Det norske skolesystemets feil og mangler har fått mye medieoppmerksomhet den siste tiden. Denne er dog begrenset til den norske grunnutdanningen, mens studenters skolehverdag i stor grad blir oversett av både mediene og politikerne. Med fare for å bli overdrevent navlebeskuende; hva med oss?
Av Tonje Jelstad Sandanger
Illustrasjon: Kjersti Karoline Fretland
Ignorerte forhold på universitetene
Et raskt overblikk over høstens medieoppslag om studenter gir ikke så mye annen informasjon enn at det står stusselig til med boligsituasjonen for oss og at studenter som jukser koster universitetene mange penger. For en engasjert student er dette en trist konklusjon å trekke. Istedenfor å fokusere på kvaliteten på høyere utdanning, gis oppmerksomheten heller til grunnutdanningens kvalitet og forutsetninger. At det norske utdanningssystemet til og medvideregående skole er blitt rangert til nummer 22 av 25 i OECDs rangering har fått mye fokus, mens hvordan utdanningen er på de norske universitetene blir skjøvet bort til fordel for juks og boligmangel. Hvis det er noe man skal bekymre seg for innen høyere utdanning i Norge i dag, for de 56,7 % av oss som kommer oss gjennom norsk videregående på normert tid, så er det hvor mye utdannelse man egentlig får når man velger universitetet som utdanningsinstitusjon. For en gangs skyld, la oss fokusere litt på hva som skjer med oss som kommer oss gjennom videregående og en vakker augustdag blir immatrikulert på Universitetet i Oslo. Vi står der, håpefulle, spente og usikre på fremtiden. Vi stoler på at universitetet tar vare på oss og hjelper oss mot den karrieren vi ønsker. Vi får en flott introduksjon til studentlivet gjennom fantastiske faddere som viser veien. Deretter begynner hverdagen.
Lesesalenes utfordring
Skolehverdagen for altfor mange barn og ungdom i Norge i dag er ikke bra nok fordi luftkvalitet eller omgivelser ofte kan være direkte helsefarlige for elevene. Gamle skolelokaler gjør at elever ikke får de beste utgangspunktene for god læring. Samtidig sitter det studenter på UiOs lesesaler og gisper etter luft, fryser eller er ufattelig varme og har ganske sikkert en bankende hodepine. Likevel er det ingen som snakker om studenters skolesituasjon med tanke på vår helse. De aller fleste bygninger på UiO nærmer seg midtlivskrisa, og tilbyr mildt sagt ikke de ideelle omgivelser for å bygge den fremtidige akademiske generasjons kunnskap.
Om du går inn på en lesesal midt i den verste eksamenskrise er det ikke uvanlig å se paniske studenter med kaffeskjelven og den karakteristiske sveisen som vitner om at håret har fått gjennomgå i frustrasjon, hengende i nær kollaps over pensumbøkene de desperat forsøker å komme seg gjennom. I de mest ideelle av omgivelser er dette en prøvelse i seg selv. Legg så til dårlig inneklima og ergonomisk horrible sittestillinger så får du studenthverdagen på SV-fakultetet. Mange velger heller å lese hjemme. Noen er så heldige å få plass på UB – som tross alt er av en nyere generasjon og i det minste kan skiltemed bedre stoler og større pulter. Hva verre er, når man så har kommet seg gjennom denne tiden, kommer eksamen, som på grunn av realiteten av den utdanningen vi får på UiO i dag er årets viktigste dag. Hele din innsats skal nå vurderes på grunnlag av dine prestasjoner i løpet av 3-6 timer i en eksamensform som er like gammel som institusjonen selv. I denne situasjonen skulle det bare mangle om ikke alle forhold ble lagt til rette for at studenten hadde de beste forutsetninger for å prestere, men hvor blir eksamen avholdt? På de samme slitne lesesalene, hvor luften henger som en klam hånd rundt ordningen eller i gymsaler og idrettshaller på klappstoler som for lengst skulle vært sendt på fyllinga. Eimen av desperasjon og gammel luft henger rommet. Det gjør også svetten fra gårsdagens trening. Neppe ideelt for et godt resultat av flerfoldige timer med hodepine på lesesalen. Er man heldig sovner man ikke.
