Tekst: Sindre Scavenius, bachelor i historie og bachelor i Midtøstenstudier med arabisk
Når oppsto den palestinske identiteten? Temaet er svært omdiskutert, og israelsk omskriving av historien bidrar kontinuerlig til å undergrave palestinernes virkelige historiske tilhørighet.
Israel bruker det som en gjennomgående politikk at det aldri eksisterte noe Palestina, og før 60-tallet heller ikke noe palestinsk folk, slik for eksempel Israel Advocacy Movement formulerer det. Skal vi tro dem er dagens motstand mot Israel utelukkende antisemittisme, og den «palestinske nasjonalismen» bare et nytt og politisk begrep. I realiteten var det allerede tidlig i mellomkrigstiden flere som betraktet seg selv som palestinere, ofte ved å stille seg i opposisjon til den økende sionistiske etableringen, men også på grunn av en rekke andre faktorer. Når eksakt oppsto egentlig denne nasjonalistiske identiteten, og hvilke faktorer kan tilskrives størst betydning for utviklingen?
Arabisme og sionisme
Nasjonalismen som idé kom fra Europa på 1800-tallet og inspirerte arabere til å finne noe kulturelt-, språklig- og etnisk felles som kunne binde sammen den arabiske verden, eller umma, på tvers av religiøs tilhørighet. Svaret ble arabismen, som skilte araberne fra de regjerende osmanske tyrkerne på den tiden. Men ideologien passet ikke alle arabere, som hadde forskjellige regionale tilhørighetssfærer og utfordringer. Hvordan kunne det ut ifra arabismen vokse fram en partikularistisk (særstilt) palestinsk nasjonalisme? Hva skilte palestinerne spesifikt ut fra resten av araberne?
Sionismen oppsto på 1890-tallet og hadde et konkret politisk mål om å opprette en jødisk stat i Palestina. Ideologien kom fra den politiske sionismens far, Theodor Herzl, en assimilert europeisk jøde fra Wien. Herzl var dypt opptatt av at jødene trengte et eget land, ettersom de ble forfulgt i Europa, noe han proklamerte gjennom boken sin «jødestaten» i 1896. Sionistkongressen som ble holdt for første gang året etter, søkte å etablere en jødisk befolkning i det bibelske området «Sion», senere Israel, i det osmansk-eide kystområdet kalt Palestina. Lite brydde de seg om den arabiske befolkningen der. «Et land uten folk for et folk uten land» ble et populært slagord, som viser hvor lite europeiske jøder egentlig visste om det palestinske området.
Sosialt bakteppe
Her kommer problematikken inn: Oppsto den palestinske nasjonalismen fra jødehat? Svaret er ganske tydelig: Nei. Den jødiske befolkningen i Palestina, yishuv, besto på 1800-tallet både av sefardiske (spanske) og mizrahiske (arabiske) jøder. Jøder mottok under muslimsk styre både toleranse og beskyttelse, fordi de – som kristne – trodde på samme gud som muslimene. De ble ansett som «bokens folk» (أهل الكتاب), og ble derfor «bare» sett ned på (altså, en fullstendig likestilling var det ikke snakk om, men jødehat er nok litt overdrevent i denne sammenhengen). Disse reglene for behandling av jøder, hentet fra sharia, ble kalt dhimmilovene. Det er store gap mellom demografisk statistikk ulike historikere fremlegger om Palestina, spesielt når det gjelder andelen jøder i området. Justin McCarthy har gjort en av de mest respekterte analysene, som anslår at det i 1900 fantes 23.662 jøder av totalt 586.581 innbyggere, altså var bare en brøkdel av den palestinske befolkningen jøder. Flesteparten av disse jødene immigrerte i løpet av perioden 1881-1903, kalt den første sionistiske aliya (innvandringsbølge). Palestina var på slutten av 1800-tallet et mangfoldig område: Arabiske muslimer, jøder og kristne levde side om side med tyrkere, armenere, sentraleuropeiske jøder, sefarder, og drusere. Likevel må det understrekes at Palestina på denne tiden hadde en klar arabisk majoritet, og landområdet var på ingen måte splittet. I Jerusalem eksisterte det en folkekultur med vennskapsbånd på tvers av religiøs overbevisning. Nærmest hverandre, paradoksalt nok, sto de sefardiske jødene og araberne: «jøder, sønner av arabere» ble sefardene kalt. Sefardiske bankierer hadde samarbeidsavtaler med diverse muslimske arabiske familier, og både muslimer og kristne skal ha deltatt på den jødiske purimfesten i Jerusalem. Det ser i grunn ut til at arabere stort sett holdt sammen til tross for religiøse forskjeller. Det var først etter den imperialistiske bosettingskoloniseringen av europeiske sionistiske jøder at motstanden oppsto.
