‘’Make America Great Again… or?”

‘’Make America Great Again… or?”

Det amerikanske presidentvalget holdes neste år. Prosessen for å finne en motstander til Donald Trump er i full gangog flere kandidater har allerede utmerket seg. Samfunnsviter’n gir deg en innføring i verdens kanskje viktigste, nasjonale valg. 

Tekst: Johan Ness Gerhardsen, bachelor Internasjonale Studier
Bilde: Jason Zeis, unsplash.com

Den amerikanske valgkampen er i gang. Litt tidlig kanskje? I Norge regnes gjerne Arendalsuken som det offisielle startskuddet for politikernes maraton mot de norske velgerne. USA operer derimot ikke med handikap, og allerede i januar i år annonserte flere demokrater offisielt sine kandidaturer for presidentvalget 3. november 2020. I mars gikk festivalen ‘’South by Southwest’ av stabelen i Austin Texas og kan regnes som ‘’the first cattle call’’ for valgkampen. Nå jobbes det på spreng med å skrive og fremføre de beste talene, analysere velgerkretser og nå frem til de mest generøse donorene. En valgkamp på 1 år og 7 måneder kan virke langtrukkent sammenlignet med varigheten i andre, presidentstyrte stater, slik som Mexicos’ på ca 90 dager, eller de to ukene før Frankrikes valg. Skal man derimot hente lærdom fra amerikanerne; ‘’The early bird catches the worm’’.  

Veien mot presidentembetet 

Det amerikanske valget av ny president og styringsparti, er en omfattende prosess med mange stadier. Kandidatene må i første runde oppfylle tre grunnleggende krav, stadfestet i den amerikanske grunnloven: Man må være født på amerikansk jord, være minst 35 år og ha bodd i USA minst 14 år. Godkjennes disse kravene, kan i utgangspunktet alle som ønsker stille til presidentvalg, men for å lykkes kreves også bred politisk anseelse, høy utdanning og, ikke minst, penger til valgkampen.  

Deretter starter den lange prosessen med å finne kandidater til å representere Demokratene og Republikanerne i valget. Dette skjer gjennom såkalte primærvalg (primaries) eller nominasjonsmøter (caucuses), og holdes på statsnivå. Hver enkelt stat bestemmer selv hvilken metode for kandidatutnevnelse de ønsker å benytte, men primærvalg er mest utbredt. I nominasjonsmøtene diskuteres de aktuelle kandidatene innad i partiet, før en avgjørelse fattes basert på et gruppevedtak, imens primærvalgene ganske enkelt foregår ved at kvalifiserte stemmegivere går til urnene og avgir sin stemme. I motsetning til å stemme frem én person direkte, bestemmer velgerne antall delegater den respektive staten skal nominere til de nasjonale partilandsmøtene. I tillegg operer USA med såkalte superdelegater, som partiene velger selv uavhengig av befolkningens stemmegivning.  Tilsammen bestemmer alle delegatene partiets nasjonale presidentkandidat, som deretter velger en visepresident.  

Valget av partienes offisielle president- og visepresidentkandidat markerer

starten på den nasjonale valgkampen. Kandidatene reiser rundt i landets stater for å sanke støtte for sine politiske kampsaker. På valgdagen avgir folket sin stemme til den presidenten de ønsker, men slik valget i 2016 belyste, er det mulig å oppnå flest personstemmer og fortsatt tape valget. Dette skyldes den amerikanske valgmannsordningen, der valget utkjempes stat for stat. Det er antallet av såkalte valgmenn man oppnår i hver stat – hvor hver har forhåndserklært sin støtte til en av kandidatene – som avgjør utfallet. Hver stat har like mange seter i valgmannskollegiet som de har seter i kongressen. Kandidaten med størst oppslutning innad i en stat, vinner ikke bare antall valgmenn som stemte på den respektive kandidaten, men også alle valgmennene staten nominerte. I 2016 fikk Hillary Clinton 61,7% av stemmene i California og ble dermed tildelt statens 55 seter i valgmannskollegiet. Selv om man oppnår flest personstemmer nasjonalt – slik Hillary Clinton fikk – kan presidenten fortsatt tape dersom hen får relativt færre stemmer fra valgmannskollegiet. Man trenger 270 av 538 valgmannsstemmer, og i 2016 fikk Trump 304 av disse. Det avgjørende for å vinne valget er dermed å sikre seg vippestater med betydelige antall valgmannsstemmer.  

Trump VS …? 

Primærvalgene har enda ikke startet i USA, men flere prominente politikere har allerede meldt sine kandidaturer. Per dags dato er det 20 demokrater og fire republikanere som har utmerket seg frem mot presidentvalget neste år. På republikansk side står Trump til gjenvalg. Han blir allerede, på grunn av den brede støtten fra Republikanerne og det lave antallet utfordrere, regnet som partiets hovedkandidat. På demokratenes side knives det derimot mer om presidentkandidaturet, og noen utvalgte har utmerket seg allerede.  

