Når jeg møter Vårin Strand en kald januardag, åpner hun døren til leiligheten sin med et varmt smil. Det har gått to måneder siden jeg så henne opptre i Majorstuen Kirke, men opplevelsen lever friskt i minne fortsatt.
Tekst: Amandine Toso – Statsvitenskap
Foto: Anette Blom
Hokksund-jenta som flyttet til Oslo i 2018, slapp debutalbumet sitt “Even If I Started Seeing Rainbows” 1. juni samme året. Albumet er produsert av Thomas Landaas Eriksen og inneholder 9 låter. Platen fikk overveldende positiv tilbakemelding fra Aftenposten, og Dagsavisen trillet en soleklar sekser. Frem til nå har Vårin vært en relativt ukjent stemme, men hennes toner vil neppe forbli det i fremtiden. Ettersom vi har vokst opp i den samme lille byen, ble jeg nysgjerrig på hvem jenten bak de sterke tekstene er.
Musikkgarasjen
Hun starter med å fortelle meg at det “ligger i genene” hennes å være et tenkende menneske. Hennes mor er også kunstner, og er alltid på søken etter noe mer gjennom det kreative faget. Derfor var det naturlig å begynne å skrive sangtekster allerede i 14-årsalderen. Det kom også som en refleks etter å ha blitt diagnostisert med diabetes type 1. Hun måtte begynne å ta livet på alvor og ble fort voksen. Dette første møtet med sykdom ville ikke bli hennes siste.
Sykdommen preget sterkt den unge jenta, og hun ble utagerende. Men en dag skjedde det noe uventet. Hun plukker opp gitaren til faren sin og begynner å spille. Det hjelper med alt det alvorlige hun sitter inne med.
Hun humrer og sier at hun egentlig ikke kan spille gitar, men at faren hennes har lært henne akkorder. Det står også et Fender Rhodes-piano i garasjen i Gamle Hokksund. Dette har hun lekt seg mye med, og pleide å snike seg ut om kveldene for å spille på det. Det er et slikt et Susanne Sundfør også bruker. – Det er de svale lydene man kan høre, sier hun. Nå har hun sitt eget i leiligheten på Frogner.
Den virkelige Vårin
Det er noe helt spesielt ved melodiene Vårin skaper. Det er som om man får innsikt i hennes dypeste tanker. Hun sier hun ikke kan noe teori, men bare “går etter følelsen”. På mange måter blir denne prosessen en slags overføring av det abstrakte til noe konkret. Vi får høre den virkelige og intime Vårin.
Utrolig nok sier hun at hun ikke hører så ofte på musikk, hverken sin egen eller andres. Forståelig er det. Hun har brukt mange timer på å høre på sangene sine i prosessen som har ledet til albumet, og tatt utallige valg om hvilke instrumenter, hva slags sound og hvilken stemme hun skal ha. -Til slutt blir man litt lei i øra.
Hun ser bort på albumet i vinduskarmen. Det står og skinner med all in prakt utover stuen. -Nå som det er ferdig, blir det å høre på sangene en emosjonell opplevelse. Det frembringer følelser fra perioder i livet som jeg ikke daglig oppsøker.
For sangene hennes handler egentlig om følelser. Hun kan kjenne dem på kroppen når hun synger, selv om noen av tekstene ble skrevet for nesten 10 år siden.
Fra bygda til byen
Jeg prøver å lage meg en tidslinje over artistkarrieren hennes så langt. Da hun var fjorten startet hun med “den greia”, og peker på Rhodes-pianoet. Senere fikk hun i konfirmasjonsgave av foreldrene å spille inn en CD i studio. Denne inneholdt fire spor: to sanger i to ulike versjoner. Sangen “I” er blant annet å finne på det nyeste albumet, men omdøpt til “Fourteen”.
– Det må være en av de mest brutale låtene jeg har skrevet, sier hun.
Etter CD-en har Vårin opptrådd på en rekke scener. Det var en oppvarmingsjobb for AURORA på Union Scene i Drammen at Thomas Eriksen oppdaget henne og ville satse på den unge jenta. Senere har hun også vært support for Fay Wildhagen i Kongsberg og i Drammen, samt for Bel Canto på Sentrum Scene i Oslo.
Ved siden av musikken studerer Vårin låtskriving og låtproduksjon ved Westerdals. Dette åpner også opp for muligheter innen bransjen. I hverdagen blir stuen vi sitter i brukt som den nye musikkgarasjen, selv om hun har fått noen naboklager, ler hun. Med andre ord har det skjedd mye rundt Vårin de siste årene. Men en dag vil hun huske resten av livet.
Den indre motvinden
Det var på en festival på Grefsenkollen i fjor sommer at hun hadde en viktig spillejobb. Det var dagen etter at albumet var sluppet og Vårin hadde sovet dårlig. Hun sier at hun så ut som en zombie og trodde hun skulle besvime. Likevel var hun fast bestemt. – Jeg bare måtte gjøre en bra jobb, både fordi festivalen var full av bransjefolk, og fordi med den musikken så må jeg formidle.
