Det er hva du selv legger i det
Jeg hadde egentlig ikke behov for å definere det norske, vi vet jo alle hva det er. Men etter et lite skrap i den tilsynelatende klare overflaten, slo det meg at det er lite klart hva konseptets essens består av. Vi klarer heller ikke å avgrense det. Det forblir et abstrakt konsept, som verken er entydig eller bevist allmenngyldig. Kanskje synes vi det er en skremmende tanke at kjernen i det som gjør oss til norske, til den vi er, ikke er tilgjengelig utenfor tankenes verden.
Jeg hadde egentlig ikke behov for å skrive en sosiologisk inspirert tankerekke om konseptet «det norske». Men da jeg begynte å tenke slo det meg hvordan konseptet kan virke som et paradoks uten feste i det virkelige livet. Noe er ikke nødvendigvis sant og reelt selv om mange slutter opp om det, heller ikke når det gjelder forestillingen om det norske.
Vi bør utfordre tilsynelatende naturgitte sannheter, for å komme nærmere den virkelige sannheten, hvis den finnes. Med dette som utgangspunkt undrer jeg på hva ideen om det norske egentlig består av, dersom vi går bak allmennoppfatningen og gjør et forsøk på å avdekke ideens kjerne.
Den første utfordringen viser seg altså å være å identifisere ideens kjerne. Med dette utgangspunktet kunne teksten like gjerne ha begynt med følgende setning, og kanskje begynner den egentlig slik: Jeg hadde som utgangspunkt et stort behov for å definere «det norske». Vi vet jo ikke med det første særlig presist hva det er. Hva er entydige og rimelig allmenngyldige kjennetegn ved dette konseptet?
Et reelt konsept?
Med et dypdykk inn i mitt eget norske konsept finner jeg at det er en enhet som er vanskelig å avgrense. Jeg undrer meg over hvordan de fleste av oss tilsynelatende ikke vier mye tenketid til å dekomponere denne enheten, samtidig som det hele tiden snakkes om «det norske». Som om det ligger der, håndgripelig, som en størrelse utenfor oss, uavhengig av vår definisjon av det.
Kan vi avdekke forestillingen om det norske ved å beskrive dens separate deler, eller er den kanskje noe mer enn summen av disse? Er den norske forestillingen noe vi primært må beskrive gjennom henvisning til handlemåter og kultur, eller bør vi starte diskusjonen med å spørre oss om hvorvidt dette norske faktisk eksisterer? Hva består det av, annet enn abstrakte ideer om kollektiv identitet?
Komponenter i det norske vesen består av både idealer fra våre besteforeldre og materielle strukturer synlig i hverdagen. Et startpunkt er å se det norske som et resultat av hvor vi geografisk kommer fra og hvordan vi forholder oss til hverandre. Men hvis den kollektive oppfattelsen vi har av det norske koker ned til dette, er det da et konsept om noe annet enn nettopp geografisk opphav?
Er det av betydning hvordan vi subjektivt spesifiserer forestillingen om det norske, hvis den bakenforliggende ideen som skaper forestillingen er den samme? Kanskje dens effekt kun er avhengig av kontekst, og at det slik faktisk finnes et norsk konsept som er entydig, men som i møte med forskjellige individer i ulike kontekster skaper ulike utfall.
Våre besteforeldres idealer
Fem om dagen, fisk tre ganger i uka og skitur på søndag. Norske stereotypier. Men hva ligger bak disse? Nostalgien viser vei tilbake til våre besteforeldres hverdagsligheter, hvor Kvikk Lunsj på skitur var en selvfølge, og kanskje er det akkurat våre besteforeldre vi har våre holdepunkter fra. Det kan likevel stilles spørsmål. Hvem avgjør hva som bør prioriteres? Hva med andre «norske» ting?
Det er i tiden med Fjellräven og mariusgenser, og kanskje er dette en moderne bekreftelse av tidløse idealer om jordnærhet og folkesjela. Er disse små tingene i hverdagen nettopp det som ligger bak og skaper ideen om det norske?
