Jada, vi kan godt skryte av oss selv til vi er helt blå i ansiktet. Bare ikke ansikt til ansikt. Foto: Flickr Creative Commons/Homies In Heaven
Min venninne har ben i nesen. Hun har faktisk så mye ben at hun, sammen med en kompis, bega seg ut på et prosjekt som rystet den lille jantelovslaven i mellomgulvet mitt. Hun hang personlig opp plakater over hele Grünerløkka med bilde av seg selv der hun proklamerte at «JEG VIL PÅ DATE». Enormt grensesprengende greier, ikke sant? Hun skrev altså opp tid og sted for denne eventuelle date’en og klistret i vei på alle benker, trær og åpne plakatplasser hun kunne finne. Vi var, naturlig nok, veldig spente på hvor mange som ville dukke opp – altså, ville det dukke opp noen i det hele tatt? Personlig var jeg såpass imponert av prosjektet i seg selv at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn at det ville renne inn beilere fra og med en halvtime før møtetidspunktet. Så hva skjedde? Hvor mange møtte opp? Svaret er to.
Et par dager i forveien hadde Facebooksiden Humans of Oslo, som i skrivende stund har over 11.000 likes på Facebook, plukket opp plakaten. De la ut bilde av den med teksten «Seen in the park. What a beautiful idea and how refreshingly honest. Wish you luck on Sunday.» Et par kommentarer tikket inn – noen få hyggelige lykkeønskninger og noen… vel, ikke så begeistrede. Hovedinnvendingen ble tydelig i en av de første tolkningene av plakaten: «This is probably a PR-campaign by Ryes or someone slutshaming an ex girlfriend». Jasså, så det er mer naturlig at det er en jævel av en fyr som har hengt opp en plakat for å drite ut eksen enn at det faktisk er en søt jente med et lite ønske til verden? Det er mer naturlig å kaste ut ord som «slutshaming» enn «lykke til»? Det er faen meg noe som dunster av råte i norsk datingkultur…
PR’en fortsatte. Henrik Thodesen (kjent fra blant annet Torsdag kveld fra Nydalen på TV2) tok bilde av seg selv ved siden av plakaten, la det ut på Instagram og likesene ramlet inn. I tillegg gikk den berømte snakkisen rundt på hele Løkka; kunne det være ekte? Andre innvendinger kom frem, og en av den var at det var lagt til en søndag – hvem gidder dét, liksom? Folk vil helst ligge i fosterstilling og forsøke å fortrenge fyllangsten fra helgen. Et annet argument er at dere muligens var redde for at hun skulle være en ordentlig særing. Hvem ellers kunne hatt baller nok (eller vannvidd nok) til å utlevere seg på den måten. Sannheten er at min venninne kjente pulsen øke, kjente at det var en påkjenning å dra seg selv så langt ut av boksen som er fylt til randen med alle konvensjonene samfunnet mekanisk følger. Komfortsonen lå og duppet et sted borte i horisonten, og resultatet? En enorm mestringsfølelse. Spør du meg er det langt fra sært – det er forbanna fett. Noen av de andre venninnene mine rynket på brynet da de fikk høre om prosjektet, de synes det var i «overkant freidig» eller «litt… spesielt, da». Samtidig synes jeg at jeg kunne skimte en liten selvrefleksjon i de fleste av dem. Var det kanskje kult likevel? Ja, visst fanken!
Nordmenn er fæle til å klage. Klaging er så naturlig for oss at hvis du tar en kaffe med en venn, vil ingen av dere reagere på at dere har sittet og snakket i to timer om deres eventuelle vanskelige kjærlighetsliv, det forferdelige one-night-stand’et fra forrige fredag eller hvor «syyykt vanskelig» det er å treffe noen som faktisk er ålreite. Likevel, det å faktisk handle på følelsene sine oppleves som en helt annen sak. Derfor er det mange av oss som foretrekker å utlevere oss i det skjulte. Vi sitter i mørket til lyden av tastaturtrykking og fantaserer frem veloverveide utsagn om oss selv – som igjen blir lest av andre som responderer med like overveide utsagn om dem selv. Jeg snakker selvfølgelig om nettdating – den trygge lille hulen av kjærlighetslengsel som har blitt så kjent og kjært at det knapt nok heves et eneste lite hint av øyenbryn over hele konseptet. Match.com, møteplassen.no, Tinder-appen, listen er langt. Noen har til og med nok guts til å melde seg inn elitedatingssider på nett – som for øvrig er et ganske stort spark i ballene til janteloven; datingmarkedets akk så store tyrann. Det som for meg fremstår som tydelig er at ingen har noen idé om at det er like utleverende å utlevere seg på nett – paradoksalt nok.
Vi tør likevel noen få ganger å ymte littebittegran frempå, og med littebitt mener jeg selvfølgelig helt sykt mye. Det ene forumet er i fylla – da er det nemlig ingen måte på freidigheten. Menn kan, uten fare for tap av ansikt, rave rundt som vandrende falloser en sen natt i Oslos bar-Mekka. Kvinner kan på samme måte sende så lange blikk at øyeeplene omtrent detter ut av skallen og lander i en pytt av sikkel og lip-gloss. Vi blir rett og slett til urmennesker med hjertet på ermet og fy søren, for en enorm lettelse det er å gi slipp på fasaden. Det andre forumet, slik jeg ser det, er at når man først blir kjærester er det ingen grenser for hvor mye kjærlighet noen personer vil vise i offentligheten. Det er selvfølgelig hyggelig å se at noen man kjenner har funnet lykken, men noen ganger har man mest lyst til å brenne den brennende kjærligheten med ildtang. Jeg har selv kjæreste, og i sosiale settinger blir vi noen ganger så demonstrativt i mot hele «opplegget» at vi nærmest sitter rygg mot rygg. Her er grunnen: «Se hvor forelsket vi er. Se, vi hadde lett vunnet verdensmesterskapet i kjærlighet. Se, er det ikke fint at vi er så komfortable med hverandre at jeg tør å putte hånden min under skjorten hans foran deg? Og forresten! Hør hvor høyt vi kan ha sex i naborommet – dét er høyt, ass!». Er denne formen for offensiv ekspressivitet noe som er inkorporert i oss alle, men som først kommer ut når vi får en katalysator for den? Hvorfor er det så himla greit å vise kjærlighet, men ikke å vise at man ønsker kjærlighet?
Alt er kjemi: kjærlighet er kjemi og følelser er kjemi. Dette er noe vi alle vet – ting er ikke bare en «vibe» man får, men også en prosess som skjer i hjernen. I stressede situasjoner frigis diverse spesifikke stoffer i kroppen, og fysiologiske tegn som at et rødt mosaikkmønster fremtrer på brystet eller at hendene blir klamme og ekle oppleves som trykkende. Å være forelsket kan altså på mange måter oppleves som det samme som å være nervøs eller stresset – sommerfugler i magen er sommerfugler i magen, om de så er sorte eller rosa. Problemet er at vi er så redde at vi higer etter kun de rosa og unngår de sorte. Kanskje skulle nordmenn begynne å ta seg selv litt i nakken, røske ut litt ryggrad og la de sorte sommerfuglene flyte. Men… tør du?