Motstandskamp i USAs bakgård

Motstandskamp i USAs bakgård
Tusenvis av zapatister marsjerer i stillhet.
Foto: Ann Susanne Kulasingam

Når Mexico nevnes i norske medier, er det hovedsakelig krigen mot narkokartellene som omtales. De færreste har kjennskap til at det pågår en lavintensitetskrig i Mexicos sørligste delstat Chiapas. Denne «andre krigen» er ikke kun begrenset til Chiapas, men blir også brutalt rettet mot urfolkssamfunn, i hele landet, som forsvarer sitt territorium mot regjeringen og markedene. Det ironiske er at store deler av landets militærressurser, som skal bekjempe kartellene stasjoneres rundt urfolkssamfunn, fremfor der hvor kartellene herjer. Dette har gitt en svært tilspisset situasjon i Chiapas, der internasjonale fredsobservatører har blitt nødvendig for å redusere og avskrekke vold fra myndighetene. Av den grunn dro jeg og ni andre norske ungdommer på brigade til Chiapas i fjor høst, og har i løpet av disse fem månedene levd og jobbet tett opp mot urbefolkningen i området, da primært zapatistene.

Zapatistene

Før zapatistene gikk til opprør 1. januar 1994 med slagordet «Ya Basta – Nok er nok,» var urfolks situasjon i Latin-Amerika en ukjent sak for mange. Dette skulle nå bli endret. Nyttårsaften 1993 feiret president Carlos Salinas at den etterlengtede nordamerikanske frihandelsavtalen, NAFTA, skulle realiseres. Salinas trodde dette ville bli landets innpass i den «første verden», men våknet heller til konfrontasjoner med den tredje. I Chiapas hadde flere tusen urfolk, under navnet «Zapatisthæren for nasjonal frigjøring, EZLN», gått i opprør og protesterte mot hundrevis av år med undertrykkelse, rasisme, utbytting og folkemord. Nå hadde de nådd bristepunktet, og tok til våpen for å kreve endring.

Opprøret munnet ut i direkte konfrontasjoner med meksikanske myndigheter, en påfølgende fredsforhandling og i 1996 underskrev begge parter San Andres-avtalen;, en avtale som skulle lovfeste urfolks rettigheter. Avtalen ble aldri implementert av regjeringen, som istedenfor iverksatte såkalte COIN-strategier. Massiv militarisering og dannelse av paramilitære grupper ble starten på en lavintensitetskrig i Chiapas, der formålet var å utslette zapatistene og deres sympatisører. Dette kulminerte til slutt i massakren i Acteal den 22. desember 1997, der den meksikanske kongressen beordret en massakre som kostet livet til 45 ubevæpnede mayaindianere.

På minnesmarkering i Acteal. 22. desember 2012 var det 15-års markering for massakren i Acteal.
Foto: Ann Susanne Kulasingam

Etter mislykkede forhandlinger og manglende politisk vilje fra meksikanske myndigheter, erklærte zapatistene seg autonome i 2003, og entret inn i en ny fase; den verdige motstanden. De nekter å akseptere en regjering som verken representerer eller respekterer deres stemme, og frastår staten således San Andres-avtalen ikke blir innfridd. Dette ble starten på deres autonomiprosjekt, der de har opprettet sine egne regjeringer, skoler, helsetjenester og medieteam. Siden den gang har de kjempet for urfolks rett til jord, helse og utdanning – men kanskje fremfor alt deres rett til å bli hørt. Videre har de brukt de siste drøyt 20 årene til å bygge bro mellom ulike bevegelser globalt, i kampen mot nyliberalistisk frihandelspolitikk og undertrykking.

De ansikt- og stemmeløses beskjed

Dagen da den 13. Baktun, den siste syklusen i mayaenes langtidskalender ble avsluttet, og en ny fase innledet, kom over 40.000 zapatister ut av sine autonome soner og marsjerte i stillhet inn i de samme fem byene som de marsjerte inn i natt til 1. januar 1994. Vi befant oss på gitte tidspunkt i den gamle kolonibyen San Cristobal og stormet umiddelbart ut i gatene. Bare i San Cristobal ble det estimert at over 20.000 zapatister som inntok gatene med ansikt dekket av pasamontañs. Der sto de på rekke, i en slags militær formasjon, disse zapatistene, som vi i løpet av brigaden hadde blitt så glade i. Etter flere års fravær, hadde de nok engang inntatt søkelyset, og det føltes godt.

