Norge har store fornybare energiressurser og derfor har fornybardirektivene stor betydning for norsk energipolitikk. Er det en fordel eller en ulempe at vi må følge EU i fornybarpolitikken?
Tekst: Ingrid Zimmermann
Hovedmålene i EUs energipolitikk hviler på tre pilarer: Klima, forsyningssikkerhet og konkurransekraft. Slikt har det vært lenge, men med ulik vektlegging av komponentene over tid. I perioden fra omtrent 2001 var klima det viktigste, mens nå står forsyningssikkerhet sterkt på bakgrunn av uroen ved Europas østgrense. Fornybardirektivene er et virkemiddel for å oppnå hovedmålene, siden fornybar energi fra eget territorium bidrar både til klimaforbedring, forsyningssikkerhet og konkurransekraft.
Det første og det andre fornybardirektivet
Det første fornybardirektivet til EU ble vedtatt i september 2001 og tatt inn i EØS-avtalen i 2005. Direktivet hadde som krav at andelen fornybar elektrisitet skulle være på 22,1 prosent. I 2009 ble det vedtatt et nytt fornybardirektiv som ble innlemmet i EØS-avtalen desember 2011. Det andre fornybardirektivet har som krav at andelen fornybar energi innenfor EU skal øke til 20 prosent innen 2020. Direktivet er en forlengelse av Grønnbokprosjektet, der EU vedtok de såkalte 20-20-20 målene: 20 prosent reduksjon i klimagassutslipp og energiforbruk, og 20 prosent andel av fornybar energi innen 2020.
EUs hovedmål med direktivene er å etablere et felles rammeverk for å fremme bruken av energi fra fornybare energikilder i EU-landene. I praksis innebærer dette at hvert enkelt medlemsland skal sende inn en nasjonal handlingsplan som beskriver hvordan landene skal nå målene innen 2020. For EØS-landene vil et direktiv innarbeides i det enkelte området gjennom en rutinemessig EØS-prosedyre før det iverksettes. Et viktig aspekt med fornybardirektivene er at byrdene ble fordelt slik at de rikeste landene fikk de tyngste løftene. Rike land som Norge og Sverige fikk derfor høye fornybarkrav.
I det første direktivet fikk Norge et energimål på 90 prosent fornybar elektrisistet i 2010, noe som ikke var tyngende da Norge hadde nesten 100 prosent fornybar vannproduksjon. I det andre direktivet fikk Norge et energimål på på 67, 5 prosent, i tillegg til et krav om at 10 prosent av energibruken i transportsektoren skal dekkes av fornybare energikilder. Dette ga derimot Norge en utfordring fordi det ikke bare ses på elektrisitet isolert sett, men også på fornybar energi samlet sett. Løsningen ble å samarbeide med Sverige gjennom et felles elsertifikatsystem. Elsertifikatsystemer er en markedsbasert subsidieordning for fornybar kraft, der den økte produksjonen for begge land rapporteres på fornybarmål til EU. Norge og Sverige tok i bruk samarbeidsmekanismen i direktivet og er hittil de to eneste landene som har samarbeidet om sine nasjonale mål.
Foto: Kvalheim Kraft DA/ Ragnar Myhre
Elsertifikatetsystemet er det viktigste virkemidler for å oppnå erngimålet på 67,5 prosent, men det har vært omstridt i Norge. Mange fra kraftbransjen mener det er feil å subsidiere inn ny kraft i et marked som allerede har et overskudd med lave priser til følge. Norske politikere vil derfor ikke videreføre elsertifikatsystemet etter 2020. Det gjør at man da mangler økonomiske incentiver for å bygge mer fornybar kraft i Norge, hvis man skal kalle en spade en spade. I Sverige er det sterk politisk støtte til å videreføre ordningen, eventuelt da som en nasjonal ordning.
Det kommende fornybardirektivet
EU forsetter satsingen på fornybar energi. I 2012 la kommisjonen fram Roadmap 2050 som er en langtidsplan for energi og klima i 2050. Det har resultert i et tredje fornybardirektiv og etableringen av Energiunionen for å gi energipolitikken gjennomføringskraft. Blant annet ble det oppnevnt en egen visepresident for Energiunionen, Maros Sefcovic. I 2015 ble den nye Energiunionen lansert under overskriften «Trygg, konkurransedyktig og bærekraftig energi for Europa». Energiunionen inneholder ikke så mye ny politikk, men er et signal om at EU ønsker fortgang og resultater på energiområdet. Fornybardirektivet er nå på høring, men det er allerede satt et mål på 27 prosent fornybart i EU i 2030. Dette skal oppnås gjennom ny produksjon av biomasse, samt vind- og solenergi. En hovedutfordring er å balansere energiforsyningen når vinden ikke blåser og solen ikke skinner. Her kan det norske regulerbare vannkraftsystemet bli bidragsytende.
Selv om mye av det grunnleggende blir styrt fra Brussel, er det fortsatt et restpotensial for særnorsk energipolitikk.