Drømmen om skrivetrening
Ettersom denne artikkelen allerede er svært selvsentrert vil jeg nå gi dere et innblikk i min erfaring som student på UiO. Det er selvsagt ikke slik at alt er negativt. Det finnes nok egentlig flere lyspunkt i form av engasjerte professorer og fantastisk studentmiljø, men noen ankepunkter er likevel tydelige. Personlig begynte jeg å studere for fem år siden, og jeg ser tilbake på begynnelsen av studiene med rosenrødt blikk. Det var seminar i alle mine fag da og skrivetreningen begynteallerede første semester. So far, so good. Her kommer dog aberet; i 2009, da jeg begynte på Internasjonale studier, var plutselig de aller fleste seminarer på 1000-nivå fjernet på statsvitenskap. Tanken var at skrivetreningen får man når man tar fordypningsfag. La meg da spørre; skal man ikke trene fordi man ikke kan? Er det ikke mer relevant å trene opp nybegynnerne? Realiteten er at man ender fort med flere 1000-fag enn 2000-fag på en bachelor, men skrivetreningen er sårt tiltrengt. Tre år og tre-fire femsiders oppgaver senere kommer nemlig det store sjokket; bacheloroppgaven.
For meg, og mange med meg, ble det en enorm utfordring å skulle finne problemstilling selv, finne artikler, bøker og materiale selv, og deretter produsere en oppgave opp mot fire ganger så lang som seminaroppgavene hadde vært. Det ble en vår preget av angst, tidvis panikk, kaffeindusert, angstindusert og skriveindusert søvnløshet. For meg satt problemstillingen langt inne, men takket være en snill professor på SV løste det seg heldigvis til slutt. Likevel undrer jeg meg over at det skal være nødvendig at studentene skal nå bunnen i løpet av bacheloroppgaven fordi de ikke er godt nok forberedt. Det skal da være universitetets jobb å utdanne oss, å forberede oss; ikke bare så vi skal klare de akademiske utfordringene en grad byr på, men også slik at vi til slutt er forberedt på arbeidsmarkedet?
Så kan dere si at jeg ikke har noe å klage på. At jeg fikk oppleve «seminarbonanzaen» pre-2009. Det stemmer det, men jeg har fremdeles ikke skrevet noen oppgave lenger enn åtte sider, om man utelukker bacheloroppgaven. Dessuten vil jeg ikke si at åtte-ni oppgaver i løpet av ti semestre kan karakteriseres som spesielt god statistikk når fem av disse skjedde pre-2009. Likevel, jeg hadde nok skrevet mer enn mange av mine medstudenter da vi satt og rev oss i håret. Hjalp det? Ikke egentlig.
Når jeg nå vurderer hvilken mastergrad jeg vil søke på til neste høst kommer angsten krypende igjen. For nå er det ikke en gang sekundærkilder som gjelder; her kreves et selvstendig forskningsprosjekt. Et langt, selvstendig forskningsprosjekt. Heldigvis forstår jeg det sånn at på masternivå er det mer støtte til studentene og mer skrivetrening. Noen vil kanskje si det blir i overkant mange krav på en gang. Nå har jeg ikke kommet dit enda, så dette er muligens noe prematurt, men jeg sier; gi meg krav. Gi meg støtte og utdannelse. Ikke gi meg pensum og eksamensdato og håp at jeg utdanner meg selv. For hva blir egentlig forskjellen om man ikke får noe annet enn forelesninger og pensum? Man kunne like gjerne lest på andre siden av verden og møtt opp i eksamenstiden. Nesten.
Legenden om utvekslingens fordeler
Apropos andre siden av verden. Norge ligger altså på 22. plass på OECDs liste. Av 25. Triste greier. Dette omfatter ikke universiteter og høyskoler, men begrenses til og med videregående. Hadde statistikken vært noe bedre om høyere utdanning var med? Kan vi i Norge konkurrere med høyere utdanning i andre land? Jeg stiller meg skeptisk. UiO kan i år skilte med et opprykk på Shanghai-rangeringen av de beste undervisningsinstitusjonene i verden. Til nummer 67.Når man ser det i sammenheng med hvordan det ligger an med grunnutdanningen i Norge bør man kanskje si seg fornøyd med det. Likevel skal vi som utdanner oss på Norges største universitet konkurrere med våre samtidige som reiser utenlands, og de referater jeg får fra mine venner som har reist på utveksling gir meg inntrykk av at det er en enda bedre idé enn jeg var klar over. De vanligste tilbakemeldingene på begynnelsen av utvekslingsperioden er en bachelorliknende panikk som brer seg på grunn av en uvant (og til tider ekstrem) arbeidsmengde. De snakker om oppgaver større enn bacheloren. De snakker om 20-40 sider om frivillig tema. Alt dette før de kommer så langt som til at de skal skrive bachelor. Dette er altså en selvfølgelighet i resten av verden. Skrivetreningen er en del av utdannelsen din, og gjerne også et grunnlag for ferdig karakter i faget. Hvilken utopi.
