Det er nær sammenheng mellom etiske og juridiske normer, men hvordan skal motstrid løses? Hva kommer først, etikken eller jussen? Ved konflikt vil etiske normer gå foran som veiledende for hvordan lovregler skal tolkes og forstås.
«Etikken kommer først!», uttalte en lege nylig på radioen, og sa at han ved motstrid mellom etiske og juridiske normer, ville valgt det beste for pasienten. Når det foreligger en konflikt mellom disse, vil det oppstå et vanskelig dilemma, og det krever at en foretar et etisk valg mellom to forskjellige normsett. Det er derfor dagsaktuelt å undersøke hvorvidt dette valget foretatt av legen, også er i tråd med domstolenes rettsanvendelse, det vil si, tillatt etter norsk rett.
Etiske normer i strid med juridiske normer
Den form for etikk jeg vil ta for meg her, såkalt yrkesetikk, er normer som gjelder på nærmere avgrensede livs- eller samfunnsområder. Eksempler her er forvaltningsetikk, legeetikk og advokatetikk. Normene finner vi i ulovfestede prinsipper, skikk og bruk, som i jussen kalles sedvaner. Etiske retningslinjer for statstjenesten, som har sitt utspring i allmenngyldige etiske normer finner vi eksempler på i utredning «Forvaltningsetikk» fra 1993.
Juridiske normer er regler som innbyggerne plikter å innrette seg etter, og som søker å styre individenes atferd. Juridiske normer, er i motsetning til etiske normer, tillagt rettshåndhevelseskraft, dvs. de kan, ved brudd, håndheves for domstolene og tillegges rettsvirkning. Brudd på etiske normer medfører ingen rettsfølger.
Sammenhengen mellom etikk, moral og rettsregler ligger for det første i at etiske normer ligger til grunn for lovgivningen. F.eks. forbudene mot drap og tyveri er uttrykk for lovfesting av allmennetiske moralnormer. Det samme kan sies om f.eks. inhabilitetsregler. Dette er etiske normer som har blitt rettsliggjort, eller kodifisert som det også kalles.
Etiske normer kan utfylle regelverket. Det vil si at etiske normer er rettskilde. Etikken inneholder rettferds – og rimelighetsbetraktninger, som kan bli tillagt vekt ved rettsanvendelsen. Tankegangen hos rettsanvender er da at etiske normer har sin plass fordi lovgiver aldri har villet vedta en lov som ikke er rettferdig. Dersom resultatet virker urimelig, må det forstås slik at rettsanvender har tolket loven feil. På denne måten har etiske normer en funksjon som ledetråd ved lovtolkningen.
Fra straffeloven har vi at loven tolkes innskrenkende som følge av etikkens regler. Et eksempel har vi i tilfellet med legen som uttalte at «pasienten kommer først!», og satte loven til side fordi han mente etiske hensyn veide tyngst, og han valgte det beste for pasienten. Har legen brutt straffeloven? Det strider med sunn fornuft at juridiske normer ikke er i tråd med etiske normer, da lovregler ikke skal stride mot rimelighet og rettferdighet. Hvis han blir tiltalt, blir det ofte et dilemma og således vanskelig for dommeren å avgjøre spørsmålet. I praksis har domstolen kunnet omgå vanskelighetene da straffesanksjoner ikke kan besluttes uten klar lovhjemmel (legalitetsprinsippet). Dette krever at handlingen klart faller innenfor ordlyden til straffebudet, slik det rettsriktig må fortolkes innen rammen av forarbeidene. Dersom det er en snev av uklarhet her tror jeg ikke noen vil bli dømt på bakgrunn av at han har valgt å følge etiske normer og derfor tilsidesatt lovregler. I dette tilfellet kan legeetikk bli tillagt vekt, og straffelovens regler vil tolkes innskrenkende . I den offentlige utredningen «Pasienten først!» i 1997 presenterer det viktige budskapet «pasienten først – og sist!». Legens uttalelse (nevnt ovenfor) tyder på at han etterlever dette viktige etiske hensyn. Her vektlegges verdier som tilgjengelighet, lydhørhet, faglighet, forsvarlighet, ansvarlighet, punktlighet, åpenhet, helhet, vennlighet og gjensidighet. Jeg ser ikke bort ifra at den etiske norm som legen etterlever, kan tenkes bli tillagt avgjørende vekt i forhold til tolkningen av lovgivningen.