Vi var som regel heldige med været i Chiapas, men denne fredagen var ble en våt og kald desemberdag. Likevel sto de der i all sin prakt. Flere hadde ikke sko på beina, og mange hadde tatt hele den lange veien fra landsbyene sine og inn til byen til fots. Alle ansikter var tildekket med kun en hvit lapp i pannen som indikerte hvilke landsby de tilhørte. Vi så kvinner bære fremtidens helter på ryggen innrullet i skjerf. Barn som ikke kjenner til et annet liv enn livet i motstand, de voksnes grunn til å fortsette kampen. Det var ingen taler, ingen slagord, men man tross stillheten hørte man ekkoet av en enhetlig, øredøvende stillhet som skrek: «NOK!».

Senere på dagen kom deres sjefsstrateg og talsmann, Subkommandant Marcos med dette kommunikéet fra Lacandonajungelen: «Hørte dere?». Dette ble en selvmotsigelse legemliggjort av de 40.000 menneskene som marsjerte uten å ytre et ord. De ansikt- og stemmeløse ber oss om å lytte. Videre kom uttalelsen: «Det er lyden fra deres verden som kollapser. Det er vår verden som reiser seg på nytt.». Deres tilstedeværelse var en påminnelse om at de fremdeles eksisterer, og at deres autonomiprosjekt er en realitet. Mens den verden vi kjenner på mange områder smuldrer opp, fortsetter zapatistene å bygge opp en alternativ virkelighet; en verden der det er plass til mange verdener. For på 90-tallet krevde de «Aldri mer et Mexico uten oss,» og nå har de seriøse planer om å skape en ny virkelighet, der også urfolk blir inkludert. Kommunikéet kan også tolkes som en oppfordring til oss alle. Zapatistene gjør sin del av jobben, tar vi vår del av arbeidet?

Omfanget av marsjen sendte et klart signal om at myndighetenes COIN-strategier har sviktet. Det viser at zapatistene siden 1994 har styrket sine autonome styringsformer og holdt i live sin politiske autoritet blant landets urbefolkning. Myndighetene har ergo ikke lyktes i å bekjempe sine opponenter i sør. Men marsjen var også en markering for slaktingen i Acteal. Massakren, under daværende president Ernesto Zedillo, der 45 mennesker ble plyndret mens de satt i kirken og ba for fred i Chiapas. De benyttet denne dagen til å minnes sorgens dag, kvelden før 15års markeringen av en av de mest brutale hendelsene i Mexicos nyere historie. De ønsker å sende ut et signal om at den massive straffefriheten som bakmennene bak massakren er beskyttet av, må opphøre. 15 år har gått, og det er på tide at de skyldige dømmes. På sidelinja var gatene i San Cristobal fulle av aktivister fra hele verden som heiet dem frem i regnet. Deres internasjonale nettverk av solidaritet har bare økt, noe myndighetene ytterligere har bidratt til ved å føre en enveiskjørt lavintensitetskrig mot sitt eget urfolk.

Urfolks kamp har i økende grad kommet til frontlinjen, både i Mexico og globalt. Uten ord, kun ved deres åsyn, viser de at de fremdeles eksisterer og at de utgjør en sosial og politisk kraft som nå vil på den nasjonale dagsordenen som en sentral aktør nedenfra og til venstre. Marsjen kom mindre enn en måned etter innsettelsen av president Enrique Peña Nieto. Det er første gang det institusjonelle revolusjonære partiet (PRI) kommer tilbake til makten etter det historiske valget i 2000, da de etter å ha styrt Mexico med jerngrep uavbrutt i 71 år tapte valget. Det er derfor spesielt viktig å signalisere til den nylig innsatte presidenten at de nekter å finne seg i den massive undertrykkelsen de varble gjenstand for gjennom hele 1900-tallet.

