VAKKER: Et slående naturlig forhold til egen kropp. (Illustrasjon: Emilie Johanna Teige Skrattegård)
Det var kanskje fordi det var den første dagen med sol siden noe som føltes som nittenfireogførr. Det var kanskje fordi det hele var så nostalgisk, eller kanskje fordi det var fredag i København. Jeg vet ikke, men øyeblikket var noe av det vakreste jeg har sett på lenge.
For første gang siden jeg var åtte år og var med en venninne på Drammensbadet, befant jeg meg i en svømmehall. Det gule dagslyset jobbet på spreng inn gjennom vinduene i gangen da jeg tuslet inn i garderoben, puttet en tyvekroning i skapet og skiftet under håndkledet til bikini. Jeg smøg meg mot fellesdusjen (”unnskyld-at-jeg-er-til”), med godt tak rundt meg selv og håndkledet. Jeg tuslet raskt og litt lutrygget forbi privatdusjene, tenkte at nei, det får da være grenser – dit skal jeg ikke inn. Jeg tittet rask rundt meg for å sjekke om det var andre i dusjen, så at det kun var én annen der fra før, kjappet meg med å ta av bikini og håndkle og brukte kun den absolutt nødvendigste tiden på å vaske meg. Jeg kastet håndkledet på meg igjen, gikk tilbake til skapet for å legge fra meg såpen, og det var da jeg så det. Det var ikke noe som faktisk var så spesielt ved det, egentlig var det et helt normal scenario, men jeg bikket hodet mot høyre og merket et undrende blikk kommer over meg.
En gravid kvinne sto og børstet håret sitt. Hun hadde ikke tatt på seg noen klær etter dusjen, men måten hun bar seg selv på var likevel langt fra mitt veldig unnskyldende kroppspråk. Hun sto, rett som det var, bare der og børstet håret. Splitter naken. Med store melkesprengte pupper, strekkmerker på magen og mascara under øynene. ”Som om det var det mest naturlige noen kunne gjøre”, tenkte jeg og merket med ett at formuleringen min overrasket meg. ”Som om”? Her løper jeg rundt og projiserer at det skulle vært noe galt med den nakne kroppen min og der står hun og projiserer det motsatte. Jeg kjente jeg ble fryktelig sur på meg selv, og med fare for å høres ut som et blomsterbarn uten like, så vekket dette noe pussig i meg – en form for vi-er-alle-vakre-i-vår-egen-hud-tanke. En tanke som på papiret høres ganske klein ut, men som i virkeligheten var intet annet enn aldeles rørende. Det var nesten så jeg hadde sett lyset.
Det tasset en liten jente sakte mot den gravide damen, og den lille jenta ble stående og stirre mot den gigantiske magen som nærmest åpenbarte seg over henne. Hun beveget hodet fra venstre til høyre for å kunne ta det hele inn og kvinnen la ikke merke til henne først. Jeg tror ikke hun kunne se henne bak den store velvingen. Da hun likevel til slutt så henne stå der med trillrunde øyne smilte hun blødt. ”Vil du kjenne?”, sa hun og jeg så det glimte i den lilles øyne. Så sto de liksom bare der – en liten hånd mot en stor mage med en enda mindre fot som trykket fra innsiden. Tre slående vakre representanter for menneskeheten; den stolte gravide, det nye livet i magen og et undrende ungt liv som betrakter.
Jeg kjente jeg ble litt lettet og senket skuldrene, spradet med den litt for stramme bikinien fra forrige sommer mot inngangen til svømmehallen. Jeg var fornøyd, jeg var stolt og jeg ble derfor også totalt satt ut av hva som så skjedde. For med en gang jeg tråkket på den litt kalde flisen på andre siden av døren kjente jeg den ubehagelige formen for kroppsbevissthet smyge seg innpå igjen. Jeg kjente behovet for å trekke håndkledet rundt meg igjen og merket at ryggen nesten automatisk lutet seg en smule. Var det rett og slett fordi jeg hadde fått på meg klær? Hadde naturligheten ved kropp blitt fjernet med ett i det jeg ikledde med forrige sommers mote, diktert av andre enn meg selv? Var det kanskje fordi bikinien klemte på de helt feil stedene? Var det fordi at det er akseptabelt å dømme hverandre, se på hverandre og vurdere når man ikke lenger kan ”skjule seg” bak en naken kropp?
Kanskje var det fordi seksualitet ble innført i det jeg trådte ut. Fordi utenfor garderoben fantes også det annet kjønn, og at en del av mitt urinstinkt er å forsøke å virke som den beste av mange for reproduksjonens skyld? Eller bare fordi jeg la i grus tanken om at kjæresten min som ventet utenfor skulle tenke at jeg så smellflott ut i bikini og bli litt stolt, fordi jeg selv ikke følte meg særlig fin? Hadde dessuten den gravide kvinnen følt en like stor frihet i sin egen kropp hvis hun ikke hadde vært gravid? I tillegg skammet jeg meg noe fryktelig da jeg merket tanker som ”jeg er i hvert fall ikke like stor som hun der” poppe opp i hodet, for jeg hadde jo nettopp synes alle var så underlig vakre! Det ble mange spørsmål, og jeg har selv ikke klart å komme med en helt klar konklusjon. Likevel ser jeg verdien i å stille dem.
For noen uker siden hørte jeg Sigrid Bonde Tusvik fortelle om at hun nektet at den unge datteren skulle ha på seg bikinitopp før det faktisk var behov for det. ”Hun skal da for faen ikke tenke at hun må skjule noe hun ikke har enda!”. Tusvik fortalte også at hun og kjæresten gikk rundt nakne i leiligheten, så datteren skulle forstå at det ikke fantes noe å skamme seg for. Er dette svaret? Å legge naturlighet frem for oss mens vi enda er bitte små? Fjerne vår egen skam for å ikke i for ung alder overføre ideen om skam til barna? Jeg kan huske en gang da jeg selv var liten og var på ferie om sommeren, hvor jeg en gang ropte til moren min at hun måtte se på damen som satt i stolen ved siden av meg på bryggen: ”Se på de kjempepuppene’a!”, utbrøt jeg og trakk hånden mot munnen i et kjempefnis. Moren min ble litt rød om kinnene, forståelig nok, og unnskyldte seg ovenfor damen. Men hvordan reagerte kvinnen? Svaret er at hun reagerte som de fleste andre nok også ville gjort, ved å si at det ikke gjorde noen verdens ting. Jeg var jo bare et barn, sa hun, og visste ikke bedre. Hun smilte varmt mot meg og sa med et blunk i øyet at ”Sånne vil du også få en gang, vet du.”. Jeg smilte fornøyd tilbake, så på mitt eget bryst og funderte over at det nok ville bli ganske moro. Slik tenkte jeg lenge, helt til jeg faktisk begynte å få pupper. Da ble det nemlig andre boller.
Ja, du har hørt regla før: ”Mediene skaper et enormt kroppspress”, sier folk. Og ja, det er nok helt riktig det også, men jeg lurer likevel på om vi legger mye av det helt frivillig på oss selv også. At vi gjennom bitte små ting som å putte bikinitopper på seksåringene våre, kjefte på fireåringen som ikke vil ta på seg bukse når det kommer gjester på besøk eller ved å ustanselig kritisere våre egne kropper til andre selv skaper denne unaturligheten i hensyn til kropp. Kanskje er det ikke så lett som å skylde på ytre påvirkninger: kanskje blir vi nødt til å vende pekefingeren mot oss selv?