Økende forskjeller i arbeidslivet og nye skillelinjer har lenge vært på fremmarsj i Norge. Da krisen skyllet inn over landet ble det for mange tydeligere hvilke jobber som er selve bærebjelken i samfunnet.
tekst: Johannes Bull Haraldsen, Statsvitenskap master
foto: Daniel Lee //unsplash.com
Mye er allerede blitt skrevet om den enorme omveltningen og utfordringen som norske myndigheter stod ovenfor da landet ble lukket ned i midten av mars. Over natten forsvant det økonomiske livsgrunnlaget for mange tusen nordmenn og jobber som hadde blitt betegnet som trygge, eksisterte ikke lenger. Enten det var snakk om turistnæringen i Nord-Norge eller kulturarbeidere, tiden som fulgte var preget av enorme mengder usikkerhet og et bortfall av inntekter.
Nedstengingen av arbeidslivet og tiltakene som staten innførte for å begrense smittespredningen, viste også forskjellen på de jobbene som kunne utføres digitalt og de jobbene som krevde fysisk oppmøte. Over natten ble den nye klassemarkøren muligheten til å jobbe hjemmefra, samtidig som dette skånet vedkommende fra å bli smittet av Covid-19. I motsatt ende, var det mange arbeidstakere som aldri fikk nyte godt av disse godene, slik som butikkansatte eller transportarbeidere. De måtte leve med en mer utsatt smittesituasjon. Lenge før nedstengningen av landet den 12.mars hadde man sett et lignende mønster bre om seg også når det gjaldt økende økonomiske forskjeller. Den rikeste andelen av befolkningen har bykset ifra gjennomsnittet, mye på grunn av kapitalinntekter, som i motsetning til ordinære lønnsinntekter har steget markant de siste årene. Dette bildet forsterkes også av en voldsom økning i formuen til de som har mest fra før. Årsaken? Stigende eiendomspriser og aksjeverdier.
De er ofre for lave lønninger, dårlige arbeidsbetingelser, manglendestatus i samfunnet og harsjeldent opplevd autonomi ellerråderett overegen arbeidshverdag.
Det er særlig i krisetider at forskjellene i et samfunn vises tydeligere og blir enekstraprøvelse for de som har minst i langt større grad. Globaliseringen av verdensøkonomien har også endret strukturene i arbeidslivet, i form av økt konkurranse og en rekke jobber som enten har blitt automatisert eller flyttet til utlandet. Der hvor det tidligere varflere tilgjengelige jobber for personer uten erfaring eller formell utdannelse, ser man nå et massivt bortfall. Andelen unge som skaffer seg sommerjobb har falt markant de siste årene og konkurransen om butikkjobber har blitt beinhard. De store kjedene kan melde om flere hundre søkere til en utlyst stilling og voldsom pågang. Dette er en trend som kan forventes å tilta i styrke over de neste årene.
Et annet aspekt ved skiftet gjenspeiles i at de yrkene som tilfører «reell verdi» eller målbar verdifor samfunnet, jobbene som faktisk er samfunnskritiske, ofte blir nedprioritert politisk, økonomisk og eller sosialt. Samfunnskritiske jobber slik som renholdere, lærere, politi, brannfolk og bussjåførerhar blitt kronisk nedprioritert. De er ofre for lave lønninger, dårlige arbeidsbetingelser, manglendestatus i samfunnet og harsjeldentopplevd autonomi ellerråderett over egen arbeidshverdag. På den andre siden så er mange av «status-yrkene» preget av personlig autonomi, de har gode arbeidsbetingelser,oftehøylønn ogutøver en helt annen samfunnsmakti rollen som rådgiver og «eksperter».
Det store paradokset her blir,og dette gjelder ikke bare Norge, hvorfor er det blitt slik at mange av yrkene med heller usikker verdi for samfunnet opplever så stor popularitet og status? Og hvis man kan måle merverdien til et yrke, hvorfor gjenspeiles ikke dette mer i lønnen?
