Min telefon er døende

Våren 2014 var telefonen min døende. Jeg var i sorg. I ettertid, når den er erstattet og roen har senket seg, føles det riktig å dele mine tanker om en svinnende vennskap. Kall det en forsinket nekrolog.

 

Jeg og telefonen min har et elsk-hat forhold, som i aller største grad går ut på at jeg elsker den (eller «ham») og den (han) hater meg. I alle fall nå – på sine eldre dager – har han begynt en stadig mer krevende protestrekke som tyder på at han ønsker å få gå ut i pensjon. I en alder av tre år har han begynt en gradvis begrensning av sine funksjoner som krever en stadig større kreativitet fra undertegnede. Jeg elsker ham likevel.

For faktum er at min iPhone 4 fra våren 2011 er med meg hvor enn jeg går. Hele livet mitt – i alle fall det digitale aspektet – styres av mail, sms, Snapchat, Facebook, Twitter og alle de andre appene som gradvis gir meg magesår. Ligger telefonen igjen hjemme blir jeg for sen – for alternativet ville føles som å miste et lem. At av/på-knappen (og dermed den naturlige måten å aktivere tastelås på) har sviktet – vel det får heller bare være.

Mer bekymringsverdig er hans degradering til mindre trådløs enn tidligere. Per dags dato er 49% batteri tilsvarende 0% batteri – og skjermen blir svart. I utgangspunktet betyr dette bare at den må skrus på igjen – men det er lettere sagt enn gjort når påknappen sa takk for seg for noen måneders tid siden. Heldigvis kan det se ut som dette var et forventet problem – og telefonen skrur seg automatisk på ved tilkobling til lader. Så nå har jeg blitt hun som går med lader i veska overalt.

Det føles som å ta farvel med en gammel venn. Han var med meg da jeg ble forelsket sommeren 2011, og var kilde til både uhemmet ekstase og ufattelig frustrasjon. Han var med meg da jeg jobbet et år, og ga kollektivfartingen frem og tilbake til Asker et innhold. Ikke minst var han til stede på ferier til Mauritius, Berlin, Gran Canaria, Sør Afrika og Barcelona. Han har underholdt meg, han har hjulpet meg når bankkortet ikke var fullt nok likevel, og han har irritert meg grenseløst med uendelige beskjeder, oppgaver og krav jeg enda ikke har oppfylt. Ikke minst har han ikke knust, til tross for et uhørt antall turer rett i badegulvet. Det viser forpliktelse, synes jeg.

Foto: Paul Hudson / Flickr Creative Commons
Foto: Paul Hudson / Flickr Creative Commons

Konsekvensene av min telefons død er mange. I all hovedsak at jeg har blitt nødt til å ta et oppgjør med hvor avhengig jeg faktisk er – fordi panikken tar meg når jeg vet jeg ikke har lademulighet. Jeg kan ingen telefonnumre jeg ikke lærte før fylte seksten år (hvilket betyr at jeg kan ringe mamma, pappa, hjem til mamma og pappa og mamma på jobben…), og avtaler er stort sett avhengige av hyppig telefonkontakt i forkant av at man møtes. Det er uhørt å gå på spontanbesøk – og usannsynlig at jeg faktisk hadde funnet frem uten kartfunksjonen uansett. Dessuten kan jeg risikere økonomisk svinn ved en eventuell telefondød, da i alle fall to av mine jobber baseres på «førstemann-til-mølla»-prinsippet ved annonsering av ledige vakter over mail. Det verste er likevel at jeg må gå uten musikk. Uhørt.

Når sant skal sies har den triste medaljen en bakside. En kaotisk hverdag av notifications fra både den ene og andre appen har ført til en nedbrytning av samtlige appers attraksjonsverdi. Det er deilig når telefonen har tatt kvelden for en stund – for da er man i det minste utilgjengelig (om enn litt kvalm) frem til han våkner til liv igjen (en prosess som for øvrig tar stadig lenger tid). En stakket stund kan man minnes om det fagre nittitall – da verden var et enklere sted. Eller… man kunne det i teorien, om ikke det var for iPaden og pcen.

Om telefonen synger på siste verset, krysser jeg fingrene for et langt vers

Leave a reply