På tur mot et mer sentralisert Norge?

På tur mot et mer sentralisert Norge?
ET MER SENTRALISERT NORGE? Statsminister Erna Solberg har varslet en omfattende kommunereform i landet vårt. Spørsmålet er om det vil føre til et mer sentralisert Norge. Foto: Tomas Moss/flickr
ET MER SENTRALISERT NORGE? Statsminister Erna Solberg har varslet en omfattende kommunereform i landet vårt. Spørsmålet er om det vil føre til et mer sentralisert Norge. Foto: Tomas Moss/flickr


Desentraliseringsprinsippet står sterkt
i det norske folk. Gjennom to folkeavstemninger har vi sagt nei til EU-medlemskap, og mye av argumentasjonen har gått på at det er langt fra ytterkantene i Norge og til Brüssel. Desentralisering har også preget norsk politikk, og det har vært brukt politiske virkemidler for å opprettholde en spredt bosetning i landet vårt. Men nå er det trender i tiden som noen mener vil svekke desentraliteten i det norske samfunnet. Nylig la politidirektoratet frem et forslag til organisering av fremtidens politi i Norge, der politidirektøren foreslår å redusere dagens 27 politidistrikter ned til seks. Samtidig har også den påtroppende regjeringen varslet en kommunereform der det spekuleres i at antallet kommuner kan bli redusert fra dagens 428 til ned mot hundre. Hovedargumentene for en slik reform er at det vil føre til mer en mer effektiv og rasjonell organisering av kommune-Norge. Men er det så bare fordeler med å stramme inn strukturen?

Norge har i likhet med mange andre land over tid opplevd en sterk sentralisering, i form av fraflytning fra bygder og tettsteder. Likevel har myndighetene i landet vårt lenge hatt som mål å dempe sentraliseringen. Dette har de gjort ved å føre en aktiv distriktspolitikk. Noen av virkemidlene som har vært brukt er næringsstøtte til landbruk og fiskeri, høye statlige overføringer til distriktskommuner, subsidier av kraftkrevende industri og differensiert arbeidsgiveravgift. Da med lavere sats i distriktene. I Nord-Troms og Finnmark er det også opprettet en egen tiltakssone, som blant annet innebærer redusert inntektsskatt, lavere elektrisitetsavgift og avskrivning av studielån. Til tross for slike tiltak, så viser tall fra SSB at den aktive distriktspolitikken imidlertid ikke har vært tilstrekkelig for å hindre sentralisering. Derfor er det noen som mener at den politikken som har vært ført ikke har evnet å demme opp for suget inn mot sentra på ulike nivåer, og at tiden derfor er moden for å tenke annerledes.

Argumenter for politireformen er at politiet skal bruke mer ressurser på de oppgavene de er satt til å løse, i stedet for å betjene mange administrasjonssteder i form av lennsmanns- og distriktskontorer. Som politidirektør Odd Einar Humlegård sier så «må vi ha et politi som er mer tilgjengelig når hendelsene skjer. Ved å lage mer robuste politidistrikt, kan man få bedre politikompetanse på bakken der folk bor. Får vi seks politimestere, er det også mulig for dem å sitte i en nasjonal ledergruppe». Mens skeptikerne på den andre siden mener at sammenslåinger vil føre til mindre politi i distriktene, noe som igjen kan føre til svekket tillit mellom politiet og befolkningen.

Og de samme argumentene står mot hverandre når det gjelder den varslede kommunereformen fra regjeringens side. På den ene siden er det effektivitets-argumentet som nå gjør at dette er aktuelt. Som Høyres nestleder, Bent Høie, uttalte til avisen Nationen: «Vi ønsker å overføre flere oppgaver og større myndighet til kommunene. Det krever større og mer robuste kommuner». Mens på den andre siden er det de som er mer skeptiske. Leder for Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, mener en så radikal kommunesammenslåing vil være negativt for dem som ikke bor i de store byene. «Det er mange strukturer som vil løses opp. Ikke bare kommunale tjenester, men mange områder i samfunnet er lagt opp etter kommunale skiller – kultur, frivillighet, næringsliv. De vil bli påvirket når avstanden i kommunene blir større», sier hun til Nationen. Skeptikerne mener at i en stor kommune vil det som i dag er kraftige senter i mindre kommuner bli svekket, og det vil bli et sug mot de nye sentrene, som igjen vil suges mot et enda større sentrum. I denne sentrumsspiralen er det alltid noe som er et sentrum for noe. I kommunene trekkes folk fra utkantene inn til kommunesenteret, i regionen trekkes folk fra de ulike kommunene inn til regionssenteret, og videre til den største byen i landsdelen. Men sentraliseringskreftene stopper ikke der, for den virkelige store sentraliseringsmagneten i landet vårt er hovedstaden og hovedstadsområdet, dit folk trekkes fra alle deler av landet. Også fra de største byene i de andre landsdelene. Men er det så mulig å motvirke slike sentraliseringskrefter?

Statsviter Stein Rokkan har vært opptatt av forholdet mellom sentrum og periferi både i Norge og internasjonalt. Han identifiserer den territorielle motsetningen mellom sentrum og periferi som en av de sentrale konfliktlinjene i Norge. Rokkan tar blant annet utgangspunkt i de vestlandske motkulturene målrørsle, lekmannsbevegelsen og avholdssaken som klare motkrefter mot den sentraliseringen som har pågått i Norge over flere generasjoner. Det er også fortsatt uenighet om hvorvidt de virkelige verdiene her i landet skapes i de store byene, eller om de skapes i distriktene der råvarene finnes. Ser vi dette i sammenheng med de tidligere nevnte sakene om politi- og kommunereform, er det lite som tyder på at motsetningsforholdet mellom sentrum og periferi skal stå langt ned på dagsordenen fremover. Politisk er det ingen tvil om at kommunereformen vil bli en av de hete potetene for den nye regjeringen. På den ene siden er det rasjonelle argumenter for å bygge og styrke kraftige sentrum, mens det på den andre siden er slik at desentralisering har sine fordeler. Hvordan ville det for eksempel blitt om vi i Norge sluttet å bruke politiske virkemidler for å stimulere desentralitet? Ville det da bodd folk langs Finnmarkskysten, og ville man kunne holde liv i distriktene i det landstrakte landet vårt? Er det bare fordeler med at vi klumper oss sammen rundt oslogryta selv om det er rasjonelle økonomiargumenter for at det kan være en fordel?

Om vi velger å følge sentraliseringslogikk er det lett å argumentere for at alt skal havne i Brüssel. Men det går også an å argumentere mot. For Norge er også et land i periferien. I Europa, så vel som i verden. Men vi ligger også veldig sentralt plassert. I forhold til oss selv, og når alt kommer til alt er det kanskje det som er det viktige. For som nasjon har vi fortsatt muligheten til å definere våre egne sentrum og vår egen periferi, og med politikk kan vi påvirke forholdet mellom disse. Og der ligger utfordringen for den sentraliseringslogikken som sier at det i enhver sammenheng er positivt med sentralisering. For vi er alle sentrum i vårt eget univers, og vi har også en tendens til å argumentere ut fra dette. Når det handler om politidistrikter, kommuneinndeling, EU og det meste annet. Og kanskje er det derfor desentraliteten står så sterkt når alt kommer til alt i Norge. For det er langt dette landet, og det meste er perifert. I forhold til noe.

Av Andrea Sofie Nilssen 

Leave a reply