Når livet spytter snørrkladder

Når livet spytter snørrkladder
Når livet slenger dritt og vaginaen blir deppa - hva gjør man da? Illustrasjon: Emilie Johanna Teige Skrattegård Redigert: Julie Lervik Irvung (www.julieirvung.weebly.com)
Når livet slenger dritt og vaginaen blir deppa – hva gjør man da? Illustrasjon: Emilie Johanna Teige Skrattegård
Redigert: Julie Lervik Irvung (www.julieirvung.weebly.com)

Noen av dere har kanskje sett episoden av Sex og Singelliv der Charlotte utbryter til sine venninner at hun har vært hos legen og fått konstatert en ”depressed vagina”. Da jeg først så episoden tenkte jeg at dette umulig kunne være en reell diagnose – herregud, for en så dustete påfunn. Men, for et par måneder siden satt jeg og snakket med en venninne og fikk kaffen heftig i vrangstrupen. Hun hadde vært hos legen og fått den samme diagnosen, dog i form av den korrekte termen Vulvar vestibulitis. Hun fortalte at denne diagnosen muligens var grunnen til at hun hadde utviklet mange små cyster på eggstokkene. Dette i seg selv var ille nok, men det stoppet ikke der… Disse cystene gjorde at det å skulle få barn skulle bli litt mer komplisert. Min venninne, ung og nydelig i de tidlige tyveårene, i gang med studier og med verden ved sine føtter, fikk med andre ord rett i fleisen at hvis hun kunne tenke seg barn, måtte hun bevisst tenke på dette før hun bikket noen-og-tredve. Det var hard kost. Jævlig hard kost.

Så hvorfor i alle dager hadde hun utviklet dette? Hva var årsaken? Da hun fortalte meg hva legen hadde sagt, kjente jeg en klump i magen (og et par imaginære på eggstokkene): grunnen kunne være stress. Hun hadde rett og slett stresset seg syk ved å skulle prestere i alt. At psykisk spenning kan tære på kroppen, og da særlig i form av stresset ved å være så forbanna dyktig til alt, er noe vi alle vet. Men såpass ekstremt at det til og med kan påvirke deg dér nede? At det å få barn en gang i fremtiden er noe man må bekymre seg for allerede nå? Det er drøye saker. Jævlig drøye saker.

Det har seg slik at vi nordmenn på generell basis er svært veloppdragne. Den stille, litt tilbaketrukne nasjonen Norge er veldig flinke til det her med hensyn og ro; særlig i det offentlige rom (NB: i edru tilstand). Eksempelvis er støynivået på norsk kollektivtransport i forhold til for eksempel spansk slående ulikt – barn har i Norge i langt større grad lært seg å holde kjeft i de riktige situasjonene. Vi har altså en klar idé om det å være flink fra en veldig tidlig alder: I barnehagen lærer man stillesanger (jf. «hysj, hysj, hysj») og forstår hvor viktig det er å gjøre seg flid med en tegning – da får man ros, og ros er fantastisk digg. Kanskje til og med det diggeste som finnes. Misforstå meg rett; jeg mener ikke å si at dette er negativt – det er supert at barn i Norge ikke er mini-Putin’er, men se nå hvordan det hele baller på seg:

Barneskolen: Man skjønner at det nok er en god idé å gjøre det bra på prøver ettersom Panikkens Forpestede Pinne (lærerens røde penn) gjør sitt inntog.
Ungdomsskolen: Konkurransen elevene i mellom blir større når de får karakterer og for første gang virkelig kan sammenligne seg med andre. Spørsmålet «hva fikk du’a?» er det mest slitsomme med hele skoledagen.   Videregående: Knekken for mang en tapper kvisepreget sjel.                                                                                             Universitetet: «Gratulerer, du har klart å følge skolesystemet helt frem til universitetet. Her har du 3000 ting som skal være ferdig til mandag, din lille amøbe!». Det blir som hun læreren på leirskolen som kjefta deg huden full fordi nå “SKAL VI KOSE OSS!”.

Mens noen stresser seg løpende rundt i hverdagen, blir det for andre så mye at man ikke egentlig gidder noen ting. Prokrastinering blir din forte, din egen herlige ekspertise, og du blir liggende i sengen til langt på dag. Du tenker: Nå har jeg ikke gjort noe på to timer, så jeg kan like gjerne ikke gjøre noe i en time til. Fabelaktig! For min egen del var det å skrive denne teksten til deadline kjempestressende og dét, min venn, det er slående meta. (Og forøvrig komplett løgn, for jeg rakk ikke deadlinen.)

