«Historien blir skrevet av vinnerne» er et kjent begrep. Hvordan klarte da den tapende siden av den amerikanske borgerkrigen, som kjempet for retten til å holde andre mennesker som slaver, å bli en regional stolthet?
Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap
Fremhevet bilde: J. Stephen Conn. Konføderalt monument oppført i 1909 utenfor tinghuset i Millen, Georgia. Kilde: flickr.com.
De fleste nordmenn som følger litt med i nyhetsbildet har trolig på ett eller annet tidspunkt fått med seg konflikten rundt konføderale flagg og statuer i sørstatene i USA. I 2017 fantes det over 1500 konføderale symboler i USA, hovedsakelig statuer og monumenter men også skoler, plasser, militærbaser og parker oppkalt etter konføderale ledere. De siste årene har det vært flere store demonstrasjoner, blant annet den beryktete demonstrasjonen i Charlottesville, for å både beholde og fjerne disse symbolene. For en gjennomsnittlig nordmann virker det trolig ganske spesielt at en tapende arme som kjempet for splittelsen av USA for å beholde retten til slaveri har utbredt støtte den dag i dag. Det viser seg at dette er alt annet enn tilfeldig, men resultatet av en av de største narrativforandringene i amerikansk historie. Denne narrativforandringen heter «The Lost Cause».
Borgerkrigen oppsummert
Den amerikanske borgerkrigen startet i 1861 da en rekke sørstater i USA brøt ut av den amerikanske unionen som respons til at den uttalte slaverimotstanderen Abraham Lincoln ble president. Det hadde over flere år vært økende friksjon mellom statene i nord og sør, hovedsakelig knyttet til spørsmålet om slaveri. Mange av statene i nord forbød allerede slaveri og motsatte seg ekspansjonen av slaveri vestover. Økonomien i nord i all hovedsak var basert på industri og handel, med en fri arbeidskraft og økende modernisering. I kontrast var rikdommen i sør bygget på jordbruk med store plantasjer som produserte bomull, sukker og andre avlinger. Arbeidsstyrken besto i all hovedsak av slaver. Ved utbruddet av krigen var det rundt fire millioner slaver i sørstatene, over 35% av befolkningen. Etter en blodig borgerkrig med rekordmange dødsfall vant i 1865 unionsstyrkene. Den amerikanske unionen holdt seg samlet og slaveri ble forbudt i hele USA.
…hele 48% av amerikanere mener borgerkrigen hoved-sakelig handlet om stater sine rettigheter
«The Lost Cause»
Istedenfor å anerkjenne krigen for det den var, en løsrivelse fra unionen for å sikre seg retten til slaveri (noe så og si alle akademikere er enige om, fra Harvard til militærakademiet på West Point), malte den tidligere konføderasjonen og deres etterkommere seg selv som tragiske helter. Dette resulterte i den pseudo-historiske intellektuelle bevegelsen som etterhvert ble kjent som «The Lost Cause». Det var spesielt tre hovedpunkter rundt borgerkrigen «The Lost Cause» fokuserte på:
1. Slaveri var ikke hovedårsaken til krigen, men et forsvar av føderalstaters individuelle rettigheter, samt kultur og sosial orden i sørstatene mot aggresjon fra nord
2. Slaveri i seg selv var ikke en iboende ond institusjon og slavene ble som oftest behandlet godt
3. Konføderale soldater var helter som kjempet for en viktig sak og burde derfor hylles
Men hvem sto bak denne alternative fortellingen om borgerkrigen, hvordan fikk denne versjonen av historien så utbredt støtte, og ikke minst hvem står bak alle de konføderale monumentene? «United Daugthers of the Confederacy» (UDC), grunnlagt nesten tretti år etter krigen, spilte en stor rolle i å forme dette narrativet. UDC besto av kvinner fra høytstående familier i sørstatene som ønsket å fortelle om borgerkrigen på en måte de mente var mer «rettferdig» for sørstatene. En av de mest innflytelsesrike måte de gjorde dette på var ved å fortelle den «riktige» versjonen av historien til den nye generasjonen. De startet «Children of the Confederacy», en slags klubb for barn. Her ble blant annet barn instruert til å kunne en rekke «sannheter» nedtegnet i det som kun kan forklares som propagandahåndboken «A Confederate Catechism» utenat. Her ble ideene om at slaveri ikke var årsaken til krigen og at utbrudd av krigen var Lincoln sin feil gjentatt. Barna sang også patriotisk sanger om sørstatene, skrev essayer og besøkte konføderale veteraner, en generasjon som var i ferd med å dø ut. UDC og ideen rundt the «The Lost Cause» begynte generelt ikke å ta av før flere tiår etter slutten på borgerkrigen.