Hvis byrdefordelingprisnippet videreføres kan det medføre harde krav for Norge. I dag er det vanskelig å få finansiert nye kraftverk blant annet fordi kraftprisene er lave og de offentlig eide energiselskapene har dårlig kapitaltilgang. Men hvis det er mulig å samarbeide med andre land om tiltak kan tiltakskostnaden bli lavere. Man kunne tenke seg å utvide elsertifikatsystemet til å omfatte flere land. Norge kunne dermed oppfylle sin forpliktelser ved, for eksempel, å bygge solcellepaneler på Malta eller vannkraft i Øst-Europa. Dette kan gi forretningsmuligheter for den norske energibransjen.
Foto: Østfold Energi/ Tone Sundnes Reiten
Det er ikke avgjort hvordan byrdene skal fordeles i denne omgang, men den norske posisjonen i forhandlingene er en markedsbasert løsning basert på høyere priser på CO2- kvoter. For kraftindustrien vil høyre kraftpriser være en fordel, men for forbrukerne og industrien vil det være vanskelig å bære høye priser. Realpolitisk fornuft vil tilsi at det blir en blanding av subsidier og kvotepriser som styrer energipolitikken i Europa fremover.
Styrt fra Brussel – fordel eller ulempe?
Erfaringene med fornybardirektivene viser at norsk energipolitikk er sterkt påvirket av EU. Det gir oss mindre frihet til å utforme egen politikk, men også muligheter til påvirke Europas energipolitikk. Det kan også gi muligheter for kommersielle gevinster som for eksempel nye kabelforbindelser til utlandet. Norske selskaper som Statkraft har hatt suksess i Tyskland med å håndtere markedsføringen av kraft fra sol- og vindkraftanlegg. Det grønne skiftet i Europa vil også være marked for innovative norske forsknings- og industrimiljøer. Et eksempel på dette er Smart Innovation i Halden, som nylig fikk et EU-prosjekt på 125 millioner kroner. Tema for prosjektet er blant annet bruk av batterier for å stabilisere det nye fornybare kraftsystemet i Europa. Dette er batterier som er plassert i hvert enkelt hus som utjevner strømforbruket over døgnet. Solcellene lader batteriene om dagen, og når solen går ned kan strømmen tas ut av batteriet. Antakelig er fordelene med en integrasjon med Europa betydelige. Miljømessig har EU gått foran og er en internasjonal pådriver i klimapolitikken. Norge kunne gjøre felles sak med EU for å bygge mer fornybar energi, et viktig bidrag til en bærekraftig fremtid.
Tar vi skrittet fullt ut i energipolitikken kunne det åpne noen dører for oss i global sammenheng.
Norge deler i praksis klimapolitikk med EU. Tar vi skrittet fullt ut i energipolitikken kunne det åpne noen dører for oss i global sammenheng. Verden står overfor enorme utfordringer på energisiden. Det internasjonale energibyrået IEA har beregnet at det årlig de neste 35 årene må investeres tusen milliarder dollar i fornybar energi. Dette er nødvendig for å nå togradersmålet i klimapolitikken. Tenk hvilke muligheter det åpner for norsk leverandørindustri. Danmark har gjort det innenfor vindkraft, verdens største produsent Vestas er dansk. På vannkraft og innen organiserte energimarkeder burde Norge ha store muligheter.
Hva med den norske debatten?
Selv om mye av det grunnleggende blir styrt fra Brussel, er det fortsatt et restpotensial for særnorsk energipolitikk. Fagforeningen Industri Energi og industriens hovedorganisasjon Norsk Industri deler synspunktet om at energipolitikken skal støtte nærings- og industripolitikken. Kraftbransjen er positive til markedsbaserte løsninger som vil kunne øke avkastningen på den kapitalen som er investert i denne sektoren. I det norske politiske landskapet ser vi at EU-konfliktlinjen kommer fram igjen. EU-spørsmålet er fortsatt et så sensitivt tema at ingen partier velger å vise en sterk EU-begeistring. Dessverre er den norske debatten konsentrert om ideologiske og kanskje gammeldagse oppfatninger av kraftsektoren. Vi ser dette i debatten om Statkrafts fremtidige eierskap. Det er rom for ny politikk her, om ikke det grønne skiftet skal bli en floskel.
[toggle title=”FAKTABOKS” load=”show”] EØS-avtalen: Et europeisk økonomisk samarbeidsområdet som er en sammenslutning av EU-landene og EFTA-landene Island, Lichtenstein og Norge.
EU-direktiv: Et direktiv er en rettsakt som fastsetter et mål som landene skal oppnå. Det er imidlertid opp til hvert enkelt land å velge form og utforme innholdet i de nasjonale rettsakter som skal sørge for at målene blir nådd.
Energiunionen: Et politisk initiativ for å fremme energisikkerhet, bærekraft og konkurranseevne i EUs energisektor.
IEA: Det internasjonale energibyrået. Organisasjonens målsetning er å bidra til forsyningssikkerhet for deltagerlandene og fremme en mer bærekraftig energibruk. [/toggle]