Av: Mathilde Israelsen, enkeltemner i idé- og kulturhistorie
Foto: Florian Olivo // Unsplash
Sentralt i Thomas Hobbes’ Leviathan fra 1651 står en sterk menneskelig drivkraft til å bevare sitt eget liv. Dette skaper en åpning for at personer kan gjør opprør mot den absolutte statsmakten.
Mennesket ønsker å unnslippe et liv i naturtilstanden, som av Hobbes blir beskrevet som «solitary, nasty, brutish and short» – og som er preget av en konstant frykt for døden (s. 84). Naturtilstanden unnslippes ved at mennesker, i fellesskap, inngår en kontrakt om å etablere staten. Med dette gir hver enkelt person avkall på enkelte friheter vedkommende nøt i naturtilstanden, og gir samtidig staten makt til å kue menneskets voldelige tendenser. Staten blir dermed «A common power, to keep them all in awe» (s. 112).
«[N]o man can transfer, or lay down the right to save himself from death, wounds or imprisonment»
Den sosiale kontrakten, som legger grunnlaget for Hobbes’ stat, er imidlertid bygget på en rekke vilkår. For det første, kontrakten får sin styrke fra menneskets frykt for en tilbakevending til naturtilstandens endeløse krigstilstand (s. 112). For det andre, kontrakten gir staten absolutt makt til å verne om freden. Hobbes argumenterer for at «[C]ovenants without the sword, are but words, and of no strength to secure man at all» (s. 111). For det tredje er det lagt inn et forbehold som gir ethvert menneske retten til å verne om sitt eget liv. En person kan ikke inngå en kontrakt, og dermed heller ikke en sosial kontrakt, der vedkommende frasier seg sin rett til å verne om sitt eget liv. Hobbes skriver: «no man can transfer, or lay down the right to save himself from death, wounds or imprisonment» (s. 93). Fjerde punkt går ut på at når kontrakten er inngått, må mindretallet innordne seg flertallet: «He that dissented must now consent with the rest» (s. 117). Hvilke konsekvenser får disse vilkårene for personers moralske rett til å gjøre opprør mot statsmakten?
I Hobbes’ teori finner man altså en spenning mellom hensyn til fellesskapets beste, forstått som samfunnets sikkerhet og individets rett til å verne om eget liv. Dette får to ulike konsekvenser for borgernes rett til opprør. Den første konsekvensen kan utledes i følgende resonnement:
P1: En ubegrenset statsmakt er et tilstrekkelig vilkår for å forhindre utbrudd av krig.
P2: Opprør mot staten er et tilstrekkelig vilkår for å begrense statsmakten.
P3: En begrenset statsmakt kan ikke forhindre utbrudd av krig.
K: Opprør mot statsmakten kan medføre utbrudd av krig.
Med utgangspunkt i dette resonnementet er det moralsk galt å gjøre opprør mot statsmakten av hovedsakelig to årsaker. For det første begrenser det selve statsmakten, og for det andre vil denne begrensningen forårsake utbrudd av krig. Den første årsaken underbygges gjennom et tydelig forsvar for en ubegrenset statsmakt. Dette kommer til uttrykk gjennom en rekke prinsipper som slår fast at undersåtter ikke kan endre statens styreform, at statslederen ikke kan straffes av sine undersåtter og at man ikke kan protestere mot en statsleder innsatt av flertallet (s. 115-118). Hovedårsaken til dette forsvaret er at opprør tilbakefører usikkerheten som karakteriserte naturtilstanden. Hobbes understreker derfor at en stabil statsmakt, selv en tyrannisk statsmakt, er å foretrekke over den politiske ustabiliteten som opprør og borgerkrig skaper (s. 122). Dette bidrar til fred, som er det beste for samfunnet som en helhet.
Dersom det er dine barns liv som er truet av matmangel, og ikke ditt eget, har du ingen rett til å gjøre opprør mot statsmakten
Dette leder oss til årsak nummer to: Det moralske forbudet mot handlinger som tilbakefører krigstilstanden. I følge Hobbes er krig det verste et menneske kan utsettes for, og derfor bør alle gjøre sitt ytterste for at statsmakten skal være så fri for begrensninger som mulig. Følgelig, dersom det er moralsk riktig å gjøre sitt beste for at statsmakten skal være fri for begrensinger, vil det være moralsk galt å handle på en måte som begrenser statsmakten. Opprør vil dermed være galt, fordi det fører samfunnet tilbake til naturtilstandens endeløse krigstilstand. I tilknytning til dette skriver Hobbes: «[R]ebellion, is but war renewed» (s. 211).
Det moralske forbudet mot å ikke gjøre opprør kommer imidlertid i konflikt med Hobbes’ sentrale oppfatning om menneskets rett til å verne om sitt eget liv. Dette er den andre konsekvensen av spenningen mellom fellesskapets beste og retten til å verne om eget liv, og kan utledes i følgende resonnementet:
P1: Du kan ikke frasi deg retten til å verne om ditt eget liv.
P2: Du har en moralsk rett til å verne om ditt eget liv.
P3: Staten truer deg på livet.
P4: For å benytte deg av retten til å verne om ditt eget liv må du gjøre opprør mot staten.
K: Du har en moralsk rett til å gjøre opprør mot staten for å verne om ditt eget liv.
