Ukraina fører en krig mot Russland. Dette er en krig som muligens kan føre til utryddelse av Den ukrainske staten. Likevel er formålet med denne artikkelen å vise at Ukraina ikke bare kjemper mot Russland, men også mot IMF og altomfattende korrupsjon.
Tekst: Christian Magnus Engeness, Master i Statsvitenskap
Foto: Denys Rodionenko, Unsplash.com
I Europa hersker det fred. Dog samtidig pågår det krig. En krig som har pågått i over fem år og som har rammet Europas største land, Ukraina, med voldsom kraft. Hovedaktørene i denne krigen er de øst-slaviske brodernasjonene Russland og Ukraina. Russland har aldri i virkeligheten anerkjent en separat ukrainsk stat uavhengig av Russland, begge land har levd sammen i mange århundrer som én fellesstat – måtte det være Kiev-rus, Det russiske imperiet eller Sovjetunionen. Samtidig har den ukrainske politiske og kulturelle eliten bygd opp Ukrainas nasjonalidentitet på basis av alt som ikke kan assosieres med Russland. Dette gjelder i første rekke språk; for første gang på mange århundrer skulle statsspråket være ukrainsk, og ikke russisk. Nasjonalisme, en ideologi som var utslagsgivende for første og andre verdenskrig, har nok en gang forårsaket en krig på det europeiske kontinentet. I dette tilfellet mellom to nasjoner som gjennom den største parten av sin historie har levd i fred med hverandre.
I 2014 annekterte Russland Ukrainas Krim-halvøy og, i praksis, den industrielle Donbass-regionen som kontrolleres av bevæpnede opprørere under navnet DNR (Donetsk Folkerepublikk) og LNR (Luhansk Folkerepublikk). Det var presidentvalg i Ukraina den 21.april. Kampen var mellom den gamle politiske eliten under ledelse av den pro-vestlige presidenten Petro Porosjenko og en ny generasjon av politikere uten tilknytning til det gamle og korrupte Ukraina. Dette var et historisk valg; ukrainere mistet tro på Porosjenko og ga overveldende støtte (73%, den største seiersmarginen i moderne ukrainsk politisk historie) til Volodymyr Zelenskyj – en landskjent komiker uten noen som helst politisk eller militær erfaring som skal lede Ukraina i krigen mot Russland. En krig som skal sette Ukrainas eksistens som stat og nasjon på den største prøven i moderne ukrainsk historie. For Ukraina blir 2019 et spørsmål mellom liv og død; det vil dreie seg om intet mindre enn Ukrainas kamp mot sin utryddelse. Men Ukraina kjemper ikke bare mot Russland i øst-fronten. Ukraina kjemper også mot IMF i vest-fronten og korrupsjon i den indre fronten.
Øst-fronten
Ukraina kjemper en hybrid-krig mot verdens nest mektigste militærmakt – Russland. Denne krigen er hybrid i form fordi den omfatter både den klassiske militære konfrontasjonen på slagfeltet, og propaganda-krigføring. Ukraina kjemper ikke bare mot å bli utryddet fysisk ved å miste resten av sitt territorium, men også på det åndelige nivået; det pågår en intensiv informasjonskrig mellom Ukraina og Russland om å vinne hjertene til det ukrainske folk. Russland forsøker ikke bare å erobre ukrainsk territorium, de forsøker å erobre det ukrainske folk. Dette foregår via en velstrukturert og målrettet propagandakampanje, hvis formål er (1) å diskreditere Kiev-regjeringen, (2) kritisere den ukrainske stats rett til eksistens, og (3) overbevise det ukrainske folk om å bli en del av Russland. Til tross for at Ukraina har tapt Krim og Donbass, og til tross for at mange ukrainere ser på russisk tv og blir påvirket av russisk propaganda, viser heldigvis resultatet av presidentvalget at Russland har mistet sin innflytelse i betydelig grad. Det overveldende flertallet av ukrainere valgte Volodymyr Zelenskyj – en president som vil fortsette med Ukrainas pro-vestlige kurs mot EU og NATO-medlemskap, samt krigen mot Russland for å vinne tilbake tapt territorium i Donbass og Krim.
