Hvordan er det å leve i land hvor legningen din fortrenges av innbyggerne, og du føler at det ikke er mulig å være deg selv fullt ut? Jeg har tatt en prat med den positive masterstudenten Fahd.
På bakeriet Parken i Forskningsparken en torsdag formiddag møter jeg Fahd i lunsjpausen hans. Han smiler bredt og rekker meg hånden, før vi setter oss til rette.
Fahd er 27 år og vokste opp i Maldivene, før han flyttet til Malaysia. Der studerte han og jobbet i 7 år, og det var også her han møtte sin norske partner. I Malaysia var paret godt etablert med fulltidsjobber og hus, men da kjæresten flyttet tilbake til Norge, bestemte Fahd seg for å bli med. Han trengte uansett en forandring.
– Jeg liker ikke å være i et land for lenge. Det passet å flytte på seg nå. Det var ikke planen å studere her, men jeg trives godt!
Man risikerer å bli sendt bort om man står frem som homofil.
Har det vært en stor omveltning å flytte til Norge?
Fahd smiler og ler litt.
– Ja, veldig. Først var jeg deprimert og følte meg ensom. Det er ingen faddergruppe på masternivå, og det er litt dumt. En annen internasjonal student spurte imidlertid for litt siden på en Facebookgruppe om noen ville møtes, og nå har vi blitt en liten gjeng. En annen ting at her i Norge er første gang jeg virkelig har følt at jeg må være aktiv og trene. Her gjør folk noe hele tiden. Jeg har kjøpt utstyr, men har ikke fått brukt det enda på grunn av været. Det er også en stor omveltning forresten! Man må planlegge alt på grunn av dette været. Det med at nordmenn er kjent for å være så sjenerte og kalde har jeg ikke opplevd. Hvis man har gått seg bort og spør om veien så er det garantert at man får god hjelp!
Foto: Ane Larsen
Hvordan var det å vokse opp i Maldivene?
– Jeg bodde i hovedstaden Malè. Det er veldig lite og trangt der og man føler man bor oppå hverandre. Dessuten kan man kjenne på det at man er del av en svær familie man kanskje ikke vil være en del av hele tiden. Da jeg ble 20 følte jeg jeg måtte ut og flyttet til Malaysia for å studere kommunikasjon og medieadministrasjon. Jeg kunne ikke være meg selv fullt ut i Maldivene.
Maldivene er et muslimsk land og det er ulovlig å være homofil. Dette forbudet har eksistert siden 1880-tallet, og ifølge Oslokommiteen er vanlig straff for homofili deportasjon, fengsling, pisking, husarrest og i verste fall døden. Dette til tross for at dødsstraff er ulovlig. Amnesty har rangert Maldivene til et av de verste være homofil i. Jeg spør Fahd om dette er noe han har kjent på.
– Det er veldig ille for homofile på Maldivene. Det er en av grunnene til at jeg ikke har kommet ut til foreldrene mine enda. Jeg har sagt det til veldig få mennesker faktisk. Sier jeg det til en så sprer det seg raskt. Man risikerer å bli sendt bort om man står frem som homofil. Det er ikke akkurat fengsel…Fahd drar på det, – men det er ille. Jeg vet om en som sto frem og ble forsøkt drept med kniv. Det gikk heldigvis bra med han. Det litt ulikt i Maldivene og Malaysia i forhold til homofili . I Malaysia er det også ulovlig, og homofile blir forsøkt «omgjort» til heterofile. Det finnes camper som foreldre kan sende barna sine på om de for eksempel føler sønnen er for feminin. Det er veldig ille. Fahd blir stille en liten stund.
– Barna får nok følelsen av at det er noe veldig galt med dem. I Maldivene derimot, later de rett og slett som om homofili ikke eksisterer. De fortrenger det.
Foto: Ane Larsen
Vet du om noen som har blitt rammet av homofiliforbudet?
– Ja, svarer Fahd raskt før han fortsetter;
– I Malaysia kan man si at det er tre hovedgrupper av mennesker: Det er indere, kinesere og malaysiere. Alle malaysiere er muslimske, og man blir rett og slett født inn i en religion full av regler, og man har ikke mulighet til å endre religion selv om man ikke er enig i reglene. Det var noen transseksuelle som planla et bryllup for et heterofilt par i Malaysia, og det endte med at politiet stormet bryllupet og tok med seg det transseksuelle paret. De ble banket, hodet ble barbert, og de ble kledd nakne. Deretter tok de bilder som ble lagt ut på nettet. Det et helt forferdelig og ydmykende, sier Fahd alvorlig og rister på hodet.
Tror du at du kommer til å komme ut til foreldrene dine en gang?
– Æææ, utbryter han og smiler skjevt før han fortsetter;
– Jeg vet de er stolte av meg nå og det vil jeg at de skal fortsette å være. Jeg er redd for at de ikke kommer til å se på meg som sønnen sin lenger om jeg forteller dem det. Det ellers så lystige smilet har famlet litt.
– Faren min er ikke så tradisjonell som moren min, men jeg vet ikke om noen av de ville tatt det pent. Jeg har fortalt det til broren min, da. Nå smiler han igjen, og tvinner på en krøllete hårlokk.
– Det var et stort steg, og veldig fint. Han er en «open minded,» fyr og brydde seg ikke noe om det. Han kom og besøkte oss da vi bodde i Malaysia og de gikk veldig godt overens.
Han snakker varmt om begge to, og det er tydelig at familien og kjæresten betyr veldig mye for ham.
– Jeg har fått inntrykk av at folk er veldig åpne her. Jeg er glad i å dra ut på byen, og her kan man mikse både heterofile og homofile. Det er ikke livsviktig med separate klubber og det liker jeg. Det virker som om folk ikke bryr seg. Da jeg bodde i Malaysia måtte jeg passe på å ikke kysse kjæresten min, men plutselig så glemte vi det bort. Det kan være litt skummelt i forhold til homofober som kan slå deg ned. Jeg har ikke lagt merke til slike tilstander i Norge.
Jeg kunne ikke være meg selv fullt ut i Maldivene.
Hva vil du trekke fram som mer positivt i Maldivene enn her i Norge?
–Det er veldig lett å ta en pause fra hverdagen om man trenger det. Det er bare å ta en ferje ut til en øy og bli der hele dagen. Du trenger ikke planlegge dagen til punkt og prikke, forklarer Fahd.
Hvor ser du deg selv om ti år?
–Det er vanskelig å si i og med at planene mine for fremtiden er ganske fleksible. Dette kan henge sammen med at jeg er en impulsiv person. Kanskje jeg leder et kreativt medieselskap eller kanskje jeg bare gjør freelance. Eller så er jeg lærer innen grafisk design i en hjelpeorganisasjon for hørselshemmede barn. Det jeg vet er at er at jeg kommer til å gjøre noe jeg elsker på et sted jeg trives, avslutter Fahd med et smittende smil.