PRI, som tradisjonelt både forbindes med tvang, valgfusk og korrupsjon, har vakt stor oppsikt ved dets gjenerobring av makten. Det kontroversielle valget innledet massive demonstrasjoner av ulike sosiale bevegelser, grunnet beskyldninger om korrupsjon og manipulasjon av medieoligarkiet i Mexico, som har favoriserte Peña Nieto gjennom hele valget. En utbredt frykt i Mexico er derfor at landet skal gå tilbake til gamle trakter, og mange anser den ferske presidenten som et tilbakeslag for demokratiseringen av landet.

Peña Nieto har på sin side ikke det mest tiltalende rullebladet. Han har en solid historie av intoleranse, undertrykkelse og kriminaliserende politikk ovenfor sosiale bevegelser. Før han tiltrådde presidentembetet, klarte han i løpet av sine seks år som delstatsguvernør i Mexico by å opparbeide seg en dyster og skremmende CV, bestående av massakre, seksuell tortur og politiske arrestasjoner. At han nå virker som landets president er derfor en stor krenkelse for mange meksikanere, og frykten for at landet skal fortsette innenfor de gitte rammene av korrupte politikere, dysfunksjonelle institusjoner og systematisk undertrykkelse, er stor. Marsjen er derformed en generell beskjed om at den nasjonale politikken må skifte kurs. Røttene til zapatistenes kamp er like utbredt i dag som på 90-tallet og blodsporene som forlater krigen mot narkokartellene har aldri vært høyere. Det er med andre ord et sultent Mexico PRI har i vente.

Skilt ved inngang til zapatistsamfunn om at man nå entrer et autonomt territorium. På skiltet står det: For alle, alt. For oss, ingenting.
Foto: Ann Susanne Kulasingam

Det hviler derfor et stort ansvar på Pena Nieto og PRI. De kan fortsette sine forgjengeres mislykkede strategi for å bekjempe sosiale bevegelser, eller de kan anerkjenne og oppfylle sine forpliktelser ved å heve urfolks rettigheter. De som satt ved forhandlingsbordet da San Andres-avtalen ble undertegnet i 1996, er det samme partiet som i dag opptar det utøvende kontoret. Det vil derfor være opp til de føderale myndighetene å avgjøre om de vil fortsette Mexicos lange tradisjon av korrupsjon og løgner, eller om de vil støtte zapatistene i deres kamp for et nytt og mer humant Mexico.

Uavhengig av hva myndighetenes utfall blir, har i hvert fall zapatistene lagt sin videre strategi. De går inn i et nytt kapittel for sin politiske kamp, der innsatsen skal økes. De skal nå bygge de nødvendige broene til andre sosiale bevegelser som eksisterer, og som vil oppstå i tiden som kommer. I den nye politiske organiseringen må innsatsen forenes, og de må utarbeide felles strategier for å styrke kampen. Kampen mot kapitalistiske selskaper som forsøker å frata urfolk deres territorier og ressurser skal nå på offensiven, og zapatistenes stemme og tilstedeværelse skal nasjonaliseres.

Gjenfødelse og nytt håp

Utover ettermiddagen forlot zapatistene byen i stillhet for å gå tilbake til fjellene, og litt etter litt forsvant de bak all tåken. Men deres budskap ble værende. Marsjen bar et sterkt preg av håp, et håp som kommer med bevisstheten om hva som er uakseptabelt. Uten ord var derfor symbolikken klar: zapatistene er her, og de kjemper. De befruktet det frøet som de plantet for mange år siden med håp.

Dagen da konspirasjonsteoretikernes spekulasjoner hadde utløst rød alarm ble ingen dommedag, men isteden en gjenfødelse med fornyelse og videreføring av innfødte urfolks kamp i det sørlige Mexico. Zapatistene har sluttet seg til den meksikanske politikken uten å ha mottatt en invitasjon, og deres gjenfødelse vil utfordre, og muligens også endre noen av reglene i dette ofte så skitne spillet.

 

Av: Ann Susanne Kulasingam

Leave a reply