Lars Schwed Nygård er en av dem som har bygget seg en karriere på sitt engasjement fra studietiden. Han var en del av Samfunnsviter’n fra 1997 til 2000, et år som skribent og to år som redaktør. I dag er han senior kommunikasjonsrådgiver for Leger Uten Grenser, og mener selv at de erfaringene han gjorde seg i avisen har vært sentrale for hvor han har endt opp. Som praktikant i kommunikasjonsavdelingen har jeg hatt anledning til å spørre ham ut om veien fra Samfunnsviter’n til Leger Uten Grenser.
Da han studerte på Blindern tok han en cand. mag. (tilsvarer dagens bachelorgrad) sydd sammen av pyskologi, sosiologi og sosialantroplogi, men etter at han ble med i avisen tok det helt overhånd.
– Jeg var en relativt seriøs student da jeg tok mellomfag i psykologi, som det het på den tiden, men så ble det bare Samfunnsviter’n etter det. Så da var det mest at jeg studerte for å kunne fortsette å jobbe med avis, forteller Lars.
Gjenoppliving
En kamerat spurte ham om å skrive en liten sak siden de trengte å fylle avisen med stoff, det ble starten på det hele. Lars ble en del av en avis som skulle vekkes til live igjen.
– Det var et tafatt forsøk på få den i gang. Etter det var det jeg og et par andre som ville starte med ny giv. Vi fikk inn en redaktør, Trond Gabrielsen, og han var mannen som fikk skikk på alt sammen. Da fikk vi også inn noen folk som hadde litt peiling på layout og sånt, før hadde det vært litt enkelt sammensnekret.
Ikke en del av planen
Som så mange ferske studenter var han usikker på hvor han ville med utdannelsen sin, og Samfunnsviter’n ble på mange måter et vendepunkt.
– Jeg har alltid likt å skrive, og da måtte jeg bare prøve meg på det når jeg fikk tilbudet, og så bare fortsatte jeg med det. Det er jeg veldig glad for, for det er den erfaringen jeg fikk min første jobb på.
Den første relevante jobben fikk han i en organisasjon som heter Forum for utvikling og miljø (ForUM). Det er en slags paraplyorganisasjon for miljø og utviklingsorganisasjoner som jobber med internasjonale spørsmål. Der ble han i omtrent et år før han begynte i Dagbladet på nett.
Kjendiser og undergrunnsjournalistikk
I Dagbladet var det flere tidligere skribenter fra Samfunnsviter’n, noe som neppe var en ulempe for å komme seg inn.
– Jeg var det som kalles morgenprodusent, som var mer en redigeringsstilling. Og når du sier morgen, så var det morgen med gigantisk stor M. Hoveddelen med jobben var å stå opp klokken fire eller fem og legge ut papiravisartiklene på nett. For sånn var det på den tida, da tok man bare alt fra papiravisa og smalt det ut på nett. En stor del av jobben var å vinkle det, å redigere de sakene for nett og sånt. Også ble det noe litt sånn journalistiske ting også, sier Lars.
I løpet av sin tid i Dagbladet fikk han også gleden av å skrive litt kjendisstoff, og blant de mest minneverdige var kanskje Pamela Anderson. Det sto i slående kontrast til et underground magasin han startet opp med noen gamle kollegaer fra ForUM.
– Parallelt jobbet jeg også med et lite prosjekt med mine gamle kollegaer fra ForUM, et blad som het Outreach. Vi reiste rundt på miljø- og utviklingskonferanser og ga ut et underground magasin for disse radikale bevegelsene som var med der. Det var jævlig gøy, og jeg fikk jo skrevet litt der, forteller han smilende.
Leger Uten Grenser
Etter hvert ønsket han seg tilbake til organisasjonslivet, og ville jobbe med ting han brant for. Da det åpnet seg en stilling hos Leger Uten Grenser, og en tidligere kollega fra ForUM satt som infosjef, endte han opp der. Også der var kjennskap fra studietiden en døråpner
– Jeg tror aldri jeg har fått en eneste jobb i hele mitt liv fra jeg var sånn fjorten frem til i dag hvor jeg ikke har kjent noen fra før av, forteller han.
– Men jeg håper jo at det ikke bare er det, men at jeg også har bevist at jeg kan jobbe litt, sier han med et smil.