Noen får fysiske plager i form av for eksempel cyster på eggstokkene, nakkeplager, hyppige forkjølelser eller lignende på grunnlag av presset de legger på seg selv. Langt flere er dog de skjulte symptomene i form av de psykiske påkjenningene blant unge. Studentavisen Studvest fremla nylig en trivselsundersøkelse gjort ved Det medisinsk-odontologiske fakultetet ved Universitetet i Bergen. Denne undersøkelsen viser at ut av 889 elever som ble spurt svarte 35 at de hadde vurdert selvmord. Det kanskje enda mer fæle ved dette er mørketallene, som naturligvis eksisterer i høy grad ved alle undersøkelser som omhandler psykisk psyke. Ved nevnte undersøkelse svarte hele 17 elever at de ikke ville svare på spørsmålet, og jeg tør vedde på at det var mange som svarte nei, som egentlig tenkte noe helt annet i sitt ikke-så-stille sinn. Depresjoner er allikevel overhodet ikke den eneste lidelsen. Angst er for eksempel også utrolig utbredt i alle sine ubegripelig kompliserte og kjipe former. Dødsangst, sosial angst og prestasjonsangst (menes her ikke som “shit, jeg får så sykt prestasjonsangst, ass”) er faktisk overraskende utbredt blant unge. Og vet du hva? Man kan til og med utvikle angst for angsten. Hva er dette for en soppinfisert drittlidelse?

Problemet er at det å polere overflaten med et glinsende gigantisk smil er så mye lettere enn å innrømme det vonde, men realiteten er at det er omtrent like konstruktivt som å spraye parfyme på bæsj. Dette er et av hovedproblemene ved psykisk helse i Norge – det er så satans tabu å snakke om sine problemer når det ikke lenger er snakk om at romkameraten din er ugrei, liksom. Så hvordan skal man knuse et tabu? Hvordan skal det bli greit å si at i dag er jeg så fylt av stress at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Og sist, men ikke minst: hvordan få flere unge til å oppsøke den hjelpen de trenger? Både i form av å kontakte lege hvis det blir ille nok, men også ved å tørre å innrømme til sine venner at man faktisk ikke er den balanserte og perfekte utgaven av seg selv som man utgir seg for å være.

Personlig er jeg veldig flink til å høre på andres problemer. En personlig spybøtte. Dette er ikke fordi mine venner ikke spør inn om hvordan jeg har det. Jeg er simpelthen bare mer komfortabel med å høre på andre, enn å fortelle. Dette gjør meg ikke til en helgen, det gjør meg til en komplett kronidiot. Sannheten er at jeg nok hadde hatt like stor bruk for å klinke hjertet på bordet og si at «hei, sjekk den byllen der’a, det gjør faktisk dritvondt ». Dét står ikke på et shabby-chic-skilt fra Kremmerhuset, ass. (Skiltene med stor S, skapt i helvetesgapets flammende drøvel for å spre kvalme i mitt eget drøvelområde.) Klisjeer minner meg bare om hvor ikke-klisje min egen tilværelse er. Det er ikke noe “dance as if no one is watching” med mindre det er en flaske vin og en shot involvert.

Å slippe seg løs kan tidvis være utrolig vanskelig. Begge mine bofeller får til det der med yoga og meditasjon og Gud-vet-hva. Jeg kan høre pusteøvelseslydspor spilles av inne på rommene deres når jeg går forbi døren. Jeg tenker ikke at det er sært, jeg tenker ikke at det er dumt og tenker ikke at de er noen fuckings spassere – jeg blir rett og slett fly forbanna-misunnelig fordi jeg ikke får det til selv.

Hos mange brer stresset seg som en bakterie, og i mange land vil man se det som nettopp dette: en sykdom som kan behandles på linje med det å dra til legen for å få medisiner mot en infeksjon. Her inntrer et lite paradoks – vi i Norge ser på spanske barn og tenker akk og huff, for noen snørrunger, kan de ikke være stille? Likevel er spanjolene bedre enn oss på å se en psykisk lidelse som det det er: en lidelse man kan få hjelp til å behandle ved å snakke om det. Her i Norge er det mer vanlig å kjenne på at man ikke klarer å tenke at man kan komme seg ut av det. Når man først har opplevd panikk for noe, så blir det å glemme uroen som å glemme noe så allmennkjent som at Sverige er vårt naboland. Du kan jo prøve for å sjekke hvor lett det er. Kanskje tenker du at alt jeg har skrevet er noe tøv og at det bare er snakk om “å skjerpe seg”. Problemet er “bare” at det nettopp ikke er bare-bare.

Av Emilie Johanna Teige Skrattegård

Leave a reply