TEKST: Martin Norbeck Ellevold
Den unge kvinnen fikler med lommeboka.
«Sånn, hvor mye ble det da?»
Hun ser på kassereren.
«Firehundreogseksten, hvis du ikke skal betale for den der og?»
Han peker på babyen som ligger i setet på handlevogna foran henne.
«Nei, den har jeg ikke kjøpt her.»
Hun smiler. Han kremter.
«Har du med kvitteringa, eller?»
«Kvitteringa?»
Han nikker.
«Du tuller, ikke sant?»
«Du har ikke kvittering på den?»
Hun ser lenge på ham.
«Er det mulig å få lov til å betale her? Jeg har litt dårlig tid, skjønner du.»
«Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare en fast rutine vi har.»
Hun prøver å få blikkontakt med noen bak i køen, mens hun peker på kassereren og snur håndflatene opp.
«Synes dere dette er morsomt?»
Babyen begynner å skrike. Noen hoster.
«Hvis du har glemt kvitteringa hjemme, så –»
«Nei, dette har jeg ikke tid til.»
Hun stikker lommeboka i veska, løfter opp den skrikende babyen og begynner å marsjere mot utgangen. Etter kun fire-fem skritt griper noen skulderen hennes.
«Hei!»
Hun snur seg, det er kunden som sto bak henne i køen. Han peker på babyen.
«Du må nesten betale for den der.»
«Det er ungen min, for helvete!»
«Hvordan skal jeg vite det?»
«Kan du slippe meg?»
Hun prøver å rive seg løs, men han bare strammer grepet. Babyen skriker enda høyere. De i køen sier ikke noe, kassereren sier noe inn i callingen. Et halvt minutt senere dukker to vektere opp. Kassereren sier noen ord til dem, peker på kvinnen. En av dem ser på henne.
«Hei. Får jeg se kvittering?»
Hun ser på alle fire samtidig — kassereren, vekterne, kunden — og sier så rolig hun klarer:
«Nå synes jeg noen skal gå og ta en titt på overvåkningskameraene her, jeg.»
Vekterne ser på hverandre, på kassereren. Den største av dem ser på kunden, som endelig slipper armen til den unge kvinnen. Den minste av dem trekker på skuldrene, snur seg, går mot en dør og forsvinner inn. I neste øyeblikk kommer en annen, litt eldre kvinne inn i butikken. Hun ser spørrende på kassereren. Han smiler til henne.
«Kan jeg hjelpe deg med noe?»
«Ja, hei,» foten hennes roter med en lapp noen har kastet på gulvet, «jeg var innom her en tur og handlet tidligere i dag, og så bare lurte jeg på om… dere har ikke funnet en baby? Jeg lurer på om… ja, er det mulig at jeg kanskje har greid å legge igjen den her?»
De i køen begynner å hviske, peke. Babyen har blitt helt stille.
«Jeg har kvittering også, hvis det…»
Hun fisker en sammenkrøllet lapp opp fra lomma og rekker den til kassereren. Han retter den ut, fører pekefingeren nedover den, stopper, slår blikket opp.
«Nå var du heldig! Hvis du kan vente her litt?»
Kassereren forsvinner inn den samme døra som vekteren. Like etter kommer begge to ut igjen. Kassereren holder en baby til brystet, vekteren nikker mot den unge kvinnen.
«Det er greit,» sier han.