“Gjennom avisene ble også de lavere samfunnsklasser opplyst om palestinernes felles utfordringer og innlemmet i den fremvoksende palestinske identiteten.”
Første verdenskrig: Britisk-støttet jødisk nasjonalhjem
Etter første verdenskrig ble Palestina opprettet som britisk mandat, og Balfour-erklæringen ga britisk støtte til opprettelsen av et «jødisk nasjonalhjem» i landet. Sionister brukte denne erklæringen for alt det var verdt – de hadde nå offisiell ryggdekning for sitt politiske mål. Det ble imidlertid ikke sagt noe om hvem som var den rettmessige befolkningen eller at Palestina i det hele tatt skulle gis noe selvstendighet, og den arabiske befolkningen ble fremmedgjort og adressert som «den ikke-jødiske befolkningen». Den britiske mandatpolitikken for Palestina ble påvirket av den sionistiske representanten i London, Chaim Weizmann, og oppmuntret til jødisk innvandring, samt en likestilling av de tre språkene engelsk, arabisk og hebraisk, til tross for det arabiske flertallet.
De sosiale, materielle, politiske og psykologiske konsekvensene av første verdenskrig var så store i Palestina at de påvirket folk til å «våkne opp», og fikk de brede samfunnslag til å virkelig stå opp for rettighetene sine. Fatale opprør oppsto hyppig mellom palestinere og de europeiske kolonimaktene da nyheten om Balfour-erklæringen kom ut. Den britiske mandatpolitikken var på flere måter pro sionisme, og britiske soldaters tilstedeværelse i Jerusalem og resten av det palestinske området fornedret arabernes hittil økende stolthet. De arabiske stormennenes stolthet var enda et hinder for framveksten av en palestinsk nasjon: Den første britiske høykommisjonæren i Palestina, Herbert Samuels, forsøkte å etablere et felles råd, men ble møtt med motstand fra arabiske stormenn, da deltagelse på dette rådet impliserte indirekte støtte til Balfour-erklæringen og et jødisk hjemland, samtidig som det ga for stor makt til briter. Følgene ble at Storbritannia tok mer direkte kontroll over Palestina enn andre arabiske land.
Stormenn og nasjonalistiske ledere
Et knippe arabiske storfamilier dominerte det politiske bildet i mellomkrigstidens Palestina, og samtlige var sterkt imot den sionistiske innvandringen. Ragheb al-Nashashibi, Jerusalems rikeste araber, lovet å fjerne den sionistiske trusselen da han stilte til valg som borgermester. Hans erkerival Hajj Amin al-Husseini var både stormufti i Jerusalem og en svoren nasjonalistisk leder for den øvrige befolkningen, som ledet anti-sionistiske demonstrasjoner rett etter første verdenskrig. Alle palestinske politiske partier hadde som mål å skape et selvstendig arabisk Palestina, men var uenige i fremgangsmåten. Noen historikere mener rivaliseringen mellom de palestinske stormennene hindret fremveksten av en felles nasjonal front, men det er også stor grunn til å tro at den politiske striden gjorde at folket tok saken i egne hender. Selve nasjonalismens logikk bygger på horisontale bånd, mens det autoritære forholdet mellom palestinske stormenn og lavere klasser var vertikalt. De palestinske familieklanenes hierarki sto altså i økende kontrast til en befolkning som stadig ble mer akklimatisert til en nasjonalistisk kultur. Faktisk kan stormennenes autoritære stillinger ha bidratt til at flere lente seg mot populistiske organisasjoner som mobiliserte større deler av befolkningen. Den syriske nasjonalisten og predikanten Izz ad-Din al-Qassam var en nøkkelperson for spredningen av disse nasjonalistiske ideene til de brede palestinske samfunnslag.
Aviser: Befolkningen opplyses
Kanskje viktigere enn nasjonalistbevegelsene var imidlertid spredningen av kritiske holdninger til den brede befolkning gjennom aviser. I Jaffa i 1911 startet produksjonen av den palestinske nasjonalistiske avisen Falastin, som betyr Palestina på arabisk (فلسطين), som fremmet anti-sionistiske, anti-osmanske, og anti-britiske holdninger. Osmanske myndigheter forbød avisen i 1914, men utgivelsene ble gjenopptatt i 1921 og varte helt til 1967. Ifølge Det Israelske Nasjonalbibliotekets nettside helte avisen mot en panarabisk ideologi, men vi skal være forsiktige med å stole på informasjon fra en offisiell Israelsk nettside. Det er ganske tydelig at Falastin satte søkelys på palestinsk partikularisme helt fra starten, og etter gjenopprettingen enda mer på en separat palestinsk identitet. Gjennom avisene ble også de lavere samfunnsklasser opplyst om palestinernes felles utfordringer og innlemmet i den fremvoksende palestinske identiteten. I 1919 gjennomførte den offisielle amerikanske kommisjonen King og Crane – med godkjenning under Fredskonferansen i Paris fra både Frankrike og Storbritannia – en undersøkelse av blant annet den palestinske befolkningen, og kom fram til at hele ni tideler av de ikke-jødiske innbyggerne i landet var «sterkt imot hele sionistplanen».
Nasjonalismen blir fysisk
Utover 20- og 30-tallet ble stadig flere palestinske arabere oppmerksomme på alvoret rundt sionistenes inntog, noe som blant annet resulterte i det store Buraq-opprøret i Jerusalem i 1929. Den jødiske innvandringen økte betydelig etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933, da immigrasjonen nådde 170 000 på bare tre år. Peel-kommisjonens rapport, som ble offentliggjort i juli 1937, oppildnet palestinerne ytterligere. Rapporten la ikke skjul på britenes støtte av jødene og legitimerte etableringen av en jødisk stat i et geografisk område på hele 33% av Palestina. Under den femte aliya (1929-1939) oppsto det bred og samlet motstand fra palestinere på tvers av sosiale klasser i det store opprøret 1936-1939. Motstanden oppsto ikke bare som følge av sionistenes drøm om en jødisk stat, men utover mellomkrigstida også av deres overlegne økonomi og oppkjøp av land, som gjorde den palestinske befolkningen fattigere.
Imens resten av verden slet med konsekvensene av børskrakket i 1929, økte faktisk Palestinas økonomi. Det var imidlertid svært få arabere som fikk det bedre: Yishuv-samfunnet – som etter fjerde og femte aliya var blitt nesten 30% av befolkningen – økte inntektene sine betraktelig, med flere britiske investorer og store byggeprosjekter, mens den arabiske befolkningen ble hardt økonomisk rammet. Haifa ble på kort tid omgjort til Palestinas største industriby, mens Tel Aviv ble en modernistisk storby – alt med sionistiske midler. For det andre var majoriteten av den arabiske befolkningen i Palestina fellahin (bønder), med allerede stor gjeld og dårlig råd. Uten tariffer eller beskyttelse fra britene, ble halvparten av alle mannlige palestinere i agrare samfunn tvunget til å få seg deltidsjobber utenfor landsbyene sine. Som følge av dette måtte stadig flere selge jorda si, og sionistene fikk dermed større geografiske eiendommer. På bare noen få år før 1935 hadde 30% av de palestinske bøndene blitt landløse. For det tredje var det stadig vanskeligere for palestinere å få seg jobber i byene, ettersom den jødiske organisasjonen Histadrut innførte en boikott av arabiske arbeidere og produkter. Den sionistiske tilværelsen hadde i god tid før det store opprøret 1936-1939 blitt synlig for hele den palestinske befolkningen, ikke bare som et abstrakt konsept, men som et legitimt problem.
De avgjørende årene 1917-1923
Den palestinske tilhørigheten ser ut til å ha vært til stede allerede før første verdenskrig, og den partikularistiske nasjonalismen utviklet seg i «de avgjørende årene» (for å sitere Rashid Khalidi) rett etter krigens slutt; 1917-1923. For det første var folk sterkt tilknyttet byen eller bygda si, og med utbyggingen av jernbanespor, ble denne tilhørighetssfæren utvidet. I tillegg hadde det palestinske området en spesiell betydning som det hellige land, både for kristne, muslimer og jøder. For det andre var «Palestina» som betegnelse på landområdet et begrep mange utdannede arabere både var kjent med og anvendte, og med palestinske aviser som Falastin, også noe resten av befolkningen identifiserte seg med. For det tredje var befolkningen, på grunn av britenes støtte av jødestaten og sionistisk oppkjøp av land, sterkere imot sionistene enn noen gang før, i tillegg til britene selv, tyrkere, og andre påtrengende arabiske land. Det sionistiske problemet utfordret palestinernes brede tilhørigheter, da de ikke fikk den samme støtten fra den osmanske administrasjonen eller arabiske naboland som tidligere. De ble dermed separert og forlatt i sin ekstraordinære, partikulære situasjon. Den palestinske frustrasjonen materialiserte seg i blodige opprør på 30-tallet, og må derfor ha ligget latent som en felles, utbredt nasjonalisme flere år tidligere, sannsynligvis allerede tidlig på 1920-tallet.