På L2 til Holmlia

Jeg ankom stasjonen mens to av dem satt og snakket. Spørsmålet var hva som var forskjellen på sunni- og sjia-islam. Islamisten var allerede her den forklarende, mens spørsmålene ble stilt av den noe yngre holmliagutten. Han spurte hva som var forskjellen på de to, og hva som skilte dem fra ulike muslimske minoriteter. Islamisten svarte at det var sånn det var, at noen hadde valgt å følge den rette vei, sunni i hans tilfelle, og at andre var fortapte som måtte omvendes. Holmliagutten var sjia-muslim og godtok ikke dette. Han spurte med hvilken autoritet islamisten ville tvinge ham til å betale skatt på bakgrunn av sin tro; «vi tror begge på en gud, Allah». Islamisten aksepterte det, men fortsatte likevel å forklare hvorfor det var forskjeller på muslimer som fulgte ulike retninger av Islam, og hvordan noen av dem var mer riktige enn andre fordi de var tettere opptil koranens lære. Videre forsvarte han at de som ikke var sunnimuslimer enten måtte konvertere til den rette tro, betale «jizya», flykte eller bli drept.  Når han fikk spørsmål om hvordan han kunne si det som ikke var lærd, og ikke hadde studert koranen nøye svarte han at det bare var å snakke med imamen på Holmlia. Han var lærd og ville forklare han hvordan det var;«det er sharia bror, det er bare sånn det er».

«Det er sharia bror, det er bare sånn det er»

Da de satte seg på toget kom en ny Holmliagutt til. Han var tydelig i sterkere opposisjon til islamisten, og spurte hvordan han kunne støtte en organisasjon, den islamske stat (IS), som drepte sivile muslimer og fortsatt kalle seg muslim. Islamisten forholdt seg rolig, og forklarte hvordan en bekjent av ham, en albaner, nylig hadde vært i Irak og fortalt hvordan lokalbefolkningen elsket IS, og hvordan vestlig media løy om forholdene. Han ble raskt konfrontert med at Holmliaguttene hadde sett bilder, at drap på andre muslimer var noe IS selv hadde gått ut og innrømmet å ha gjort. Svaret på dette var at de drepte var soldater, og dermed måtte forvente å bli halshugget dersom de tapte krigen.

Selv satt jeg en rad bak på toget og lyttet. Lyttet til det jeg oppfatter som en av de debattene med de største sikkerhetspolitiske konsekvensene i vår tid. Det er utrolig betryggende at det var to av den moderate siden, at de hadde de beste argumentene, og at de var sikre på at de hadde rett og at ekstrem islamisme ikke var løsningen. Samtidig opplevde jeg en reell bekymring med tanke på den roen og selvsikkerheten den åpenbart fanatiske islamisten la for dagen. Dette var en samtale på norsk i det offentlige rom, og han var aldri redd for å si høyt at han støttet IS, eller forsøke å overtale andre mennesker til å dele hans synspunkt. Denne selvsikkerheten opplevde jeg som genuint skremmende. Jeg kan ikke annet enn å se for meg at den samme diskusjonen foregår i alle europeiske storbyer. Det er langt fra sikkert at alle islamister møter like sterke motforestillinger som han gjorde på L2-toget til Holmlia søndag kveld.

Leave a reply