Normcore er stilen som radikaliserer det normale. Stilarten går ut på å kle seg så ”normalt” at man skiller seg ut. Man kan argumentere for at stilarten kopierer det som var ”normalt” for nesten 20 år siden, og ikke hva som er det i dag, men likevel er meningen å skille seg ut gjennom å være så normal at man blir unormal. For å skissere stilen, går det ut på å ha på seg formløse bukser og (t-)skjorter, samt gjerne fleecejakke og en sliten ryggsekk. Selv om man kan få assosiasjoner til en sit-com om ingenting fra 90-tallet er det likevel interessant å se nærmere på.Hvorfor noen ønsker å gå tilbake til et oppfunnet startfelt kan være vanskelig å finne et entydig svar på, men en liten drøfting rundt vanskeligheten av å inneha en identitet som skiller seg fra resten er her på sin plass. Spesielt viktig er det når denne identiteten blir innhentet av massen hele tiden. Man befinner seg med andre ord regel i en kinkig situasjon når fenomener/artister/forfattere som små grupperinger samler seg rundt, og skaper et eksklusivt fellesskap, blir plukket opp av masseinteressene. Da blir de som før samlet seg rundt dette tvunget til å gjøre en av to ting: fortsette å like det man allerede likte, eller gå videre til nye jaktmarker.
Som regel tar det ikke så lang tid før massen også beveger seg videre, så det er mulig å stå stormen ut. Likevel føler man seg litt forbigått når ”alle” liker det en har likt selv i flere år og forsøkt å innynde sine beste venner i samme opplevelse uten lykke. Samtidig er det visse deler av mindre kulturfenomener som ikke er egnet for den store masseopplevelsen uten at det går utover hele kjerneelementet til fenomenet. Ofte skaper nye grupperinger sine egne stilarter i et forsøk på å markere eller protestere mot det bestående, hva det ”bestående” innebærer kan variere fra tid og sted. Sex Pistols dannet en ny bølge i England etter å ha vært på Ramones-konsert. Sistnevnte turnerte da Storbritannia med stadionkonserter, men måtte spille på små klubber på hjemmebane. Likevel var punken en identitetsfaktor på samme måte som Beatles hadde vært det for rotløs ungdom ti år før. Dette er like fullt en identitetsmarkør, og dette er ikke noe man tukler med uten store protester. Man kan, mye med rette, si at punken har utspilt sin historiske rolle, men likevel er det fortsatt mange nye store band som til enhver tid slår gjennom i punkmiljøet.
En av de videreutviklete stilene, både musikalsk og klesmessig, med trygt fotfeste i tidlig punk er ”emotional” eller ”emo-stilen” som den er blitt kalt i senere tid. Til å begynne med var dette en stil som fokuserte enda mer på undertrykte følelser, og mindre på samfunnskritikken som punken stod hardt på. Likevel er dette en stil som i dag ansees som en såpass ytterkant at de fleste i massen ikke kaster seg over den og tar den over. Dette har dog skjedd med andre motkulturer. Ser man for eksempel på det som ligger nærmere fellesrammen ”rock” er det mange som har tatt eierskapet over dette, både når det gjelder musikalsk uttrykk, men kanskje spesielt når det kommer til det visuelle. Når deltakere i forskjellige talentprogrammer på tv, også på statskanalen, stiller opp og kaller seg ”rockestjerner” får man følelsen av at det er noe som ikke stemmer helt. Når man legger til at de fleste av disse såkalte rockebandene blir kledd opp av en kostymeansvarlig like før sending virker det i beste tilfelle relativt påtatt. Et av de mest rocka øyeblikkene på NRK i senere tid var da El Cuero stilte opp i Melodi Grand Prix, de er i det minste et etablert norsk rockeband og deres deltakelse var, om enn kjedelig, ektefølt. Her er et stikkord – ektefølt. Dette er viktig i denne sammenhengen, siden både musikalske og visuelle uttrykk for kan virke påtatt om det ikke er ektefølt, genuint.
I skrivende stund blir en ny motkultur slukt hel av massen på måte man før har trodd at bare slanger kan sluke byttet sitt, med hud, hår og bein, det eneste som mangler er musikken og ideen bak. Det er selvfølgelig snakk om grunge. Dette som til å begynne med var et musikalsk uttrykk med sitt utspring på den amerikanske nordvestkysten, nærmere bestemt Seattle, Washington. Det skitne, enkle uttrykket og den frustrerte vokalen til Kurt Cobain gjorde Nirvana til et av de viktigste bandene på den amerikanske og deretter den europeiske rockescene. Dave Grohls videre arbeid med så å si alle store stoner-rockband i tiden etter hjalp også til å sementere Nirvanas plass i musikkhistorien. Like fullt var Alice in Chains og Soundgarden også store band innenfor sjangeren som gjorde at den nådde lengre enn hva musikerne kunne ha drømt om da de øvde i sine foreldres garasjer. Likevel er nå grunge nylig blitt mote. Denne setningen er feil på alle måter. Grunge, med sine slitne nedarvede flanellskjorter, fremført på gamle billige gitarer og til å begynne med på små scener var så langt unna de store europeiske motehovedstedene man kunne tenke seg.
I det postmoderne 2010-tallet er det de mye omtalte ”hipsterne” som etter mye leting etter nye jaktmarker har begynt å markere seg innenfor normcorestilen. Istedenfor å forsøke å finne nye måter å være ”annerledes” og ”ekte” på, tar normcoren normaliteten innover seg og omfavner den med åpne armer. Selv om det virker som om noen prøver litt for hardt å være individualister er det i det minste et uttrykk, en markering mot at alle ønsker å skille seg ut. Dette kan også sees som en evig runddans hvor man oppretter motkultur, blir spist opp av kultur, og igjen oppstår en ny motkultur i protest mot det nå bestående. På den måten kan man se at når det radikale normaliseres, kan det normale radikaliseres som motsvar.
Av: Lars Petlund Breiby