#norskrasisme – debatten vi har ventet på for lenge

#norskrasisme – debatten vi har ventet på for lenge
Like: Meget er forskjellig, men det er utenpå. Foto: Luc De Leeuw/Flickr Creative Commons
Like: Meget er forskjellig, men det er utenpå. Foto: Luc De Leeuw/Flickr Creative Commons

En vinternatt i Oslo. To unge menn jager en yngre gutt gjennom gatene. En regntung sommerdag i Buskerud. En mann, i autoritetsmaskerade, tar båten ut mot en øy. En øy hvor døden skal senke sin tunge skygge kun minutter senere. En vinternatt i Berlin. Tusenvis av knuste vinduer glitrer opp fra gatene, og gir navn til en sjelsettende hendelse i menneskets historie.

 

Det er ikke typisk norsk å være god

Vi lever i en verden hvor rasehat og diskriminering er et faktum. Dessverre har vi, i Norge, lurt oss selv til å tro at vi har kommet lenger enn vi har. Med #norskrasisme har Warsan Ismail tatt opp en debatt vi har stilltiet altfor lenge. Indignasjonen hos «de fleste» over «de få» sin rasisme gir imidlertid en bismak av hykleri.

Det er, høsten 2013, 75 år siden Krystallnatten. Den natten, da nazismen for alvor viste sitt stygge ansikt for omverdenen. Den natten, da de aller fleste så på med stilltiende forferdelse. Vi ønsker å fordømme nazismen. Å kunne forakte nynazistene som tok livet av en ung gutt ved navn Benjamin Hermansen, utelukkende på grunn av hudfargen hans. Å avvise Anders Behring Breivik som en ekstremist; sinnssyk – en mann utenom og utenfor oss andre. «Vi» er bedre. «Vi» er mer opplyste i dag. Ingen av oss er rasister – sier vi.

I realiteten er dette så langt fra sant. Den triste sannhet er at mange av oss, eller i det minste av våre bekjente, ofte bruker rasistiske argumenter og pakker dem inn for å gjøre dem mer spiselige. I realiteten ligger fordommer og stereotyper tett under overflaten hos oss alle, og skinner – i svake øyeblikk – gjennom hos de fleste.

Stereotyper, fra det psykologiske perspektiv, er nyttige. I utgangspunktet danner vi disse for å sortere verden rundt oss – de hjelper oss å reagere fort. Når hjernen vår har dannet stereotyper om mennesker, situasjoner og steder trenger vi ikke gå gjennom en tung prosess hver gang vi møter noe nytt. Vi bruker stereotypene våre for å klassifisere, og for å kunne tilpasse oss raskt. Problemet oppstår når stereotyper om mennesker – forenklede fremstillinger av store grupper – blir til fordommer.  Disse forlokkende og enkle beskrivelsene av samfunnets individer leder til hat, frykt og i beste fall nedlatenhet. «Vi» er kvalitativt bedre enn «dem». «Vi» er ikke problemet, det er det «de» som er. Men hva skjer når «vi» blir til «dem»? Hvor går egentlig grensen?

 

Den «unødvendige» debatten vi trenger

I Norge har vi tradisjon for å stilltie egen rasisme. Det politisk korrekte går noen ganger amok – i dag er vi så politisk korrekte at vi har lurt oss selv til å tro at det betyr at rasismen er død. Rasismen er ikke død. Rasismen – så fremt den fremdeles refererer til menneskets evne til å se forskjeller på seg selv og andre, og foretrekke sin egen måte – vil nok aldri forsvinne helt. I Norge raser det en hverdagsrasisme, en folkerasisme vi ikke vil oss ved. På Twitter raser debatten, men det mest treffende utsagnet kom fra @andersskyrud:

 «Problemet med #norskrasisme er vår skråsikkerhet på at den ikke er noe stort problem, og ikke er verdt noen debatt.»

Dette er definitivt et problem. Den stilltiende masse som aksepterer hverdagsrasisme, eller møter den med avmakt eller apati må ta like stor skyld for at rasismen vedvarer. For at menn, kvinner og barn opplever en utrygghet i egen by. For at mennesker som Nikolaj Kahn føler seg ubekvem, nesten skamfull, over å skulle ikle seg religiøse symboler.