På demokratisk side er det for øyeblikket Joe Biden som troner rangeringene over de mest populære presidentkandidatene. Biden var visepresident under Obama-regjeringen fra 2009 til 2017 og favoritt for presidentembetet i 2016, men stilte ikke grunnet vanskelig familiesituasjon som følge av sønnens bortgang året før. Den velkjente, Pennsylvania-fødte politikeren hedres særlig for sin evne til å nå frem hos arbeiderklassen, nylig ved å love økning av amerikansk minstelønn til 15$ og tredoble føderale utgifter til skoler i lavinntekts-distrikter. Samtidig er han mer moderat enn sine rødere motstandere Elisabeth Warren og Bernie Sanders, med sin åpenhet for frihandel og private selskapers interesser utenlands. Hans velkjente navn og lange, politiske karriere tilsier at velgerne er har sikrere forventninger til ham. Dessuten skal Biden være den nåværende presidentens største konkurrent, ifølge en av Trumps nærmeste rådgivere. Telefonsamtalen mellom Trump og den Ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj om å innlede etterforskning i Bidens anliggende, og riksretten demokratene vil reise som følge, kommer trolig til å svekke både Trump og Bidens anseelse frem mot valget. Derimot er andre utfordringer for demokratenes favoritt også alderen hans – 77 år – samt at hans til dels utdaterte og ofte konservative, politiske syn er upopulært blant yngre velgere.  

Andrew Neel, Unsplash.com

Senatoren fra Massachusetts, Elisabeth Warren, var tidlig på banen som demokratenes første kandidat og omtales som en av de sterkeste kvinnene til å utfordre Trump. Hun har viet store deler av karrieren som professor i selskapsrett ved Harvard og anses følgelig med respekt og som høyst kvalifisert for jobben. Hun og Sanders kjemper foreløpig om andreplassen på en rekke rangeringer, men eksperter stiller spørsmål til hvorvidt hun vil nå bredere, utenfor sin tradisjonelt hvite, høyutdannede velgerskare, samt hennes høye alder. I tillegg er Warren en eks-republikaner og forlot partiet da hun mente det beveget seg bort fra troen på frie marked og heller mot en prioritering av store, internasjonale selskaper, på bekostning av middelklassen. Dette er nemlig Warrens hjertesaker; bekjempelse av økonomisk ulikhet og politisk korrupsjon, samt middelklassens kamp mot storkapitalen. Sistnevnte syn fremmet hun tydelig da hun under finanskrisen i 2008 serverte en tordentale i Senatet mot Wall Street, med krav om bedre beskyttelse av forbrukernes rettigheter. Tilsvarende er hun en uttalt kritiker av Trump. Han har på sin side ikke vært nådig i kritikken tilbake, blant annet ved å si ‘’she’s a terrible terrible person’’ og flere ganger kalt henne ‘’Pocahontas’’; et stikk mot hennes stadig uttalte slektskap til amerikanske Cherokee-indianere.  

Pete Buttigiegordføreren og juristen fra Indiana, har steget raskt på meningsmålingene på grunn av kvaliteter som også kan bidra til å svekke hans kandidatur. Ordføreren i South Bend, Indiana er nemlig homofil og potensielt den yngste presidenten noensinne (38 år). Derfor påpeker eksperter at mektige konservative strømninger hos den eldre generasjonen i USA, kan være mulige hindre i Buttigiegs’ valgkamp. Mange demokrater undrer seg også over hvorvidt han er ‘’electable’’ nok, til å overvinne Trump. Samtidig fører samme kvaliteter til medvind fra den nyere generasjonen av demokrater, noe som delvis kan illustreres gjennom de til nå 24.8$ millionene som er reist til valgkampen hans. Buttigieg snakker også hele åtte språk, inkludert norsk, noe som har skapt mye forundring og trolig økt interessen rundt den unge politikeren. Hans status som krigsveteran etter tjenestegjørelsen innenfor etterretning og antiterror i U.S Navy Reserve, skaper også mye oppmerksomhet i USA. Videre fanger politikken hans spesielt de yngre generasjoner, mer enn f.eks Joe Biden. Han har erklært klimakrisen som er nasjonal sikkerhetstrussel og vil bekjempe den ved å blant annet få USA tilbake i Parisavtalen, samt subsidiere solpanel for å bringe amerikanske husstander til et netto-nullforbruk av energi. Dessuten ønsker han flere fagforeninger for arbeidere, universal bakgrunnssjekk på kjøpere av skytevåpen og støtter ‘’The Equality Act’’, som forbyr diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering.  

Ved et veiskille 

Sist gang det var presidentvalg, ble mange rystet av utfallet. En president som siden har blitt referert til som rasistisk, kvinnediskriminerende og med liten respekt for amerikanske konstitusjonelle og politiske anordninger, ble valgt. En president som for mange i den vestlige verden står i kontrast til tidens ånd, og som dro i girspaken i saker som fikk verden til å rygge bakover. Dette gjaldt spesielt da Trump i 2017 annonserte at USA vil trekke seg fra Parisavtalen, og da han et år senere gjorde det samme for atomvåpenavtalen med Iran. 

Valget i 2020 kan derimot endre alt. Dette er Parisavtalen et sterkt symbol på. Trumps ønskede utmeldelse fra avtalen vil tidligst ha effekt 4. november 2020, én dag etter valgdagen. En ny president kan dermed potensielt reversere bestemmelsen og melde landet inn igjen etter den nye presidentens innsettelse i Januar 2021. USAs status som supermakt indikerer at bestemmelser som tas på amerikansk jord vil gi implikasjoner på det internasjonale plan også, noe som gir oss god grunn til å følge valget neste år.  

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *