Kaffemarkedet i Oslo er preget av høy kvalitet og kvalitetsbevisste kunder. Samtidig er en stadig større andel av kafeene i Oslo eid av store foretak og internasjonale kjeder. Er dette en naturlig konsekvens av etterspørselen etter mer kaffe, eller en uheldig tendens?
Tekst: Vilde Viktoria Tysland
Foto: Nathan Dumlao/Unsplash
Den svenske kaffekjeden Espresso House har de siste årene dukket opp stadig flere steder i Oslo. Espresso House er i dag eid av det tyske holdingselskapet Jab Holdings med en omfattende portefølje som inneholder mange større internasjonale kjeder. Således har Espresso House på relativt kort tid kunnet kjøpe mange lokaler i Norge med stort underskudd, og framstår for mange som en sterk motvekt mot mangfoldet og kvaliteten som markedet kanskje burde vært preget av.
Mange vil kanskje foretrekke den norske kjeden Kaffebrenneriet, som også er svært tilgjengelig plassert mange steder i Oslo. Kaffebrenneriet ble startet i Oslo på 90-tallet, og har siden det nytt godt av den økende interessen for kaffe. I dag har de kafeer over hele Oslo, svært stor omsetning og profitt, samt Norgesgruppen i ryggen med hele 50 prosent eierskap. Det er også nærliggende å tenke at Kaffebrenneriet, på lik linje som Espress House, heller ikke bidrar til økt mangfold i markedet, ettersom de også per dags dato er en svært dominerende aktør. Dersom det er kapitalsterke eiere, store markedsandeler eller ekspansive tendenser man vil unngå, er det kanskje ikke stort bedre å kjøpe kaffe fra Kaffebrenneriet.
Det må imidlertid påpekes at det er visse forskjeller mellom disse tilfellene: mens Espresso House har noe man kan se som en aggressiv ekspansjon med store underskudd, har Kaffebrenneriet utvidet sin virksomhet på en mer organisk måte, med profitt over mange år og en mer nøysom vekst, før de har nådd sitt nåværende nivå. Kanskje er det ikke større selskaper i seg selv som er problemet, men den usympatiske måten Espresso House har overtatt sin markedsandel på.
“Mange tilsynelatende kvalitetsbevisste kunder befinner seg til tider på Espresso House rett og slett fordi det er praktisk.”
Det er også av betydning at selskapet som eier Espresso House er en av de største aktørene på verdensbasis innen mat og drikke. Derfor er omfanget av deres innflytelse og påvirkning på markedet på en annen skala enn for norske aktører som Norgesgruppen og Kaffebrenneriet.
Få leverandører
Det er også verdt å nevne at mangfoldet i markedet ikke bare avhenger av navnet på kaffebarene, men kanskje vel så mye av valget av leverandør. Og ved nærmere undersøkelse viser dette seg å være en svært mangelfull side ved markedet i Oslo. Solberg Hansen leverer kaffe og te til mange butikker og har sin egen kaffebar i Mathallen i Oslo, men fungerer hovedsakelig som leverandør for både Kaffebrenneriet, Espresso House, Stockfleths og utallige andre aktører.
Kanskje har Oslos kaffemarked blitt såpass vanskelig at alle aktører som klarer seg over tid er drevet av aksjonærenes profittmaksimering på bekostning av en ordentlig lidenskap for kaffe.
En annen tendens ved kaffemarkedet i Oslo de siste årene er at prisene har økt kraftig. Spørsmålet er om dette er en uunngåelig prisøkning eller om den manglende konkurransen gjør at de større kjedene kan ta seg betalt mer enn de bør. De skyhøye prisene på varer som i utgangspunktet ikke inneholder så dyre ingredienser gjør dette til et utilgjengelig gode for mange og kunne kanskje, med tanke på hvor profitable de største aktørene i markedet er, vært mer moderat dersom det var mer konkurranse og mangfold i markedet.
Manglende alternativer
Noen uavhengige kaffebarer finnes det imidlertid i Oslo, selv om de fleste av dem synes å ha eksistert over lengre tid. Kanskje er noe av problemet at det er for vanskelig for nye aktører å etablere seg i markedet slik det er i dag. Mange går fort konkurs eller blir kjøpt opp av større selskaper.
Flere kafeer kan også virke mindre og mer uavhengige enn det de egentlig er. Noen kafeer tilhører for eksempel ingen kjede, men kan likevel vise seg å være eid av selskaper som driver flere kafeer under forskjellige navn, og i siste instans er kjøpt opp av aksjeselskaper. Kanskje har Oslos kaffemarked blitt såpass vanskelig at alle aktører som klarer seg over tid er drevet av aksjonærenes profittmaksimering på bekostning av en ordentlig lidenskap for kaffe.
Det kan virke som om markedet i Oslo er svært sårbart for dette. Selv om markedet for kaffe har ekspandert voldsomt de siste årene og ser ut til å forbli lukrativt fremover, så er ekspansjonen fremdeles liten i internasjonal sammenheng, og derfor sårbar for at større aktører kan ekspandere på bekostning av andre.
Tilgjengelighet på bekostning av kvalitet?
Selv om mange vil si seg enig i at det hadde vært en bedre situasjon om man hadde flere og mindre aktører i markedet, er det likevel et faktum at mange av disse kjedene gjør det ganske bra. Kaffebrenneriet kan vise til mange år med gode tall og kun et lite fall i profitt i år, og Espresso House kan endelig vise til lønnsom virksomhet i Norge etter mange år med underskudd.
Selv med skyhøye priser og dyre lokaler har disse bedriftene vist seg å være svært lukrative, noe som jo kan skyldes at det rett og slett er et stort marked for generiske kaffedrikker i Oslo. Mange tilsynelatende kvalitetsbevisste kunder befinner seg til tider på Espresso House rett og slett fordi det er praktisk. Det er altså nærliggende å tenke at grunnen til at Espresso House nå går med overskudd ikke reflekterer et reelt valg fra kundenes side eller kvaliteten på kaffen, men heller er et resultat av deres ekspansive forretningsmodell og muligheten til å overta en så stor del av markedet og således bli mer tilgjengelig.