 

Ytringsfrihet som paradoks og gode

Ytringsfriheten blir, i noen tilfelle, brukt som et argument for å fremme rasefiendtlige utsagn. Christian Tybring-Gjedde – en prominent FrP-politiker – får lov til å snakke fritt om «innvandrere» som en homogen gruppe. Ingen korrigerer. Ingen nekter ham å generalisere. På mange måter er dette riktig. Han har rett til å si det han måtte ønske. Men ytringsfriheten har i utgangspunktet en korrigerende funksjon også – hvis noen sier noe som samfunnet som helhet mener er galt, har samtlige et ansvar og en mulighet til å korrigere. Hvis Tybring-Gjedde har rett til å spre galle på nasjonal TV, så har vi andre rett til å uttrykke vår misnøye. Han bør bli stilt til veggs – ikke på en voldelig måte, men i debatt. Det bør, i dagens samfunn, komme en massiv vegg av motforestillinger når rasisme og fordommer trekkes frem som «politikk». Sist dette skjedde i Europa… vel, dere husker hva som skjedde sist. Det er den gradvise nedbrytningen av respekt for sosiale (eller kulturelle) grupper av individer som har potensialet til å lede til menneskelige katastrofer som Holocaust.

Det er derfor ord er så viktige. Hva vi sier om andre betyr noe. Hva vi kaller hverandre betyr noe – uavhengig av hva man «legger i det». Derfor er den neste tweeten fra #norskrasisme også svært treffende:

@kaizervonmaanen: «”Jeg er ikke rasist, men… ” blir alltid etterfulgt av noe rasistisk, men blir akseptert som om det ikke var rasistisk. #norskrasisme»

«Jeg har ikke noe i mot innvandrere, men…». Vi føler en moralsk forpliktelse til å kvalifisere våre utsagn, til å ta avstand fra det vi faktisk selv sier. Vi ønsker ikke å stille oss selv i et dårlig lys, så vi påpeker vår avstand til «de andre», til «rasistene», før vi kommer med våre egne fordommer. Da var det faktisk noe mer ærlig med den åpenlyse rasismen. Stygg som den var, var den åpen og ærlig om sine fordømmende og nedlatende holdninger. I dag pakker vi de samme fordommene inn i pent papir, og kaller det noe annet. Det er omtrent like effektivt som å spraye parfyme på avføring. Det er ingen måte å «avvæpne» rasisme på. Det finnes ingen argumenter som kan kvalifisere rasisme til å bli noe mer eller noe annet.

Betyr det da at det ikke går an å kritisere noen som har en annen hudfarge enn deg selv? Selvfølgelig ikke. Det er argumentasjonen og begrunnelsen for kritikken som er viktig. Kritikken kan aldri ha bunn i – eller benytte seg av – at den kritiserte er av en gitt hudfarge, etnisitet eller kultur. Når det er gitt, kan vi selvsagt kritisere individet. Vi kan kritisere store grupper – forutsatt at alle medlemmene har valgt å være med i gruppen. Det er for eksempel uproblematisk å kritisere FrP. Likeså er det greit å kritisere Al Qaida, så lenge det går på det politiske budskap og ikke på det faktum at huden til noen av dem tilfeldigvis er mørkere enn din.

 

Det kjente og det kjære

På den noe mindre misantropiske siden er det slik at man sjelden frykter det man kjenner. Ofte vil man høre argumenter som «alle andre innvandrere enn XX er…» – XX er ikke sånn, hun er bedre. Men alle de andre, alle dem som har de samme overfladiske trekkene og kvalitetene som XX, de er på et eller annet vis annerledes fra henne. XX er et individ, mens gruppen hun «hører til» får ikke samme behandling. Dette høres umiddelbart noe misantropisk ut likevel – men gi det et sekund. For hvis det er slik, at når vi kjenner noen – når vi vet noe mer enn det stereotypen forteller oss – blir vi nødt til å tilpasse stereotypen, i alle fall for det individet, så er det håp. Det er håp, fordi kanskje kan vi lære våre barn at alle typer mennesker har rett til å oppfattes som individer. Kanskje kan vi vise dem at det finnes slemme nordmenn, og snille nordmenn. Det finnes slemme pakistanere, og snille pakistanere (her kan lista bli litt lang, så det overlates til leseren å fylle inn andre folkegrupper). Poenget er at de er ikke snille fordi de er pakistanere, nordmenn, kinesere eller amerikanere. De er snille fordi de individuelt har tatt valget om å lede et godt liv. Likens er ingen slemme mennesker slemme fordi de er av en gitt etnisitet – de er slemme på grunn av avgjørelsene de tar som leder til denne konklusjonen i resten av befolkningen.

