Livet er en underlig greie. Du aner ikke hva som venter deg. Du har knapt klart å fordøye det som nettopp har skjedd, før stien går videre. Hold deg fast, du blir kastet i alle mulige retninger. Blåmerker er en selvfølge.
Det er en helt vanlig onsdag i august. Jeg startet nettopp på en bachelorgrad. Jeg har høye forventninger til både studiet og meg selv. I dag spiser jeg lunsj på Fredrikkes plass. Jeg kjøper meg en salat og setter meg i en sofakrok. Alene. Rundt meg er det stappet med mennesker. Mennesker som alle er forskjellige. Likevel tar jeg meg selv i å se på dem som en gruppe. En gruppe med et mål. Et mål om en fremtid. Alle har banet seg en vei her i verden, og ved hjelp av livets tilfeldigheter, endte alle opp her. Akkurat her, akkurat nå, på denne studentkafeen. Alt er rimelig tilfeldig her i livet. Likevel har vi det privilegiet at vi kan ta egne valg. Alle disse menneskene har tatt et valg om å studere på denne skolen. Alle i søken etter et lykkelig liv med utdanning og karriere.
Etter å ha tenkt lenge på disse menneskene, driver tankene innover. Innover i mitt eget hode. Mine valg har ført meg hit i dag. Har jeg valgt riktig? Er dette den stien jeg er ment til å gå? Eller finnes det en sidesti et sted, som kanskje er bedre? Alt er veldig usikkert, og jeg tror kun fåtallet vet med sikkerhet at de har valgt riktig. Jeg er skikkelig misunnelig på de menneskene som har vokst opp og vært 100 prosent sikre på at legeyrket er den riktige veien. Vi andre må bare fortsette å gå. Løpe. Løpe helt til vi finner det vi leter etter. Vi må hoppe, krabbe og åle oss gjennom alle hindrene stien måtte utfordre oss med. All motgang kan virke vanskelig i starten, men det blir alltid lettere. Det sa i alle fall mamma. Når stien til slutt når sin ende på toppen av fjellet; kast deg henrykt utfor stupet, og stol på at valgene dine tar deg imot.
Veiskille. Foto: May-Linn Westlien Nyborg
Når jeg tenker meg om er det ikke alltid jeg har et klart bilde av hvor jeg vil. Noen ganger går jeg i blinde. Det er her blåmerkene kommer inn. Jeg bare går. Uten å tenke, uten å vite. Kanskje blir destinasjonen til mens jeg går? Kanskje, hvis jeg bare «pusher» på, så baner det seg en ny vei for hvert skritt? Kanskje jeg ikke trenger å kartlegge hele stien fra første steg? Kanskje jeg får nye veivalg for hvert nye skritt jeg tar? Kanskje jeg ikke trenger en destinasjon i det hele tatt? Kanskje alt bare handler om å vokse. Om å tilbakelegge så mye sti som mulig. Om å prøve og feile. Om å se det positive i det negative. Om å nyte utsikten fra der jeg går.
Dersom du føler du ikke har lest nok livsfilosofi hittil, så har jeg enda noen spørsmål på lur. Et av de er: Hvor mye påvirker vi våre egne liv? Valgene vi tar er mange. Noen valg er selvfølgelig lettere å ta, mens andre har en mer utfordrende sti. Et eksempel er mitt lunsjvalg i dag. Salaten var lett å velge. Det faktum at jeg velger denne salaten akkurat her på Universitetet i Oslo derimot, er et valg det ligger mer tanke bak. Jeg tror vi kan ta akkurat de stiene vi vil. Så lenge vi sikter oss inn og går med bestemte skritt. Så lenge vi har et vagt bilde av hvor vi vil. Dersom du skulle være en av de som går feil, er det ikke verre enn at du kan snu, og gå tilbake. Når du har kommet tilbake til start, tar du et nytt valg. Igjen marsjerer du på den nye stien med stormskritt. Hev hodet, og gå på denne stien som om den var ditt første valg. Ikke la dine feilsteg tynge deg. Husk derimot å se tilbake en gang i blant, og minn deg selv på hva du har lært.