Norge i den Store Spagaten

Norge i den Store Spagaten

 Det har blitt omtalt som «det norske paradokset». Norge har et image som fremtidsrettet klima- og miljøforkjemper, samtidig som vi driver med massiv eksport av olje og gass. 

Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap
Illustrasjon: Elisabeth Kjellin

Norge har, via den utbredte bruken av vannkraft, en nesten utslippsfri elektrisitet. Takket være tung subsidiering har vi også den høyeste raten av utslippsfrie biler, i tillegg til milliarder av kroner syltet ned i grønne internasjonale investeringsfond. Vi pryder oss med vårt internasjonale miljø-image. Samtidig fortsetter vi å lete etter olje og gass, på et tidspunkt hvor det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel konkluderer med at mesteparten av gjenværende fossilt brensel må bli liggende under bakken for å nå klimamålene i Paris-avtalen.   

Vårt forsøk på å føre an i den globale klimabevegelsen blir underminert av vår fortsettende avhengighet av olje- og gassindustrien. At tiltakene ikke monner like mye som de smerter vil alltid være et argument i et land med 0,07% av jordas befolkning. Det betyr så uendelig mye mer hva de store forurenserne gjør; Kina står for 29% av verdens klimautslipp, USA for 19%. Men sånn er det i en dugnad: Alle må bidra, store som små, og helst etter evne. Da peker flasketuten på oss. 

De neste ti årene har Norge forpliktet seg i FN til å halvere våre utslipp. Spenn på dere sikkerhetsbeltene, folkens – dette kommer til å bli en tøff reise! 

Så langt har norsk klimapolitikk vært mange fagre ord og lite handling. Faktisk har vi nesten ikke klart å redusere klimautslippene de siste 30 årene, selv om ambisjonene til våre politiske partier har blitt høyere og høyere. Sannhetens øyeblikk nærmer seg. De neste ti årene har Norge forpliktet seg i FN til å halvere våre utslipp. Spenn på dere sikkerhetsbeltene, folkens – dette kommer til å bli en tøff reise!  

Det er få industriland som vil merke det grønne skiftet mer enn oss. Halvparten av vår eksport består av olje og gass og en tredjedel av statsbudsjettet dekkes av petroleumsinntektene. Dette er penger som betaler for vår velferd, for våre skoler og sykehus, for trygd og pensjoner, for forskning og veier. Når de globale energimarkedene går i grønn retning, vil etterspørselen etter fossilt brensel gradvis forsvinne. Få av oss innser hvor stor omstillingen kommer til å bli. Motkreftene i politikken og samfunnet er i ferd med å mobilisere. Etter migrasjonskrisen er ferdig, vil trolig klimakrisen seile opp som populistenes skyteskive. Vi ser det allerede i partier som Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Populistene mobiliserer til kamp mot det de stempler som et elitedrevet grønt prosjekt – et prosjekt som de mener overser interessene og behovene til distriktene og folk flest. Bare vent, dette kommer til å spisse seg til fram mot valget neste år. 

Det er lett å finne moralske argumenter for at Norge, som et av de rikeste land i verden takket være vår store eksport av fossilt brensel, har et ansvar for å gå foran og vise vei til et klimanøytralt og bærekraftig samfunn. Vi kan enten hoppe i det eller krype i det. Jeg håper det første, men frykter det siste. For et oljetungt land, med milliarder av kroner investert i felt, infrastruktur, kompetanse og arbeidsplasser, er det fristende å pumpe opp så lenge vi får solgt unna. En ekstra dag med pumping, gir hundrevis av millioner i statskassen. For politikere som ønsker å bli gjenvalgt har det aldri vært en suksessoppskrift å legge ned skoler, sykehus, fritidstilbud og sykehjem. Først den dagen velgerne blir mer opptatt av hvordan verden og landet vårt ser ut om 20-30 år enn hvordan det ser ut i morgen, vil våre politikere sette den grønne omstillingen som prioritet nummer én, ikke bare i ord men også i handling.   

Thomas Nilsen fra The Independent Barents Observer satte ord på det. Vi, som et land, er ‘oljeholikere’. De fleste av oss forstår at klimaforandringer er forårsaket av fossilt brennstoff. Samtidig er vi så avhengige av inntekten fra oljen at vi, akkurat som alkoholikere, ønsker å slutte, men vi vet ikke hvordan. Dette «norske paradokset» forteller på mange måter om spenningen mellom miljøhensyn og økonomisk gevinst.   

Kortsiktige mål fortsetter å regjere, og klimakrisen virker på mange måter fortsatt langt unna. Den store frykten har ikke satt inn hos oss ennå.

Man er altså fullstendig klar over at olje og gass er noe man må slutte med. Men balansegangen er ikke enkel. Vi ønsker å være mer miljøvennlige, men ønsker ikke å kjenne det på kroppen. Kortsiktige mål fortsetter å regjere, og klimakrisen virker på mange måter fortsatt langt unna. Den store frykten har ikke satt inn hos oss ennå.   

Egentlig er det på lang sikt ingen motsetning mellom bærekraft, grønt skifte og økonomisk vekst. Det grønne skiftet er ikke det samme som å gå tilbake til før-industriell tid og før forbrukersamfunnet gjorde sitt inntog, selv om noen tradisjonelle naturvernere kanskje svermer for det. Poenget er snarere å gå fra skitten vekst til karbonfri vekst. Man må dreie investeringer, arbeidskraft og kompetanse i grønn retning. Vekst er fortsatt mulig – og ikke minst viktig for å bevare vårt velferdssamfunn, som koster stadig mere penger – men den må være bærekraftig og miljøvennlig. Skitten energi må erstattes av ren energi, skitten industri må erstattes av ren industri, skittent forbruk må erstattes av rent forbruk, og ikke minst: Økonomien må være sirkulær, ikke lineær. Det betyr at gjenbruk og resirkulering må bli hovedregelen, ikke unntaket. Myndighetene må sette rammen for dette gjennomgripende skiftet, men det er ikke tilstrekkelig. Alle store omstillinger krever et bredt partnerskap mellom myndigheter, næringsliv, privatpersoner og forbrukere. Det trengs massevis av privat kapital og endring av holdninger og mentalitet hos folk flest.  

Denne gangen trengs også et bredt internasjonalt samarbeid. EU har vært en ledende kraft i klimaarbeidet i mange år, og er nå i ferd med å foreta et nytt taktskifte og oppgradere sine ambisjoner. Europa har som målsetting å bli det første klimanøytrale kontinentet innen 2050. Kanskje dette blir den store og meningsgivende oppgaven som skal samle europeere om et felles prosjekt, i en tid hvor maktpolitikken rår i den globale rivaliseringen mellom USA, Kina og Russland – og hvor Europas innflytelse er på vikende front. Den som lykkes med det grønne skiftet kan faktisk få et forsprang inn i den nye post-karbon-tidsalderen. Da gjelder det å være på vinnerlaget. Det er der Norge hører hjemme. Vi må komme oss ut av den store spagaten og foreta et langsiktig valg, ellers blir det en meget hard og ubehagelig landing om et par tiår. Vi må fokusere på de store mulighetene og ikke la oss lamme av problemene. Brett opp ermene og sett i gang!  

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *