Nordover
I kjølvannet av Borten Moes uttalelser har debatten om vi burde åpne Barentshavet for utforskning i det hele tatt rast, med miljøvernorganisasjoner meget forarget over hvordan noen kan med slik selvfølgelighet anta at nordområdene burde bli utredet. Nå som det er sagt er alle enige at det finnes store verdier nordpå, i hvilken grad det er risiko er debattert. Jeg vil likevel gå lengre enn mine forbundsfeller i å si at det er en risiko å utvinne olje i nordområdene.
Oljeplattformer kan bli synlige i nordområdene
Foto: Chad Teer, flickr.com/photos/cteer/
Nordområdene er beite og gyteplass for store mengder fisk, fisk som er viktig for næringen i Norge så vel som verden ellers. Det er også sant at Arktis er et ganske unikt og lite utforsket område i rask forandring og det å avvise dette som trivialiteter er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Der jeg og miljøorganisasjoner skiller vei derimot, er i et idealistisk alt-eller-ingenting-holdning mot noe jeg best kan beskrive som deterministisk. Her illustrert i en uttalelse utenriksminister Espen Barth Eide gjorde overfor Der Spiegel; «Utnyttelsen av ressursene i Arktis vil skje. Det har alltid vært vårt politiske mål å sørge for at reglene er klare, både når det gjelder hvem som eier hva og hvordan vi skal utnytte ressursene».
Faktumet er at vi lever i verden der behovet for olje og gass er såpass stort at etter hvert som presset på eksisterende kilder blir stort nok vil utvinning av ressursene i nord finne sted. Det finnes ikke politisk eller folkelig vilje til å la oljesektoren gå tørr, verken i Norge eller i resten av verden. For å putte det kort og brutalt; hvis du taper CO2-kampen i sør hvordan kan du forvente å vinne den i nord? Verden er rett og slett ikke moden for å takle problemet med global oppvarming. Det er likevel ikke bare dårlige nyheter. I dag bruker store deler av energisektoren i verden kull for å generere strøm. Det er stort potensiale for gassutvinning i nordområdene som da kan brukes som en renere erstatning for kull.
Foregangslandet
Nordområdene blir i stor grad styrt etter havretten, hvilket betyr at de fem aktørene Canada, USA, Russland, Norge og Danmark gjennom Grønland, har fullstendig suverenitet over ressursforvaltningen av mesteparten av nordområdene. Landene samarbeider gjennom Arktisk Råd på tross av flere forsøk på å internasjonalisere nordområdene ser det ut som det blir liggende i deres hender. Mange mener at Norge burde være et foregangsland i å verne nordområdene.
Dette mener jeg er feil, selv om Norge skulle avstå fra gå inn i nordområdene vil andre garantert gjøre det. Russland har gjennom løsningen av grensetvisten i Barentshavet og plantingen av det russiske flagget på havbunnen gjort det klart at nordområdet er et viktig satsningsområde. Det er åpenbart at uansett hvilke valg Norge gjør, har de andre aktørene store planer. For ikke å snakke om at Norge får 25 prosent av inntektene sine og 200.000 arbeidsplasser direkte og indirekte fra oljesektoren.
Det området hvor Norge da burde være et foregangsland er i å lede utforskningen og konsekvensutredningen, så vel som å fremme samarbeidet mellom de forskjellige landene for å sikre at utvinningen skjer under akseptabel risiko. Norge utvinner allerede på norsk sokkel, og har tross alt en unik kompetanse på oljeutvinning på havbunnen. Det har seg også slik at informasjonen som trengs for å utrede et omfattende rammeverk for nordområdene er også mye den samme som industrien trenger. Det er derfor gode kår for å gjøre samme sak. Spesielt når det å bringe risikoen ned til akseptable nivåer i nordområdene kan kreve betydelig mer enn i Nordsjøen.
Nå tillater jeg meg å presisere at jeg er ikke for at vi skal ut å bore etter olje i morgen. Jeg mener derimot at tatt i betraktning den realpolitiske situasjonen i nordområdene, har Norge mye mer å tjene på ta en aktiv rolle i å utrede for fremtiden. På den måten kan vi være med å lage rammeverket for utvinning og på den måten sikre at utvinning skjer under akseptabel risiko, så vel som å sikre vår egen økonomiske trygghet. Vi er ikke der i dag, det trengs mer forskning på de risikoelementene og teknologi som ville være nødvendig. Men åpningen av nordområdene for utredning vil være et godt steg på veien.
Av Mads Wold