Når mennesket inngår i staten frasier det seg rettigheter det hadde i naturtilstanden. Men dette skjer imidlertid med et forbehold, som støtter premiss én i resonnementet. Hobbes understreker at ingen – under noen omstendigheter – kan frasi seg retten til å verne om sitt eget liv. Dette kan leses ut fra det følgende: «A covenant not defend myself from force, by force, is always void. For no man can transfer, or lay down his right to save himself from death, wound or imprisonment» (s. 93). Tolkningen om at mennesket ikke kan frasi seg denne rettigheten, kommer fra formuleringen «always void». Dette kan leses som at en person ikke kan forplikte seg til å ikke forsvare seg selv når vedkommende står overfor drap, vold eller fengsling. Følgelig, å motsette seg disse tre, blant annet ved å gjøre motstand mot statsmakten, vil derfor være moralsk riktig, så lenge det er motivert av å verne om sitt eget liv.
Denne tolkningen blir ytterligere understøttet av Hobbes’ syn på at frasigelser av rettigheter er en frivillig handling. Hobbes betrakter alle frivillige handlinger som motivert av «some good to himself» (s. 88). Dermed finnes det enkelte rettigheter som mennesket ikke kan oppgi, deriblant «lay down the right of resisting them, that assault him by force, to take away his life; because he cannot be understood to aim thereby, at any good to himself» (s. 88). Dette befester at man ikke kan frasi seg retten til å verne om sitt eget liv fordi det ikke medfører et gode for en selv. Dermed får mennesket i Hobbes’ stat en moralsk rett til å verne om sitt eget liv.
Hvorvidt staten truer deg på livet (premiss tre), kan imidlertid ha flere implikasjoner for (1) statsmaktens mulighet til å stanse et opprør og (2) borgernes rett til å gjøre opprør mot statsmakten. For å illustrere dette skal vi se nærmere på en situasjon der staten ser seg nødt til å benytte maktmidler for å stanse et opprør. Dersom en oppfatning av at statsmakten truer deg på livet legitimerer opprør, vil dette frata staten muligheten til å stanse opprør ved hjelp av sterke maktmidler. Dette innebærer at den opprinnelige opprørske handlingen er umoralsk, da den truer med å frata statens legitime rett til makt. Men idet staten benytter sterke maktmidler for å stanse opprøret – en handling som kan anses som en trussel mot opprørernes liv – har opprørerne en legitim rett til å fortsette opprøret. Et videreført opprør vil da være motivert av et ønske om å verne om sitt eget liv, hvilket kan legitimere opprøret.
Videre kan vanstyre, av både politisk og økonomisk art, legitimere opprør. Sett at økonomisk vanstyre fører til alvorlig matmangel. Da er det statens handlinger – indirekte – som truer borgerne på livet. Staten mislykkes dermed i en av sine fremste oppgaver: Å verne om borgernes liv. Om man tolker retten til å verne om eget liv utvidet, vil også en indirekte trussel mot eget liv legitimere opprør. Om opprøret vil være vellykket, er imidlertid usikkert. Til tross for at staten truer deg på livet, har du ikke retten til å oppfordre andre til å gjøre opprør med deg. Dette gjør at hver enkelt person som deltar i opprøret må ha en subjektiv oppfatning av å være truet på livet. Denne subjektive oppfatningen viser seg å være viktig. Hobbes sier ingenting om å forsvare andre, bare seg selv. Ut fra dette kan man lese at du ikke har en moralsk rett til å delta i opprøret for å verne om andres liv. Dette medfører at dersom det er dine barns liv som er truet av matmangel, og ikke ditt eget, har du ingen rett til å gjøre opprør mot statsmakten. Dette følger av Hobbes’ oppfatning av at mennesket anser sin egen død som det største onde. Dersom ditt eget liv ikke er truet, vil du dermed ikke ha en sterk nok motivasjon til å gjøre opprør mot staten.
Hobbes skaper dermed en smal åpning for å legitimere opprør mot statsmakten gjennom menneskets rett til å verne om eget liv. En sentral forutsetning er imidlertid at borgerne må være personlig truet av statens handlinger. Dette kan tydeliggjøres ved å skille mellom opprør som følge av nødvendighet og ideologisk opprør. Ideologiske opprør er motivert av moralske, politiske eller religiøse interesser, men opprørernes liv er fortsatt sikre. Dermed vil ikke ideologiske opprør være legitime. I motsetning er opprør med utgangspunkt i nødvendighet utelukkende motivert av å bevare sitt eget liv. De som gjør opprøret antar at dette er eneste utvei for å sikre sitt eget liv. Å verne om sitt eget liv gir dermed en rett til å gjøre opprør. Dette understrekes av at retten til å verne om eget liv aldri kan være et brudd på kontrakten som etablerte staten – fordi det aldri var en del av kontrakten. Ifølge denne inndelingen vil opprør som følge av matmangel, samt andre former for vanstyre, legitimere opprør mot statsmakten.
I sitt syn på den absolutte statsmakten ser Hobbes nok helst at det ikke burde eksistere en åpning for opprør mot staten. Problemet er at den absolutte statsmakten og verdien knyttet til å verne om sitt eget liv ikke er kompatible. Når mennesket ikke kan frasi seg retten til å verne om sitt eget liv, vil det beholde retten til å gjøre motstand mot det som oppfattes som fare for eget liv. Dette skaper en åpning for at borgerne kan gjøre opprør mot statsmakten – når motivasjonen er å verne om livet.
Litteratur:
Hobbes, Thomas. (1996) [1651]. Leviathan. Oxford: Oxford University Press