Det er ikke rart vi stadig må innhente låneord fra andre land vi deler jordskorpe med. Når vi ukritisk anvender vage definisjoner av ellers så selvforklarende begreper i det norske ordspekteret er det ikke til å unngå at de forringes og at det i sin tur må snyltes på internasjonale fremmedord.
Tekst: Thea Kristin Hansen // Illustrasjon: Hanna Kvamsdal
Det er på ingen måte et lovbrudd å misbruke forsterkende ord i så stor grad at de over tid mister sin verdi. Det er bare hinsides irriterende å høre på hvordan enkelte, i både skrift og tale, hater mennesker som går tregt på gata, elsker sitrusfrukter, synes jobben sin er sykt teit. Hvordan de er ekstremt dedikert til parakittene sine, synes tredjepartsdata er et overgrep på privatlivet, og at å trene er ren tortur. Nå er det det opprinnelig kraftfulle adverbet lidenskapelig sin tur til å gjennomgå, et personlig irritasjonsmoment forkledd som en språklig devaluering som angår oss alle.
(Kvasi)-lidenskap tok ikke møydommen på ords langsomme krafthavari. Eksemplene, noen av dem nevnt over, er mange. Vi; mediene, hobbykronikkforfatterne, borgerjournalistene, debattantene og de faktisk diagnostiserte har allerede plukket ordene «angst» og «depresjon» fra hverandre. Vi har analysert, diskutert og kritisert, vi har krenket og vi har blitt krenket. Vi har gjort det til vår hjertesak å få medmennesker til å innse de medisinske konsekvensene ved at slike diagnoser kastes rundt som 500-sedler på Nox. Vi har bygget de nevnte ordene opp igjen, men anvendt dem over en like lav sko som tidligere.
Ett sted gikk noe galt. Lidenskaps opprinnelige betydning omhandler en energisk entusiasme, nesten lykksalighet, forankret i en samvirkende fusjon av hjerte, sjel og sinn. Den deriverte betydningen, som selvutnevnte lidenskapsentreprenører med rette kan ta skylden for, har for lengst oppløst dette triangelet og gjort lidenskap til et lavterskelord.
Det er fint og flott at folk føler de har funnet sin sti i livet, men arbeidsgivere må slutte å innlede stillingsutlysninger med «har du en lidenskap for sko?» Dagligvarebutikker må slutte å reklamere for leverposteien sin ved å spørre om målgruppen er lidenskapelig opptatt av å få i seg nok ariboflavinose og andre vitaminer i en hektisk hverdag. Ikke minst må folk slutte å sirkle seg selv inn med å si at de har lidenskap for veldedige formål etter å ha forflyttet pantemyntene som opptok plass i lomma til en sliten Narvesen-kopp tilhørende personer med tung mental bagasje.
Hvorfor misbrukes dette ordet? Det har oppstått en slags homogen oppfatning av at lidenskap er en ligatur mellom prosess og suksess. Sist jeg slo opp i ei ordbok var ikke lidenskap synonymt med vellykkethet. Alt må ikke lidenskapifiseres for å godkjennes som et talent eller en hobby. Man kan faktisk interessere seg for noe uten en flosklete adverb-finger med i spillet.
Alt må ikke lidenskapifiseres for å godkjennes som et talent eller en hobby. Man kan faktisk interessere seg for noe uten en flosklete adverb-finger med i spillet.
Personlig tror jeg det har med folks usikkerhet å gjøre. Når man skal uttrykke seg, bokstavelig eller billedlig, i et miljø der ansiennitet synes å være eneste valuta, er det lett å kjenne seg underlegen. Man blir selvbevisst, og vi kan nok alle enes om at det er lite som er så ubehagelig som å føle seg iakttatt av en fullsatt imaginær tribune. Omtaler man derimot sin syssel i lidenskapens ånd, gis det rom for langt mer tillit. Dette som et direkte resultat av at man ved å kalle seg lidenskapelig tradisjonelt tillegges et ensemble av egenskaper man etter lav sannsynlighet besitter, og feiltrinn vil i beste fall tolkes som nyskapende, kreativ utfoldelse.
Lidenskap er også konnotativt med risiko, men husk at den eneste risikoen du tar ved å misbruke det er at du river ordets eksklusivitet sønder og sammen. Å utnevne seg selv til å være lidenskapelig er ingenting annet enn et overflødig krampaktig nådestøt.
Noen vil kanskje tenke at dette altoppslukende engasjementet for misbruk av et simpelt ord grenser til å være lidenskapelig i seg selv, men det kan jeg avvise tvert. I morgen har jeg funnet noe annet ubetydelig å irritere meg over. Problemet ligger dog ikke i det å være lidenskapelig – i disse tilfeller er beskrivelsen helt kurant. Problemet er at de lidenskapelige har sluttet å få kredibilitet for å være nettopp det, fordi vi middelmådige urettmessig har forsynt oss av ordet og svelget det uten å tygge. En bagatell i denne sammenheng, kritisk i andre, for av samme grunn har personer med angst- og depresjonsdiagnoser ufortjent fått en tillitsverdi rundt nullpunktet.
Husk å tygge!