Forskere i England hadde for en tid tilbake en studie som viste den reelle samfunnskostnaden ved flere yrkesgrupper og hvorvidt deres jobber bidro positivt eller negativt til økonomien. Der kom det tydelig frem at bank og reklamefolk for hvert pund utbetalt, kostet storsamfunnet flere ganger lønnen i tapte verdier for storsamfunnet. For finansfolk skyldtes dette i hovedsak krisene som oppstår syklisk og som koster det offentlige og skattebetalere dyrt gjennom redningspakker og nødlån. Når det gjaldt markedsføringsbransjen, lå differansen i verdiskapningen at bransjen skaperbehov for unødvendige produkter og evnen til å negativt påvirke selvbildethos den enkelte forbruker. På motsatt vis kom samme studiefrem til at for hvert pund en lærer ble betalt, skapte vedkommende i gjennomsnitt 6 pund merverdi gjennom læring og livsmestring. En kan godt forestille seg tilsvarende resultater for sykepleiereeller andre kritiske yrkesgrupper.
«Jobber og funksjoner som er helt essensielle for at samfunnet skal fungere har en tendens til å bli oversett eller tilgodesett med smuler»
I boken «Bullshit Jobs» av David Graeber, tidligere sosialantropolog ved London School of Economics, bruker han kraftig skyts for å betegne at den store majoriteten av blant annet konsulenter og finansadvokater ikke utfører en nødvendig funksjon for samfunnets ve og vel. Han argumenterer videre for at de ofte bare utgjør en brikke i et større spill blant overordnede som konkurrerer om å ha den største avdelingen på jobb eller å publisere flest mulig rapporter, altså at de ikke løser reelle problemer. Det er liten tvil om at både konsulenter og finansadvokater kan være verdt sin vekt i gull hvis kompetansen brukes riktig. Graeber er likevel inne på noe interessant når han argumenterer for at kunnskapen som den enkelte besitter ofte ikke kommer samfunnet til gode.
Og her ligger mye av kjernen til problemet. Norge har som mange andre moderne, kapitalistiske samfunn innordnet seg på en måte som har gjort samfunnsverdi og meningsfylt arbeid til noe underordnet, og i stedet er det ofte markedsinteressene som råder. Evnen til å konkurrere og skape profitt trumfer altså tanken om å løse faktiske samfunnsproblemer. Vi har også sett en trend over de siste årene hvor bruken av konsulenter i det offentlige har økt voldsomt, uten at det nødvendigvis har skapt de resultatene man hadde håpet på. Spørsmålet dreier seg i stor grad om hvor stor råderett og definisjonsmakt enkelte arbeidsgrupper skal ha i samfunnet? Og et samfunn der hvorlærere eller sykepleiere setter premissene vil gjenspeile helt andre verdier enn et samfunn som domineres av en elite med store næringsinteresser og høye lønninger.
Den nederlandske historikeren Rutger Bregman skriver i sin bok «Utopia for Realists» om hva som ble utfalletda Irlands banknæring streiket på midten av 1970-tallet. Mange hadde spekulert i at dette ville koste økonomien dyrt og skape politisk uro ettersom det medførte stengte banker. Resultatet? Folk endret i stor grad adferd og byttehandlet tjenester via venner samt familie i stedet. Stengte banker og manglende tilgang til sedler eller mynter ble løst på annet vis. Verre gikk det da New Yorks søppelmenn bestemte seg for å streike i 1968, noe som medførte en voldsom opphopning av søppel i gatene. Situasjonen ble såprekærat guvernøren for New Yorkmåtte hente inn nasjonalgarden og søppelmennene ble garantert lønnshopp hvis de avsluttet streikenkan man lese samme sted.
Corona-krisen har på sett og vis vært vår tids parallell til det bildet som blir tegnet i Bregmans bok. Jobber og funksjoner som er helt essensielle for at samfunnet skal fungere har en tendens til å bli oversett eller tilgodesett med smuler. Da smitten eksploderte i mars ble det raskt tydelig hvordan AS Norge er avhengig av dyktige folk innenfor helse og utdanning for å holde hjulene i gang. La nå krisen bli en påminnelse om at verdi kan måles på mange måter og la oss ha en større debatt om ressursfordelingen som foregår i landet vårt. Håpet må være at en bredere debatt også vil se nærmere på morgendagens arbeidsmarked og strukturelle endringer. Uten en slagplan fra myndighetenes side kan man frykte en videre akselerasjon av den nåværende trenden. Økende ulikhet, større klasseforskjeller og et arbeidsmarked som blir mindre inkluderende. Mulige tiltak som borgerlønn bør vurderes. Tiltagende økonomisk ulikhet er ingen selvfølgelighet, men et politisk valg. Og kursen må endres i dag.■