen av befolkningen å komme seg ut av fattigdom. Det er derfor viktig at offentlige (gratis) skoler gir samme oppfølging og kompetanse som de dyre privatskolene. Det er også viktig at skolepengene for høyere utdanning senkes, slik at det ikke stopper etter grunnskole.
Veien videre
Det er en lang vei å gå for Sør-Afrika og landets befolkning. Men, det er ikke håpløst og det er heller ikke for sent. Man skal ikke reise lange stykket før man opplever et helt annet samspill mellom forskjellige folkegrupper. Nabolandet Mosambik er et prakteksempel på hvordan raseintegrering kan være vellykket. Det viktigste er at befolkningen selv anser dette som så viktig at de jobber aktivt med å endre sin egen tankegang og handlingsmønster.
Det er visse lyspunkt i denne historien; høsten 2015 skulle skolepengene for høyere utdanning økes. Misnøyen rundt dette forente alle studentene på tross av hudfarge til å protestere for å forhindre at dette skulle bli en realitet. Og det fungerte. Takket være studentenes opprør og protester forblir skolepengene på nivået det er på. For høyt til at majoriteten av befolkningen kan ta utdanning ved et universitet, men det er et steg i rett retning. Én ting er sikkert, Sør-Afrika er et uhyre spennende land å følge med på i årene som kommer.
[toggle title=”FAKTA” load=”show”]Apartheid –betyr adskillelse på språket afrikaans. Betegnelse for den politiske segregeringen som foregikk mellom 1948 og 1994.
ANC – African Nationalist Congress, etablert i 1912 og kjent som Nelson Mandelas parti.
Jacob Zuma – president siden 2009, født i 1942.
Sør-Afrika – befolkning; 53 millioner, 16 offisielle språk, hovedstad; Pretoria.
[/toggle]