Utopi og dystopi
Så hvorfor er det slik i Norge? Hva holder et av verdens rikeste land tilbake fra å tilby sine studenter en skikkelig utdannelse? Jo, penger. Ironisk nok har vi enorme mengder av disse, men likevel snakker vi konstant om pengemangel i stort sett alle deler av samfunnet. Nå er det på tide at det tas opp på universitetet. Igjen. Jeg forstår pengemangel. Jeg forstår begrensede ressurser fra staten. Jeg kan til og med være tilbøyelig til å forstå enorme administrasjonsutgifter. Likevel, det at dette går utover det institusjonen skal tilby, nemlig en god og kvalitetssikret utdannelse fra landets største universitet, vitner om mangel på kreativ tenkning.
Utopisk dagdrømming
Etter en relativt het debatt blant venner ble vi enige om at det finnes en løsning. En besnærende enkel og uproblematisk løsning. Nesten. Den er vel ikke så uproblematisk eller ukontroversiell som jeg skulle ønske, ettersom den ikke er blitt tatt i bruk. Men verdt å tenke på er den. Så her er mitt totalt urealistiske forslag i et land hvor staten skal tilby gratis utdanning til alle: Om universitetene sliter, så sett opp semesteravgiften. På Universitetet i Oslo går det i dag i overkant av 27.000 studenter. Vi betaler hver rundt 1000 kroner i året i semesteravgift. Hva hvis du fikk tilbudt bedre oppfølging og mer skrivetrening, mot 5000kroner i semesteret, 10.000 kroner i året? Det er 270 000 000 kroner i inntekter til UiO. For en slik sum må det da gå an å arrangere noen seminarer. Og at utdanning skal være for alle? Vel, alle kan likevel studere på UiO, for Lånekassen dekker da skolepenger for alle. Halvparten av skolepengestøtten blir til og med stipend. Jeg vil tro at de fleste ville godta ca. 25-30.000 kroner ekstra i studielån om man hadde fått en bedre utdanning? Kanskje kunne UiO også klatret seg opp fra den 100. plassen de har ligget og vaket rundt de siste årene i den internasjonale rangeringen av universiteter. Det skulle bare mangle, de konkurrerer tross alt med amerikanske og britiske universiteter hvor man må betale i dyre dommer for en studieplass. BI blir pinglete i forhold.
Utopiens begrensninger
Dessverre er dette en rimelig typisk utopi. En definisjon på utopi fra en norsk ordbok er «lykketilstand som ikke kan realiseres, drømmetilværelse, idealstat». Min professor i STV1101 – «Introduction to Political Utopias» ville muligens bli noe frustrert over denne definisjonsbruken, men det enkle er ofte det beste. Poenget er at denne fremtiden jeg og mange av mine medstudenter ønsker oss ikke er realiserbar. Det er ikke rom for slike endringer i det norske samfunn. Skolen skal være gratis, om så middelmådig. Så hvis utopien er mer skrivetrening, må vel dystopien være en fortsatt utvikling i retning av «her har du pensum, vi sees på eksamen!».
Ønskes: studentengasjement!
Det verste er at det ikke føles som noen målsetning fra UiOs ledelse å bedre dagens situasjon for studentene. Man ser få, om ingen, lovnader fra ledelsen om en fremadrettet tankegang hvor målet er en bedre utdanning på Norges største universitet. Realiteten er at vi ikke har noe å se frem mot. Vår studiehverdag virker satt i sine spor; vi må akseptere kutt i undervisningen, akseptere dårlig luftkvalitet og stoler og pulter som er lite gunstige for både lesing og rygg, og at eksamensformen er like gammel som institusjonen selv. Vår utdannelse, våre bachelorgrader og mastergrader, som skal være med på å bygge Norge, blir nedprioritert på skammelig vis. Media, politikere og universitetsledelsen overser at det finnes mangler å ta tak i her, og ingen gjør dem oppmerksomme på det. Så før man blir sittende her å klage over hva alle andre gjør; hvor er det famøse studentengasjementet?
Vi som studenter engasjerer oss for så mange andre aspekter av livet, fra politikk til bistandsorganisasjoner til egen boligsituasjon og studielån. Likevel klarer vi ikke å sette søkelys på hvordan vår egen studiehverdag virkelig er. Realiteten er at vi er blitt for late på dette området. Dette klager vi om på bakrommet. Vi diskuterer det over en kopp kaffe før vi lydig tralter inn igjen til dårlig luftkvalitet og pensumbøker på en gammel lesesal. Vi kaster desillusjonerte blikk tilbake på vår skrivetrening, når vi i desperasjon forsøker oss på den tilsynelatende uoverkommelige oppgave det er å skrive en bachelor på basis av denne. Hører man noe fra disse oksygendepriverte og frustrerte studentene? Altfor lite.