”Mer enn én gang denne natten bar jeg vekten av meg selv på ryggen”
– Franz Kafka
Illustrasjon: Åsne D. Grøgaard
Jeg ble gjort oppmerksom på et Kafkasitat etter at jeg nevnte for henne at det ville vært interessant å ta et lite dykk ned i skrivingens verdi. Franz Kafka skrev dagbøker, og etter en natt med stor skapervilje – i et eneste stort sveip av inspirasjon fra klokken ti om kvelden til fire om natten – skrev han dette: ”Mer enn én gang denne natten bar jeg vekten av meg selv på ryggen”. Ut fra dette, hvem er det så som skaper? Er det den handlende deg, med pennen i den ene hånden og kveldens tredje kaffekopp i den andre? Eller er det dette utenforstående tenkende deg? Som Kafka antyder, er det tungt å skulle tåle vekten av sin egen fantasi, av sin egen skapervilje, og transformere dette svevende jegets ideer til et konkret og håndfast produkt. Min venninne syntes det var fascinerende å tenke på at når man skriver, så ”løper man av gårde med seg selv”. Det ble jeg sittende og undre over. Man kan faktisk ikke bli stående ved startskiltet og la seg selv tynge. Blir man først inspirert blir man simpelthen nødt til å spenne seg fast til seg selv og gi på spring.
Ordet inspirasjon kommer opprinnelig fra latin ”inspirare”: å innånde. Dette linkes mot ideer om en ånd utenfor deg selv som puster en idé inn i deg – en form for guddommelig kontakt. I dag vil denne ideen nok falle litt til grus hos de fleste, og man vil mene det selvfølgelig kun opp til deg selv. Likevel, i en overført ikke-religiøs betydning, kan man ved hjelp av en lite dose fantasi se denne ånden som ditt eget tenkende jeg. Dermed kan det kanskje ligge noe i det? Du farer på sett og vis over deg selv?
Utløp
Det finnes, i alle fall for meg, et par få ganger hvor man ikke har noe formål om gjenlesning. Når en skribler noe ned uten en idé om en mottager, kan det være fordi det å få dette noe ut er det eneste målet. På slikt vis kan du ”ta en Knausgård” uten å egentlig ”ta en Knausgård”: du kan tilsverte og besudle andre, rett og slett la deg selv spy det hele ut, uten at det får noen andre konsekvenser enn din egen varme tilfredsstillelse. Hvor forferdelig eller fantastisk situasjonen du har opplevd er manifesteres med ett i sort på hvitt. Man skriver altså for å få en katalysator for tankespreng og for å kunne si til seg selv: ”Se! Fornøyd nå? Nå kan du kanskje slutte å tenke på det hele tiden!”. Andre ganger man kan skrive bare for å skrive er når man ønsker at at tiden skal løpe litt fortere. Eksempelvis, når det er få mennesker på kafeen jeg arbeider på om morgenen, dikter jeg korthistorier på små bestillingslapper med Pepsi Max-merke for å få tiden til å gå. De få som faktisk har trosset vind og vær må pent finne seg i at de blir omgjort til karikaturer av seg selv for min egen vinning. Jeg bretter lappene med små eventyr om mannen med den underlige obsternasige nesen, eller minikåseriet om kvinnen med den rungende maskuline latteren sammen til små firkanter og putter dem i lommen. Før jeg gir meg i kast med caféplikter og møter dem med et gigantisk hyklersk glis. Jeg vandrer forbi skravlende gjester som er herlig intetanende om at de samtidig befinner seg i lommen min. Jeg rydder med glede deres unødvendig skitne glass med sjokoladeflekker og lebestiftprint som en slags takk for at de kom, så vi kunne bytte – deres hjelp til å få tiden til å gå mot min hjelp med å rydde glass. Så hvis man er inspirert til å oppnå en slik øyeblikksbundet følelse, må det da være en totalt egen prosess uten noen innblanding fra andre parter? Svaret er ja, men likevel, om så denne følelsen kun gjelder øyeblikket etter det er skrevet ned, har du skrevet det for at noen skal ha godt av at det finnes.
Dagbøkene
For en stund tilbake så jeg et tv-program der protagonisten fant sin mors gamle dagbøker. Gjemt vekk et sted i det store huset lå paller på esker på paller med støvete skriblerier der hver minste detalj fra morens liv var skrevet ned i noe som nesten slo protagonisten som en manisk maner. Så, plutselig, ga det hele mening. Moren var tidlig bevisst på at hun var arvelig belastet for Alzheimers og hadde levd med en titanisk redsel for å glemme – dermed ble hver eneste hverdagshendelse verdifull. Disse dagbøkene var såpass inderlige og personlige at det ble tydelig at de ikke var skrevet for at noen andre skulle lese dem. De var skrevet for et fremtidig jeg. Jeg begynte å tenke over mine egne dagbøker, og ble forbauset over det jeg innså var mitt syn på dem.
De fleste har vært innom ideen om å skrive dagbok. For mange ender det med ideen, men for andre blir det fra tidlig alder et nesten daglig ritual. I en periode av min rødmende ungdom var jeg en av disse og for noen år tilbake fant jeg igjen et par dagbøker fra da jeg var i mine klamme og pinlige tenår. Side etter side var proppet med løfter om vektredusering, tegninger av han fra A-klassen, irritasjon over beste-bestevenner og et tydelig bløende hjerte for guttebandet l8r. Alle sidene var i forskjellige skrifttyper, fra løkkeskrift til blokkbokstaver – en åpenbar metafor for min manglende identitetssikkerhet. Jeg ble varm om kinnene av å lese dem og nysgjerrig på om andre jeg kjente hadde hatt fornøyelsen av å bli rød og utilpass av ydmykhet ved å møte seg selv. Jeg ble forundret over hvor mange som hadde det. Likevel var det en forskjell mellom de fleste av dem og meg. Mens jeg hadde klemt bøkene tett mot meg, fnist litt forlegent og lagt dem trygt tilbake i bakerste hylle, hadde de fleste av mine venner kvittet seg med dem. Det var, for dem, rett og slett for flaut å la dem fortsette å eksistere og minne dem om hvordan de en gang tenkte. De hadde kastet dem i en container, revet dem i fillebiter og en hadde til og med, i en noe rituell akt, brent dem på et sankthansbål. Jeg fikk en vondt klump i mellomgulvet av å tenke på å gjøre det samme med mine. Netthinnen maltes med ett med bilder av en ung versjon av meg selv med snørr på fleezegenseren og tårer på røde kinn fordi et lavmål av et menneske hadde frarøvet henne noe av det mest dyrebare hun eide. Jeg kjente jeg ble lei meg selv om jeg ikke en gang hadde revet opp så mye som en eneste liten flenge i bokens sider. Så selv om jeg skulle hatt lyst til å ødelegge bøkene, selv om jeg synes det er umåtelig flaut og ubegripelig, kunne jeg ikke gjennomført det på grunn av dårlig samvittighet ovenfor en annen person. Det å skulle ødelegge en dagbok blir for meg som en form for selvfornektelse. For denne ”andre” er, underlig nok, meg selv.