I et forsøk på å kombinere det norskeste av det norske, er det lett å havne på kollisjonskurs med seg selv.
Undertegnede har en bachelorgrad i sosialantropologi, og vet at om det er én ting som har satt Norge på kartet i fagfeltet, var det da Fredrik Barth ga ut Ethnic Groups and Boundaries i 1969. Han innså at det vi tenker på som kultur og tradisjon ikke nødvendigvis er noe som hører til de innerste kretsene av samfunnet – ofte er det heller noe som utvikler seg og kommer til syne i møtet med andre. Kanskje blir vi mer norske når vi er på utveksling i USA, enn når vi sitter i hytta vår på Dovre?
Og hva er det egentlig å være norsk? Her vil alle som har vært i Norge kunne nevne et par stikkord. Ja, vi går på ski og tar pappaperm. Men bunad, rosemaling og smalahove er sjeldent noe vi forholder oss til i vårt daglige liv. Likevel går enkelte artikler og matretters symbolske verdi langt over deres bruksverdi. Det handler om vår identitet som nordmenn.
«Det som er viktig å anerkjenne er at tradisjoner ikke er noe som er skrevet i stein.»
Den budeie-aktige nasjonaldrakten, og det som en gang var en sparsommelig husmannskost, henviser kanskje også til noe i den norske folkesjela – jantelovens likhetsprinsipp og beskjedenhet. Norge er et av verdens rikeste land, og forbruket vårt er enormt. Likevel har vi en tendens til å gi et bilde av oss utad som brunostspisende skigåere som aller helst bare vil sitte foran peisen i hytta og spille Ludo.
Olje og velstand er et faktum, og noe som ville ført til endringer i enhver befolkning. Likevel er det ikke noe tradisjonsbundet ved denne overfloden ennå. Vi har ingen nasjonale feiringer av oljefunn, eller sanger om fiskerinæringen. Våre tradisjoner sporer vi minst tilbake til våre besteforeldre. Til etterkrigstiden. Eller kanskje unionsoppløsningen? Aller helst ser vi kanskje at andre anerkjenner oss som de vikingene vi en gang var.
Både vikingenes hjelmer og båter, men aller mest deres guder og myter brukes som symboler for Norge og nordmenn i dag. Det er tiden som gjør det norrøne legitimt. Ved å kunne vise til at våre tradisjoner er gamle, er de også viktige. Og riktige. Til og med den historisk ukorrekte hjelmen med horn brukes som et symbol for vår nasjon.
Illustrasjon: Hannah Kvamsdal
Det er også noe ironisk at symbolene for den urnordiske befolkningen innimellom brukes i et forsøk på å si noe om at «vi vil ha et Norge slik det var før ikke-norske kom hit». Den norske velferdsstaten som disse symbolbrukene er en del av er jo ett ytterst moderne konsept. Norge før oljen var som et u-land å regne. Vi vil da foretrekke et Norge med helsetjenester og statens pensjonsfond over et litt udefinert landområde med tokt og voldtekt som primærnæring? Vi har gått oss vill i en jungel av symboler.
Altså prøver vi på en forunderlig måte å forene det uforenelige. Våre jante-verdier med nasjonalromantikk (altså selvskryt-malerier). Vårt overforbruk med hytter og husmannskost, og ikke minst vår krigerske vikingarv med Norge som frednasjon. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen – og det før vi i det hele tatt har begynt å snakke om religion!
For Norge er da et kristent land? Vi har Den norske kirke som det er ytterst knotete å melde seg ut av. Kongen må være kristen – det står i Grunnloven. Vi har flotte kirkebygg å ta vare på, og politikere som snakker om vår kristne kulturarv. Og dette anerkjenner vi, selv om vi alle vet at religionen ikke slo seg opp i Norge ved hjelp av de samme verdiene de promoterer her til lands i dag. Noen ganger er drapstrusler mer effektivte enn en preken om medmenneskelighet.
«Norske tradisjoner blir til og endres i møte med andre kulturer.»
Noen ganger er det heller ikke så lett å skille mellom det som er norrøn og kristen tradisjon. Et av mange eksempler på dette er midtvinterfesten som er forløperen til det vi kaller jul. Jól, som er det norrøne navnet, hadde lenge vært et blot til ære for fruktbarhetsguden Frøy. Grisen var frøys dyr, og det er på grunn av denne tradisjonen at mange nordmenn spiser ribbe på julaften, til tross for at de fleste andre kristne holder seg til fugl eller fisk på denne dagen.
Man kan selvfølgelig velge å overse denne kombinasjon ved å enten hardnakket hevde at Jesus ble født på akkurat denne dagen, eller å overse nissene og bjellene i butikkvinduet og kjøre på med en offerfest for Frøy. Det er ikke så farlig. Det som er viktig å anerkjenne er at tradisjoner ikke er noe som er skrevet i stein.
Norske tradisjoner blir til og endres i møte med andre kulturer. Vi blir, som alle andre, påvirket og formet av det som skjer rundt oss. Hvordan vi fremhever vår norske arv og kultur vil også variere veldig i kontekst, og som vi her har sett kan det lett knote seg til om man forsøker å fremheve alt.
