Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor.
Samarbeidsavtalen
Fire måneder inn i det blå regjeringssamarbeidet er det for tidlig med uttalelser omkring innfrielse av den nye regjeringens løfter. Likevel kan regjeringsplattformen diskuteres og kritiseres. Samarbeidsavtalen mellom de borgerlige for å sikre flertall og gjennomslag for politiske saker legger føringer for den norske politikken de neste fire årene. Et borgerlig samarbeid som ga løfter om nyskapning ser ut til å ta form av nettopp det motsatte. Regjeringens verdisaker er en overkjøring av de verdipolitiske reformene Norge har gjennomgått de siste tiårene, og er et kraftig tilbakeslag heller enn et steg i riktig retning.
Verdipolitiske reformer
Regjeringen gjeninnfører Kristendom som overrepresentert i religionsfaget, samt endrer navnet fra RLE (religion, livssyn og etikk) til KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UIB omtalte navnendringen «som å gå historieløst og baklengs inn i fremtiden». Med denne setningen treffer hun blink. I et flerkulturelt Norge der en stor del av befolkningen ikke er kristne og/ eller ikke religiøse, der stat og kirke nylig har blitt separert, hører det fortiden til å skulle overrepresenterte en religion.
Reservasjonsretten gir et enda kraftigere historisk tilbakeslag. I særavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti heter det at «det gis reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening». Kampen om kvinners rett til selvbestemt abort startet allerede i 1913. Abortloven har utviklet seg fra 1964, da det ble mulig for kvinner å søke om abort, til 1978, da loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Siden har ikke abortloven blitt endret, før de borgerliges hestehandel høsten 2013. Reformen har møtt massiv kritikk fra flere hold. Statsminister Solberg møter kritikken med å uttale at reservasjonsrett ikke svekker abortloven, i tillegg til å hevde at kvinners rettigheter faktisk vil øke med denne bestemmelsen. Hvordan dette er tilfelle går hun ikke nærmere inn på. Reservasjonsretten vil i praksis være å tråkke på kvinners rett til å bestemme over egen kropp. For det første vil muligheten for leger til å reservere seg mot henvisning til abort øke terskelen for å søke hjelp i en vanskelig situasjon. Det vil være tidskrevende å skulle oppsøke en ny allmennlege. I tillegg vil det å bli møtt med en slik negativ holdning for en kvinne i en sårbar situasjon gjøre omstendighetene enda vanskeligere. Kvinner som har bestemt seg for å ta abort må bli møtt med forståelse og respekt. Helga Pedersen påpeker korrekt at reservasjonsrett vil være å skru klokken tilbake.
Reduksjon av pappapermisjonen er en annen politisk bestemmelse som i realiteten vil føre fremtiden tilbake til fortiden. Fedre vil få mindre tid med barna sine, mens foreldrepermisjonen vil i større grad falle i morens hender. Sett i sammenheng med regjeringserklæringen om økt bevilgning til, og utvidelse av kontantstøtten, vil det medføre et økt skille mellom mødre og fedre med småbarn. Mødre vil i større grad bli holdt vekk fra arbeidsmarkedet, mens fedre vil bli holdt vekk fra småbarnsfamilien.
Historiske tilbakeslag
De politiske endringene utarbeidet gjennom samarbeidsavtalen har en ting til felles; de representerer ikke en fremtidsrettet politikk, tvert om. Disse reformene vitner om en sterk tilbakegang i utviklingen av et likestilt og samfunn. Verken K`en i KRLE, reservasjonsrett for fastleger, redusert pappaperm eller økt kontantstøtte er forenelig med den blå-blå regjeringens løfte om et samfunn basert på større individuelle rettigheter. Reformene legger hindringer på den individuelle friheten, og vil føre til et land som diskriminerer andre religioner og livssyn enn kristendom, som legger en økt barriere på kvinner som ønsker abort, og som fører oss nærmere de tradisjonelle kjønnsrollene. Dagens sterke debatt og kritikk av de politiske vedtakene viser at velgerne som stemte frem et borgerlig alternativ ikke forventet en slik regjeringsplattform. Den nye regjeringen må sies å svikte store deler av velgermassen på mange terdipolitiskeområder.
Samarbeidsavtalen et resultat av politiske kompromisser, slik er det for alle koalisjonsregjeringer, spesielt når de er i mindretall. Likevel kan det ikke aksepteres at kompromissene dagens regjering har inngått i realiteten er store bremseklosser for videreutvikling av det norske samfunnet. En så verdikonservativ politikk hører ikke hjemme i dagens likestilte og flerkulturelle Norge. Politikken er et resultat av at det marginale partiet KRF har fått for mye gjennomslag i det borgerlige samarbeidet, på bekostning av resten av partiene. Slik er et ofte med små partier som sikrer samarbeidet flertallsposisjon.
Forsvarsposisjon
Problemet hviler på den borgerlige koalisjonsregjeringens forsøk på å fremstå som samkjørt og enhetlig, når det ikke er tilfellet. Høyres forsvar av politikk de egentlig ikke står for fremstår som krampeaktig. Med unntak av Venstre i spørsmål om reservasjonsrett forsvarer partitoppene de verdipolitiske reformene med opprop om at dette vil føre til mer individuell valgfrihet. Partitoppene vegrer seg for å komme med innrømmelser om hvilke politiske reformer de måtte konforme til, og spiller heller på at hele samarbeidsavtalen er egen partipolitikk. En kan forstå tankegangen av å fremstå som et konfliktløst og harmonisk samarbeid, men likevel, politikk er et spill og en dragkamp. Partiene som ikke vil skuffe egne velgere gjør det best ved å vise at de ikke viker fra det de står for, til tross for at de ikke kan få gjennomslag for alt. I det nye regjeringssamarbeidet er Venstre det eneste partiet som har forstått dette.