Sørstatene ble tvunget til å gi opp slaveri, men fortsatte arven ved å innføre segregering og Jim Crow lover.
Inn i skolene
Dette narrativet tok også veien inn i skolene. En komite, bestående av blant annet en rekke tidligere konføderale generaler og medlemmer av UDC, skulle godkjenne hvilke bøker de anbefalte skoler i sørstatene å bruke i undervisning for å få frem «sannheten» om borgerkrigen. Skoler i sørstatene ble blant annet bedt om å avvise bøker hvor det står at «the South fought to hold her slaves» eller «that speak of the slaveholder as cruel or unjust to his slaves». I boken «History of Georgia» fra 1954 står det blant annet at:
«The master often had a barbeque or a picnic for his slaves. Then they had a great frolic. Even while working in the cotton fields they sang songs. The beat of their voices and the richness of the music made work seem light».
Denne boken ble brukt til å undervise ungdomsskoleelever i Georgia i flere tiår. UDC godkjente bøker ble brukt på skoler rundt om i sørstatene helt til slutten av 70-tallet. Biblioteker ble også instruert til å stemple alle bøker de mente ga en urettferdig fremstilling av krigen med «Unjust to the South».
Monumentene
UDC står også bak mange av monumentene som hyller konføderale soldater og ledere. Dette inkluderer blant annet en 58 meter langt utskjæring av konføderale generaler i en fjellvegg i Georgia som ble ferdigstilt i 1970. Men hovedvekten av monumentene er statuer og minnesmerker i offentlig rom som utenfor tinghus, på plasser og i parker. Det er interessant å notere at disse monumentene i all hovedsak ikke ble reist like etter krigen, men som regel mange tiår senere. Det var spesielt mange statuer reist fra 1900-1920, og en bølge til på 50- og 60-tallet. Sørstatene ble tvunget til å gi opp slaveri, men fortsatte arven ved å innføre segregering og Jim Crow lover. Når disse statuene ble oppført er også en refleksjon av dette. Ved å reise statuer når Jim Crow lovene ble innført rundt starten av 1900-tallet og under borgerrettighetsbevegelsen på 50- og 60-tallet sender det en klar beskjed om at mange i sørstatene fortsatt glorifiserte og hyllet de som kjempet for å holde afroamerikanere som slaver.
Arven
Dette sentimentet går i arv, selv om det forandrer seg over tid. I dag er fortsatt mange som støtter og er stolt av den konføderale historien til sørstatene. Ifølge en undersøkelse Pew Research Centre gjennomførte i 2011 mener hele 48% av amerikanere at borgerkrigen hovedsakelig handlet om stater sine rettigheter. Dette viser hvor enormt effektivt denne forandringen av narrativ har vært. Det er også en veldig menneskelige respons. Ingen ønsker at deres forfedre skal ha vært assosiert eller kjempet for noe så moralsk forkastelig som slaveri, og det er enkelt å forsøke å distansere seg fra det. Det forandrer likevel ikke realiteten bak konføderasjonen, alle monumentene som har blitt reist for å hedre de, og hvem som bar den virkelige byrden av historikken til sørstatene. ■