Lars har jobbet for Leger Uten Grenser i elleve år, og rukket å gjøre mye forskjellig på den tiden.
– Jeg starta opp i en slags assistentstilling. Vi hadde en kommunikasjonsavdeling som besto av to mennesker, eller en og en halv, og jeg var den halve. På den tiden jobba vi på en veldig annen måte enn vi gjør i dag. Det var mye mer Natur og Ungdom-følelsen, og det har vokst veldig siden den gang. Da drev alt på godvilje, ungdom, og det faktum at man ikke hadde familie og folk jobba døgnet rundt.
I dag er strukturen en ganske annen, og kommunikasjonsavdelingen har nå seks fast ansatte og tre praktikanter. Det har også blitt enklere å kombinere jobben med familieliv.
– Det bor mye idealisme i de som jobber her, men jeg tror vi har blitt flinkere til å legge til rette for at folk kan ha en familie. Sånn var det ikke i starten, da var det umulig å jobbe i Leger Uten Grenser og ha en familie. Det var døgnet rundt, og hele livet ditt var bare det. Og det er begrensa hvor lenge du greier å holde det gående.
Vendepunkt
I 2006 fikk Leger Uten Grenser TV-aksjonen, det mener Lars var et vendepunkt for organisasjonen. Det var på en måte det som transformerte hele Leger Uten Grenser, og gjorde at vi ble mye, mye større og mer kjent i Norge. Vi måtte bygge ut apparatet for å håndtere det som skjedde da. Og det har jo vært kjempebra, og har betydd at vi har vært i stand til å sende ut masse flere folk i felt enn før, og vi har vært i stand til å samle inn mye mer penger.
De som velger å jobbe i organisasjoner som Leger Uten Grenser drives neppe av drømmen om penger og rikdom, men gjør det fordi de virkelig ønsker å gjøre verden litt bedre. Dette mener Lars skaper et helt eget arbeidsmiljø.
– Jeg tror de folka du møter her, de går ikke bare på jobb når de går på jobb. De går på jobb med hele hjertet.
I Leger Uten Grenser er det et tett samarbeid mellom dem på kontoret i Norge og feltarbeiderne. De som reiser ut i felt er stort sett borte i minst seks måneder, og setter livet i Norge på vent. Ofte jobber de i områder rammet av konflikt og kriminalitet til lønninger som ligger langt under det norske nivået. For å velge et slikt liv er man nødt til å bry seg.
– Jeg tror det er umulig å ikke begynne å bry seg når man jobber med noe sånt. Det at du bryr deg er det som motiverer deg til å gjøre hele greia. Det merkes også på alle de feltarbeiderne vi har, de har et brennende sterkt engasjement. Vi er veldig close med feltarbeiderne som reiser ut, og da er det klart at vi hører om det de opplever og kjenner på det engasjementet de kjenner på, forteller Lars.
Han har selv reist ut på kortere oppdrag som en del av jobben, og mener det er det som passer ham best. Etter hvert som årene har gått har han også bestemt seg for at jobben ikke kan være alt lenger.
– Det er andre sider ved livet som jeg også føler et behov for å dyrke, det var veldig mange år der det ikke var noe annet enn Leger Uten Grenser døgnet rundt, og det er litt å ta igjen der.
Betydning av studentforeninger
Lars er ikke i tvil om at det å delta i en studentforening har vært avgjørende for at han har endt opp der han er i dag.
– Det er noe med det å lære seg til å jobbe sammen med andre folk på en måte som krever initiativ, på en annen måte en det du får gjennom studiene. Der det ikke i like stor grad er oppgaver du blir pålagt å gjøre, men ting som du bygger selv. Det tror jeg er verdifullt for alle uansett hva de holder på med, forteller han.
Dessuten legger han ikke skjul på at det var mye gøy involvert i å være en del av avisen, både med kule intervjuer og legendariske fester.
– Det kuleste jeg fikk gjøre for Samfunnsviter’n var å intervjue Tor Åge Bringsværd, helt klart. Han har alltid vært en stor helt, så det var veldig stas. Han er en av Norges beste science fiction forfattere og er en super fyr. Det var noe av det morsomste. Også var det jo noen fantastiske fester.