Foto: Michael Gallagher/Flickr
Etiske normers utfyllende funksjon ved tolkning av lovgivningen
Etiske normer er allmenngyldige normer, og er således ikke uttrykk for en rettsanvenders eget skjønn. Tilfeller der etiske normer tillegges vekt i rettsanvendelsen, kan benevnes «objektivisering av dommerskjønn». Dette innebærer at etiske normer som blir lagt til grunn for rettsanvendelsen, er utslag av alminnelige samfunnsoppfatninger fra bestemte sektorer av samfunnslivet, f.eks. statsforvaltningen. Dette er en mer rettssikker ordning enn der det er en dommers eget skjønn som legges til grunn, fordi dommeren oppfinner ikke, men kun slutter seg til allmenngyldige etiske normer.
Fordi alle rettstvister som fremlegges for domstolene må finne sin løsning vil det der rettsreglene ikke strekker til, være nødvendig å ta etiske hensyn i domstolene. Da utfordres ikke jussen, men bygges videre på av dommere som lar loven utfylles av etiske normer. Dommer gjør dette i trygg forvisning om at lovgiver søker nettopp å utforme lovbestemmelser som skal fremme rettferdighet og rimelighet; altså såkalte etiske hensyn, og ikke motvirke disse.
Et eksempel på at etiske normer er trukket inn i lovgivningen, og rettsliggjort, er Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning, «Forskningsetikkloven» av 2007. Det fremgår av lovens § 1 at «lovens formål er å bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer». Dens anvendelsesområde gjelder for all forskning, både medisinsk og juridisk. Dette vil si at der en lege eller en jurist/advokat driver med forskning, er disse pålagt etter loven å forske i henhold til anerkjente etiske normer. Her vil altså et brudd på etiske normer innebære at forholdet tillegges rettsvirkning og rettshåndhevelseskraft etter loven. Dette er det mest fremtredende eksempel på at etiske normer har en viktig funksjon innenfor rettsvitenskapen. Særlig prinsipielt viktig er det med denne loven, som nå skal sørge for at yrkesgrupper som innehar stor makt, utøver sin forskning i tråd med anerkjente etiske normer.
Innenfor forvaltningsetikk, kan nevnes et dilemma knyttet til meroffentlighet som etisk prinsipp i medhold av Offentlighetsloven, contra taushetsplikt, som følger av Forvaltningsloven § 13. Meroffentlighet har en grense mot taushetsplikten som er regulert i lov, og meroffentlighet kan aldri gå så langt at den strider mot reglene om taushetsplikt. Ved konflikt går taushetsplikt foran meroffentlighet. Dette er et godt eksempel på at ved konflikt eller motstrid, går lovregler foran etisk norm. Imidlertid er det pålagt å vurdere meroffentlighet, og dette er et eksempel på at et etisk prinsipp skal anvendes ved tolkning av lov. Dokumenter som er underlagt taushetsplikt, omfatter «noens personlige forhold», eller «forretningshemmeligheter». Dette kan illustreres ved et eksempel fra virkeligheten. Arnold Juklerød ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Hans pasientjournal var klart unntatt fra offentlig innsyn. Imidlertid er tilfeller underlagt taushetsplikt kun av hensyn til personen selv og beskyttelsen av dennes «personlige forhold». Der den som har krav på taushet fra andre selv gir avkall på denne retten kan opplysningene offentliggjøres. Det skjedde med Juklerød. Hans journal ble imidlertid offentliggjort i 2002 etter hans eget ønske.
