De siste årene har forholdet mellom Kina og Russland fått et betydelig oppsving, med både gjennsidige statsbesøk og en stor gassavtale. Hvilke konsekvenser kan det ha for det internasjonale samfunnet?
I 2013 la en nyvalgt Xi Jinping sin første offisielle reise til den russiske hovedstaden. En symbolsk gest, som varslet en ny satsning på de bilaterale relasjonene. Året etter inngikk Russland og Kina en avtale om å føre russisk gass til det kinesiske markedet for første gang. Avtalen er verdt 400 milliarder dollar og forplikter partene for 30 år. I år var Xi Jinping æresgjest ved den russiske markeringen for avslutningen på den andre verdenskrig, en markering flere vestlige statsledere holdt seg unna i protest mot Russlands annektering av Krim-halvøya. Det er en markering som også betyr mye for Kina, ettersom Japans invasjon av landet fortsatt består både som nasjonalt traume og som en del av kommunistpartiets opprinnelseshistorie.
Kinas økonomiske vekst har også gitt landet internasjonal tyngde. Kinesiske investeringer spenner fra arbeid på en dyptvannshavn utenfor Island, til jernbaneutbygging i Pakistan, til utvidelser av Suez kanalen og investeringer i utbygging av nettilgang i Nigeria. Nylig kunngjorde kinesiske myndigheter en intensjon om å bygge et nytt infrastrukturfond for Asia, en potensiell utfordrer til de eksisterende amerikanske institusjonene. Russland har på sin side vakt internasjonal oppstandelse med overtagelsen av Krim-halvøya etterfulgt av en aggressiv retorikk og rekognoseringertokt langs NATOs grenser. Et tettere samarbeid mellom de to landene kan derfor tenkes å ha stor betydning for det internasjonale samfunnet.
En viktig faktor for å forklare Russlands interesse i et samarbeid med Kina er muligheten for å styrke sin posisjon relativt til europeiske gassimportører. I dag går mesteparten av russisk gasseksport til Europa. Når gassledninger først er etablert er importør og eksportør gjensidig avhengige av hverandre, om de ikke finner andre kilder til henholdsvis gass og inntekter. Styrkeforholdet avgjøres av hvor avhengig den ene parten er av hva den andre kan tilby. I det rådende klimaet ønsker både de europeiske landene og Russland å styrke sin forhandlingsposisjon. Et alternativt marked mot øst vil gjøre Russland betydelig mindre avhengig av eksport til Europa og vil også kunne være et pressmiddel mot de mest importavhengige landene. Et samarbeid med Kina bidrar også til å bekrefte Russlands rolle som en viktig aktør i internasjonal politikk.
Kina har langt fra like mye å tjene på et godt forhold til Russland. Landet har et stort behov for hydrokarboner, men Russland er bare en av flere gasseksportører i Sentral-Asia. I motsetning til Russland ønsker ikke Kina å utfordre det amerikansk-dominerte internasjonale systemet. Tvert i mot har Kina vært et av landene som har tjent mest på det eksisterende regimet. Økonomisk åpenhet har fasilitert Kinas økonomiske mirakel. Det gjør det også mulig for landet å skaffe seg sårt tiltrengte naturressurser til den store industrien, samt fortsatt god tilgang på teknologisk kompetanse i en periode der landet gradvis må innstille seg på en mer bærekraftig, mangfoldig og forbruksrettet økonomi.
Kina tjener godt på svært mange av de internasjonale institusjonene, men vil sannsynligvis søke å styrke sin egen posisjon i disse institusjonene i tiden fremover. Det er forsiktige reformer som vil tjene Kina best. Så lenge Russland ikke skaper for mye uro, har de to landene en felles interesse av å styrke de multipolare trekkene ved det internasjonale samfunnet. De deler også en motstand mot de liberale trekkene ved det rådende regimet. At Russland involverer seg i konflikter, som i Ukraina, minsker imidlertid Kinas utbytte av samarbeidet relativt til ulempen det er å få et anstrengt forhold til viktige handelspartnere.
En av disse viktige handelspartnerne er USA. Den mektigste nasjonen i verden, som også kommer til å være det i overskuelig fremtid. Et velfungerende forhold til USA er derfor en nødvendighet for et land med store ambisjoner, om ikke annet for å hindre USA i å stikke kjepper i hjulene for disse ambisjonene, globalt og regionalt. Kinas forhold til USA er derfor langt viktigere enn forholdet til Russland, som snarere er på vei nedover enn oppover i det internasjonale systemet.
Det nye samarbeidet vil med andre ord kunne ha konsekvenser for prisen Europa må betale for gass i fremtiden, samt skape økt usikkerhet for de landene som for øyeblikket er mest avhengig av russisk tilførsel. På lang sikt er det imidlertid tvilsomt om samarbeidet mellom Russland og Kina vil ha vidtrekkende konsekvenser. Til det er forholdet for ubalansert, og de to landene mangler en felles plattform som kunne blitt brukt for å øke den totale gjennomslagskraften.