Da hun gikk av scenen etter opptredenen og det hadde gått bra, kjente hun på en stolthet. – En stolthet for at jeg overlevde, ler hun.
Men veien hit har ikke bare vært tilfeldigheter og muligheter. Vårin har vært mye usikker på om dette er veien å gå. Hun er redd for å miste lysten til å fortsette, og hun tenker mye på hvordan musikken blir tatt imot – spesielt av hennes nærmeste.
– Noen av de tingene jeg synger om kan være vanskelig å ta inn, i alle fall når man ikke har et valg. Det er jo trist og melankolsk musikk.
Å være en person i det offentlige rom har også bydd på utfordringer. Det krever at man har den rette psyken, at man ikke mister seg selv og sin identitet. Likevel forsikrer hun meg om at hun har en vanvittig drivkraft i seg. Å miste musikken ville nettopp være å miste seg selv, “selv om det er litt klisjé”.
Psykolog og psykopat
Vårin klarer å treffe en side ved de aller fleste gjennom musikken sin. De personlige tekstene er ikke bare hennes intime dagbøker, men også noe publikum kan relatere seg til. Er man på en av hennes konserter vil man dessuten ikke klare å unngå øyekontakten. Dette skaper en helt spesiell atmosfære. Om man ikke skulle bli rørt av musikken i seg selv, er dette et øyeblikk som mykner enhver person. Vårin sier at musikken er en slags terapi, både for henne og for publikum.
– Det er mange ting jeg ikke får sagt, men som jeg kan synge. Jeg liker godt å prate om de store spørsmålene, og jeg irriterer meg over overfladiske samtaler til daglig. Jeg liker å være … psykolog og psykopat på samme tid, ler hun. Men livet er mye overfladisk også, og da er sangene et utløp for resten, der jeg kan snakke med meg selv.
Å føle seg i live
På scenen er Vårin annerledes enn når jeg sitter med henne og tar en kopp kaffe. Hele kroppen hennes føler inderlig på sangtekstene, og hun tar oss med på en emosjonell reise som bare vi kan få være med på. Det er mange følelser som ligger i luften, og på mange måter “overføres” disse fra Vårin til publikum underveis i konserten. – Det er jo litt dumt, men følelseslageret fylles jo opp igjen dagen etterpå, som gratis refill. Vi ler litt av tanken.
Et av de sterkeste øyeblikkene for artisten selv, var da hun sang for Superselma-Prosjektet. Prosjektet ønsker å gi et lysglimt og håp for kreftsyke barn som er under behandling. Da følte hun nesten for å gråte selv:
– Man føler seg i live, for det er så sterke følelser, sier hun. Det er da musikken er sterkest. Man blir helt matt.
For noen år tilbake skulle Vårin igjen få kjenne på livets skjørhet. I russetiden fikk hun hjernehinnebetennelse og endte opp i koma. Slik som foreldrene til barna hun sang for, ventet hennes i mange dager på om datteren skulle komme tilbake eller forsvinne. Etter denne episoden har hun vært mye mer i kontakt med følelsene sine, og familiebåndene har blitt sterke som betong.
Når hun synger ordene “jeg skal elske deg til du dør”, kan hun kjenne følelsen fra den gangen hun kom hjem fra sykehuset og så lillesøsteren sin igjen for første gang. Og det kjennes. Det er tydelig at det ligger en kraft bak hvert ord Vårin synger. Som artist er hun tilstede.
Plutselig åpner jeg meg opp for Vårin, i veldig u-journalistisk stil:
– Jeg tror aldri jeg vil være på en konsert hvor jeg kommer til å føle det samme igjen. Det var en magisk og ekstremt sterk opplevelse.
Jeg kan kjenne hennes blikk på meg, men jeg klarer ikke se henne i øyene. Det er stille i noen sekunder før hun med noen få ord anerkjenner det jeg nettopp har sagt. – Tusen, tusen takk.
For å lette litt på stemningen stiller jeg mitt obligatoriske tabloide spørsmål. – Hva er planene dine fremover?
Hun ler den herlige latteren sin som henger løst. Jeg stusser litt over om hun skjønte hvor personlig beretningen min var. Kanskje er hun vant til at mennesker hun møter ikke helt klarer å beskrive hva de føler etter å ha sett henne opptre.
Hun forteller at hun jobber med å lage ny musikk. Hun skal reise litt, finne en ramme rundt seg selv, stemmen og formidlingen, og kanskje finne et nytt sound. Men det tar tid, og noe mer kan hun ikke fortelle meg.
– Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier jeg.
Igjen ser hun på meg med et varmt blikk, og svarer meningsfullt:
– Jeg også, og takk for at du kom på konserten. Det er jeg veldig glad for.