Foto: Brian Turner / flickr creative commons
Når det gjelder meroffentlighet av det som ikke er taushetsbelagt, da kan forvaltningen lekke info til pressen på et tidligere tidspunkt enn det som følger av offentlighetsloven. Så problemstillingen dreier seg ikke om det skal gis informasjon til media og allmennheten, men når. Vedrørende dokumenter som er under saksforberedelsen, er ikke disse ferdigstilt, og er således ikke noe offentlig dokument. Da kan ikke pressen kreve å få se det, med mindre man praktiserer «meroffentlighet». Et eksempel på dette kan nevnes politikere som ønsker å få «PR», og det dreier seg om en sak der det ikke er truffet noe endelig vedtak, og en står overfor f.eks. et valg, så blir informasjon lekket til pressen, selvom dokumentet ikke er noe som er «ferdigstilt» eller «avsendt». Dette kan en politiker allikevel lovlig gjøre, med mindre det er noe som er taushetsbelagt.
En dom om retten for et salgslag i fiske til å pantsette fordringer på kjøpere av laks («FOS – dommen» i Rt. 1995), er et godt eksempel på Høyesteretts anvendelse av etiske normer. Retten løser tvisten i saken på grunnlag av extra-legale normer, og henviser til at det i denne situasjon må «det forutsettes en betydelig lojalitet av det enkelte medlem. En vellykket gjennomføring av tiltaket avhang nettopp av det. Ved å selge utenom laget ville de økonomiske vanskelighetene for FOS bare øke. Hensynet til de øvrige medlemmene som fulgte reglene, og til kreditorene, veier her tungt. I en slik situasjon kan det ikke være opp til det enkelte medlem å vurdere når han kan bryte med et vedtak som synes økonomisk mislykket.»
Med andre ord er det her snakk om en vurdering iht. hva denne forfatter vil kalle «lojalitetsprinsippet». Det gjelder i alle fellesskap; ordningen med «en for alle – alle for en». Retten kom til at medlemmene ble stilt likt. Rettens standpunkt bygget på en tolkning av regler gitt i eller i medhold av råfiskloven. Men de springende punkter kunne ikke løses verken av lovtekst, forarbeider, forskrifter eller vedtekter. Retten avgjorde spørsmålet på grunnlag av legislative betraktninger og beveget seg svært nær såkalt «judicial legislation», dvs. domstolenes rettsskapende virksomhet. Retten avgjorde spørsmålet på grunnlag av reelle hensyn, herunder forhold som kan betegnes som bedriftsøkonomiske. Men også forenings – og fellesskapsløsninger ledet til rettens konklusjon. Domstolen valgte en løsning som for den var «naturlig», nemlig avgjort på bakgrunn av etiske normer, herunder solidaritetsprinsippet og lojalitetsprinsippet.
Hva kommer først, etikk eller juss?
Grunnen til at etiske normer bør ha betydning ved lovtolkningen og rettsanvendelsen, er at etiske normer er allmenngyldige normer, dvs. normer innenfor bestemte sektorer av samfunnslivet, og medfører i praksis en «objektivisering av dommerskjønn». Dette er en mer rettssikker ordning enn der det er en dommers eget individuelle skjønn som legges til grunn, da etiske normer er noe som flere kan slutte seg til. Særlig innenfor yrkesetikken, der spesialister på sitt område over lang tid har utviklet etiske normer som de følger ene og alene av den grunn at det er en «god ordning». Der det er spørsmål om motstrid mellom etiske normer og juridiske normer, bør dette løses ved å se hen til at ingen lovgiver noensinne har villet vedta en lov som er urimelig. Av denne grunn er det slik at motstridsspørsmål tolkes bort, ved at rettsreglenes virkekrets begrenses i lys av etiske normer.