Vest-fronten
Selv om Ukraina har fått mye støtte fra EU og USA i sin kamp mot Russland, foregår det en usynlig ‘pengekrig’ mellom Ukraina og Vesten. Den store aktøren er IMF (Det internasjonale pengefondet). Til tross for at IMF har reddet den ukrainske økonomien flere ganger via støtteordninger, var slike handlinger mer grunnet i organisasjonens egeninteresse. IMF har ønsket tilbakebetaling av ukrainsk gjeld i prosent interesse, samt økte tariffer og gass priser i henhold til markedsnivåer, noe som har skapt stor frustrasjon for det ukrainske folk. Av sin nye president krever de nå nettopp reduserte gass-priser og tariffer, samt økte lønninger, men dersom Zelenskyj vil oppfylde folkets krav, vil konflikten med IMF bare eskalere. I bunn og grunn har IMF satt Ukraina i et uheldig avhengighetsforhold. Ukraina kjemper for å bli finansiell uavhengig av IMF, men foreløpig er landet tvunget til å følge IMFs krav som en lydhør stat, nesten som en finansiell koloni. IMF innser muligens ikke at deres strenge krav bidrar til at Ukrainas kamp mot utryddelse blir enda hardere å vinne.
Dessuten foregår det en migrasjonskrig mellom Ukraina og EU. Den store migrasjonsbølgen av ukrainske arbeidere til EU som begynte i 2014 nådde sitt høydepunkt i 2019, noe som har ført til et betydelig tap i BNP. Ukraina kjemper dermed mot EU for ikke å miste hele befolkningen sin, som har forlatt landet i søken etter en lysere fremtid. Selv om EU bidrar med finansiell støtte til Ukraina, er unionen også meget interessert i ukrainske arbeidsinnvandrere som er høyt-utdannet og høyt-kvalifisert, samt dem som tilbyr billig arbeid. Dette gjelder i særdeleshet Polen, som betrakter Ukraina som en mulig økonomisk konkurrent og som dermed nytter godt av det største antallet ukrainske arbeidsinnvandrere i hele EU. Ukraina må svekkes økonomisk for at Polen skal forbli Øst-Europas økonomiske maktsentrum.
Indre-fronten
Den siste fronten er hjemmefronten – kampen mot korrupsjon. Dersom den ukrainske staten blir utryddet, blir det som følge av en kombinasjon av den østlige, vestlige og indre fronten. Korrupsjon er allestedsnærværende og nærmest en epidemisk sykdom i Ukraina. De fleste ukrainere har mistet sin tro på politiske institusjoner som følge av altomfattende korrupsjon, og korrupsjon er blant de største grunnene til at Ukraina har mistet store utenlandske investeringer og dermed blitt Europas aller fattigste land. Dette er en tragedie! Ukraina var blant de største industri-nasjonene i Europa etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 og hadde alle ressursene som trengtes for å bli en økonomisk stormakt i Europa. Likevel ble det ikke slik. Korrupsjon gjorde Ukraina fattigere og svakere.
Man skulle tro at krigen mot Russland ville forene den ukrainske nasjonen og redusere korrupsjon til fordel for patriotisme og militær seier. Slik ble det heller ikke. Den store korrupsjons-skandalen i forsvarssektoren, hvor ukrainske journalister avslørte at presidentens indre krets hadde beriket seg på ulovlig innkjøp og salg av russisk våpen til det ukrainske forsvaret, hadde for alvor vist at korrupsjon ikke kjenner noen grenser. Ukrainas kamp mot korrupsjon er sentral i denne krigen. Seier impliserer overlevelse som nasjon. Nederlag derimot impliserer utryddelse.
Å eksistere eller å bli utryddet – det er spørsmålet
Ukraina har ført en pågående fem-års krig (2014-2019) på tre fronter: mot Russland, mot IMF og EU, og mot korrupsjon. Dessverre har Ukraina ikke opplevd noe nevneverdig suksess på noen av de nevnte frontene. Seier i krigen mot Russland forutsetter en sterk og selvstendig økonomi som ikke er avhengig av IMF og ikke påvirket av korrupsjon. Ukraina må en gang for alle innse at det ikke finnes venner eller fiender i internasjonale forhold, bare makt og interesser. Derfor bør Ukraina slutte å betrakte EU og IMF som venner og Russland som en fiende, men heller som ulike aktører som de må ha et samarbeidsforhold med. Resultatet av dette samarbeidsforholdet må være en sterkere og mindre korrupsjonspreget ukrainsk økonomi. Dette vil i sin tur bidra til at Ukraina vil sikre sin rett til å eksistere som en virkelig uavhengig stat – uavhengig av Russland, og uavhengig av Vesten.
Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.