 

Brown eyes, blue eyes – they’re all the same

Hvordan kan vi formidle denne sannheten til de yngre generasjoner? Hvordan kan vi unngå at barn i dag vokser opp med forenklede verdensbilder som fører til frykt, hat eller avsky ovenfor hele grupper av individer? La meg, for en gangs skyld, anbefale et YouTube-klipp (http://www.youtube.com/watch?v=VeK759FF84s). I 1968 gjorde en barneskolelærerinne i Iowa et kontroversielt eksperiment for å lære de åtteårige elevene om rasisme og diskriminering. Jane Elliott delte klassen opp i blåøyde og brunøyde elever, og tilla først de blåøyde elevene positive karakteristika. De brunøyde elevene måtte ha på krager «slik at man kunne se på avstand hvilken øyenfarge de hadde» og ble fratatt privilegier. Hun ga også mye ros til blåøyde elever, og kjeft til brunøyde elever. Dagen etter byttet hun om på rollene. Begge dagene ble elevene synlig påvirket av diskrimineringen – de presterte dårligere når de var i den diskriminerte gruppen, og de behandlet sine medelever med forakt når de var i den privilegerte. Fordi alle elevene fikk føle på begge sidene av saken, var det felles jubel da deres lærer avslørte at hun hadde løyet – det var ingen forskjell mellom dem. Det er en sjelsettende video. Det er et innblikk i hvor lett barn formes – i løpet av en dag kan de lære å se ned på eller akseptere å bli sett ned på hvis de fortelles at det er sannheten av en voksen person.

Så ta en titt på klippet, og tenk deg om. Jane Elliott, i den nette alder av 70 år, gjør fortsatt denne øvelsen. Et annet klipp på YouTube viser en hvit amerikansk studines sammenbrudd når hun ikke er privilegert. Hun velger å gå.

I den virkelige verden kan man ikke velge å fjerne seg fra hverdagsrasisme. I den virkelige verden er det slik at jeg – som etnisk norsk – kan tenke på rasisme når det blir tatt opp, men det er ikke en del av min hverdag. For dem det angår, for dem som møter rasisme hver dag – i nesten alle situasjoner – et blikk her, en setning der – er det ikke mulig å gjemme seg. Nettopp det er hovedpoenget med rasismen. Den sikter seg inn på det ingen av oss har et valg om – vår etnisitet og vår hudfarge. Jeg har ikke valgt å være hvit, men så ville skjebnen det sånn. Jeg kan ikke velge å få noen annen hudfarge. Jeg er den jeg er. Likens er alle andre mennesker den de er. Det er helt urimelig å kritisere eller hate noen utelukkende på grunnlag av noe de er født med. Det er urimelig å se ned på noen for noe de ikke kan endre. Noe de aldri bør bli bedt om å endre.

 

#norskrasisme lik all annen rasisme

Er #norskrasisme verre enn andre nasjoners rasisme? Neppe, men avstanden mellom vår høymoralske politiske korrekthet og den åpenbare rasistiske og nedlatende holdningen mange av oss innehar fører til en logisk brist. Hykleri. Det er tross alt bedre å kalle en spade en spade. Anerkjenne at vi er ikke i mål enda. Åpne opp for forbedring. Akseptere at det langt i fra er «typisk norsk å være god» på dette området. Fordi vi, som de fleste andre folkegrupper, frykter og forakter – på et eller annet nivå – andre folkegrupper. Selve utsagnet «det er typisk norsk å være god» gir undertegnede en bitter smak i munnen, fordi det på et vis indikerer at det ikke å være norsk gjør deg mindre god. Eller i alle fall er det ikke like typisk. Det er neppe slik det er ment, men det er mulig det er den beskjeden det gir likevel.

Rasisme er en enkel løsning på kompliserte spørsmål, og vil man unngå å være rasist, eller unngå å si rasistiske ting, er det et daglig valg. Det handler om å stille spørsmålstegn ved hvor meningene dine er grunnlagt, hvorfor du sier det du sier – og ikke minst hvem du retter kritikken mot. Det handler om å komplisere sitt eget verdensbilde – å se nyansene mellom individene, og innse at ingen passer perfekt i konstruerte modeller. Det handler om saklig argumentasjon. Dessverre er dette en slitsom øvelse – vi som mennesker ønsker å forenkle verden, slik at vi kan bruke mindre tid til å analysere den. Det er derfor undertegnede, med misantropien i høysetet, ser seg nødt til å innse at vi aldri vil bli kvitt rasismen helt. Men – det betyr ikke at vi ikke skal forsøke.

 

Av Tonje Jelstad Sandanger

Leave a reply