Hvor mye ansvar har media for å skape vårt bilde av verden rundt oss? Og hvor går grensen for hva det egentlig bør være lov å si i det offentlige rom?
Illustrasjon: Anja Mykla
Ytringsfriheten er noe vi setter uhyre stor pris på som et grunnleggende demokratisk prinsipp i vårt lille land. Det er et helt avgjørende premiss for å kunne oppnå en konstruktiv og åpen debattarena i det norske samfunnet. Ytringsfrihet gir befolkningen mulighet til å tenke kritisk og selvstendig og bidrar til å skape en reflektert nasjon hvor alle kan bli hørt og får muligheten til å bidra. Det vil i praksis være umulig å opprettholde et demokrati uten at individene har muligheten og retten til å ytre sine politiske standpunkter i offentligheten.
Men har alle rett på ytringsfrihet, eller rettere sagt; bør alle ha ytringsfrihet? I prinsippet er svaret ja, da det å hindre enkeltindivider i å tale sin sak bare fordi majoriteten er uenig, ikke stemmer overens med de grunnleggende demokratiske prinsippene vi er så stolte av. Men hvor går egentlig grensen for hva slags meninger man kan ytre i det offentlige rom? Og hva kan være konsekvensene av å gi alle taletid, eller eventuelt ikke å gjøre det?
Profetens Ummah: en representativ stemme for det muslimske miljøet?
Ubaydullah Hussain, talsperson for Profetens Ummah, stilte opp til et intervju med VGTV den 16. august 2014 for å tale sin sak om hvorfor han støtter terrorgruppen IS (Den islamske stat) sine brutale handlinger i Syria og Irak, og argumenterte for hvorfor en slik islamsk stat også vil være den beste måten å styre Norge på. Han uttrykte sterk støtte til å ville kjempe for en islamsk stat i hele verden, om det så måtte gjøres med vold. Han påtok seg deretter retten til å si at han snakket for alle norske muslimer, og at han hadde dem i ryggen med sine radikale meninger.
Ved å hevde at han snakker for alle muslimer i Norge, er det uten tvil fare for at rekruttering til de høyreekstreme miljøene øker. Mennesker med innvandringsfiendtlige holdninger vil få sine verste teorier bekreftet: at det i realiteten finnes en krig mellom vesten og muslimer, og at «snikislamiseringen» med halalmat, moskeer og hijab er en del av denne krigføringen for å ta over Norge. Dette kan i høyrere grad føre til stigmatisering av en hel verdensreligion, og vil i praksis bidra til å skape et samfunn fylt med mistillit og skepsis ovenfor hverandre. På den andre siden av skalaen kan det radikale islamistiske miljøet i Norge også oppleve rekruttering, hvor Hussains tale kan bli brukt til inspirasjon for individer som har begynt å lukte litt på ekstreme ideologier og retninger.
Å utestenge personer med ekstreme meninger kan skyve dem inn i lukkede fora hvor de kun møter likesinnede og kan lede hverandre inn i farlig farvann
Eksempelet med Hussain viser at å gi ekstremister talerett kan føre til store negative konsekvenser. Likevel kan det være bedre å ta debatten mot slike mennesker i det offentlige rom, for på den måten å knuse argumentene med motsvar. Å utestenge personer med ekstreme meninger kan skyve dem inn i lukkede fora hvor de kun møter likesinnede og kan lede hverandre inn i farlig farvann. Terroristen Anders Behring Breivik fikk mange av sine ekstreme tanker på slike sider, noe som kan ha vært med på å påvirke han til å ta det valget han gjorde 22. juli 2011. Dette vil uten tvil også være bekymringsfullt, da muligheten for motargumenter er nærmest ikke-eksisterende. Leserne blir lukket inn i en boble hvor deres ideologi er den eneste rette, om de så må ty til krig eller terror til for å få frem sine poenger i offentligheten.
For å unngå at personer som Hussain opplever den innflytelsen han håper på, er det viktig med motsvar og motstand fra hele det norske samfunnet
For å unngå at personer som Hussain opplever den innflytelsen han håper på, er det viktig med motsvar og motstand fra hele det norske samfunnet. At han påtar seg retten til å snakke på vegne av norske muslimer er ikke bare usant og frekt, det bidrar til å skape en stigmatisering hvor det er de norske muslimene som er ofre. De blir mistenkeliggjort og koblet opp mot en terrororganisasjon de selv frykter og som skaper massive ødeleggelser i mange hjemland.
Da terrortrusselen preget medienes forsider i Norge sommeren 2014, skulle det ikke mer til enn en rask gjennomgang av nettavisenes kommentarfelt for å se at mange la skylden på norske muslimer for at Norge ble ansett som et potensielt terrormål. Jeg hevder ikke her at nettavisers kommentarfelt oser over av regnbuer og glitter i en vanlig varm agurknytt-sommerdag heller, men det var lett å se at disse kommentatorene ikke klarte å skille mellom det å bære en hijab og det å myrde og voldta uskyldige sivile. Jeg har heldigvis større tro på menneskeheten enn å anta at dette er den gjennomsnittlige Ola Nordmann som gjemmer seg bak tastaturet og spyr opp støtende kommentarer, men at det i det hele tatt finnes individer blant oss som oppriktig tror dette, er farlig og destruktivt. Det skulle tross alt ikke mer til enn én manns brennende hat for å utføre grusomheter vi aldri kunne forestilt oss den 22.juli 2011.
Den viktigste motstanden
Jeg tror at å aktivt vise motstand mot Ubaydullah Hussain, spesielt i det muslimske miljøet i Norge, er det viktigste virkemiddelet i slike situasjoner. Motsvar må til for å knuse argumentene til IS og deres påståtte tilknytning til islam som religion. Av den grunn ble jeg utrolig stolt og lettet da jeg så at unge norske muslimer selv arrangerte demonstrasjonstog mot ekstremisme i Oslo den 25.august, med over 5000 oppmøtte. Faten Mehdi Al-Hussaini, en 19 år gammel norsk muslim, holdt en sterk appell mot IS og Profetens Ummah, og uttalte blant annet at de ikke følger islam, men djevelen. Hun var forståelig nok lei av å måtte forsvare seg for å være en norsk muslim, og fordømte IS med mange oppmøtte norske muslimer i ryggen. Slike appeller kan forhåpentligvis bidra til å forhindre en eventuell rekruttering av ekstremister i begge retninger, ved å ha det på det rene for offentligheten at Hussain ikke snakker for noen andre enn en marginal gruppe som påberoper seg retten til fremstille seg som større enn de egentlig er.
For akkurat i slike tilfeller bør det faktisk ikke dreie seg om antall klikk eller salg av aviser, men hva som vil være til det beste for oss alle
Om Hussain i utgangspunktet burde fått lov til å si det han gjorde i offentlighetens lys finnes det ingen fasitsvar på, men mediene må ta inn over seg den makten og det ansvaret de har når de bestemmer seg for å publisere slike uttalelser. For akkurat i slike tilfeller bør det faktisk ikke dreie seg om antall klikk eller salg av aviser, men hva som vil være til det beste for oss alle. Dette er kanskje heller ikke spørsmålet om enkeltindividets rett til å ytre seg, men andre menneskers rett på frihet fra støtende uttalelser mot minoriteter basert på usannheter. Vi må også huske på at et samfunn i frykt er enhver terroristgruppes våte drøm, og da kreves det en debatt om hvorvidt det faktisk er etisk riktig å gi ekstremister denne friheten til å skremme uten konsekvenser- i ytringsfrihetens navn.