Det bør presiseres at forestillingen om det norske er av positiv karakter. Negative komponenter glimrer med sitt fravær, og muligens vil forestillingen om det norske være mer presiserbar og utfyllende dersom vi inkluderer mindre attraktive kjennetegn. Samtidig er jo også negativitet et spørsmål om subjektiv definering.
Sier det egentlig noe om virkeligheten?
Vi har som et utgangspunkt en vag anelse om at vi besitter en felles norsk kjerne, som vi deler med våre medborgere. Men hva er egentlig dens essens?
I sosiologien snakkes det om gruppedynamikk og identitetsskaping i relasjon til de andre. Men å begynne en analyse av et allerede abstrakt konsept med nye tvetydige og lite håndfaste konsepter er lite matnyttig. Eller kanskje det er mulig at disse konseptene er nyttige verktøy i hvert fall til å oppnå en første forenkling.
Med blanke ark og fargestifter, sies det, og kanskje er det akkurat slik ideen om det norske overlever? Gjennom å gi konseptet den meningen vi finner i det, slutter vi alle opp om det og innbilder oss at det er det samme vi snakker om. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at fem millioner mennesker skal slutte seg til ett og samme konsept, og kanskje er det nettopp derfor det er så vanskelig å hente det ned fra det abstraktes univers. Hvis vi gjør konseptet mer spesifikt, er vi redde for at det vil miste sin funksjon som et inkluderende og altomfattende begrep.
Kanskje er det inngått et kompromiss i det stille, på våre tankers bakrom, om at vi får definere subjektivt hva ideen innebærer, i bytte mot at oppslutningen til den kollektive forestillingen forblir konstant.
Ekstrem relativisme uttrykt
Hvis det norske er et rammeverk bestående av en lang rekke forskjellige og motstridende forestillinger, konsepter og handlinger, gir det egentlig mening å snakke om ideen om «det norske»? Det er vanskelig å gå bak det abstrakte uten et spesifikt begrepsapparat. Er det mulig å definere følelsen av det norske, eller er det å være norsk hva du selv gjør det til?
Det er vanskelig å dekomponere et abstrakt begrep som i sin natur gis mening gjennom hva du selv legger i det. Hvis det ikke er slik at konseptet får sin mening gjennom våre individuelt subjektive oppfatninger, hvorfor er vi ute av stand til å gi denne norskheten en felles og begripelig kjernedefinisjon som vi alle sier oss enige i?
Hva så?
Det henvises gjerne til ideen om det norske når det snakkes og skrives om tilhørighet og identitet. Det snakkes om sterke følelser som dominerer hvordan vi utvikler oss som mennesker. Hvordan kan noe som ikke er empirisk bevist reelt skape så sterke følelser som konseptet om det norske gjør? Er det mulig at vi fører oss selv bak lyset ved å konstruere et konsept som kun består av andre, mer grunnleggende trekk ved livet som menneske? Kanskje vi slik betrygger oss selv om at vi er unike, også som del av en større gruppe. Vi forteller hverandre at sett i relasjon til de andre er vi i kraft av å være nordmenn del av noe de andre ikke har tilgang til.
Mellom bakker og berg, sies det. Noen blir sentimentale av å tenke på elg i solnedgang. Mange har hytte på fjellet og matpakke i sekken. Samtidig har tidene endret seg, parallelt har hytte blitt til hus med innlagt strøm og varmekabler på badet.
Formålet med denne tankerekken var ikke å avvise det norske konseptet som en illusjon som følger av nordmenns manglende evne til selvinnsikt. Ved å reflektere rundt store og tvetydige konsepter kan vi oppnå ny innsikt, om enn kun for å bekrefte eller bytte ut en illusjon.
Det er typisk norsk å være god, men det er heller ingen skam å snu. Og det er helt greit at det er slik. Det er greit at det norske vesen er både alt og ingenting. Gitt at det norske er hva vi individuelt definerer det som i vår subjektive forestillingsverden, vil konseptet fortsette å overleve og overleveres til kommende generasjoner. Slik er kanskje konseptet i sin natur reelt- om enn kun i tankenes verden.
Av Vilde Vinge.
Foto: Nasjonalbiblioteket