[columns]
[column size=”1/2″]
Det sies at det å få barn er den største velsignelsen et menneske kan få, men det er ikke alle som ønsker barn. Dessverre er det kun halvparten av befolkning som kan velge det bort.
Det norske samfunnet har kommet langt i likestillingskampen. Vi begynner å nærme oss lik lønn for likt arbeid, vi har en kvinnelig statsminister og kvinner tar på generell basis høyere utdanning enn menn. Men på et punkt er det faktisk vi menn som kommer til kort og det er i abortloven. Hvis vi ser for oss dette scenarioet: Dama di har akkurat fortalt deg at hun er gravid med ditt barn, men har tenkt til å ta abort. I denne situasjonen har du ikke mye du skulle ha sagt, og med god grunn. Det er jo faktisk kvinnen som må bære fram barnet, og en mors kjærlighet er uhyre viktig i barnets første leveår (og for oss mammadalter, hele livet). Men så har vi det andre scenarioet. Den samme dama vil beholdet barnet. Her har du som mann to valg: Enten kan du velge å involvere deg i dette barnets liv, og tre inn i rollen som far, eller så kan du velge å ikke være barnets sosiale far. Du har altså ingenting du skulle ha sagt i spørsmålet om barnet skal bli født eller ikke, noe som selvfølgelig er helt rettferdig overfor kvinnenes rettigheter over egen kropp. Men å velge og ikke være sosial far er ikke helt problemfritt. Det er her mannens rettigheter kommer til kort.
Det viktigste for et barn er å bli elsket. Om en far ikke kan gi denne kjærligheten er barnet bedre uten. Mario Izquierdo, Flickr
Spørsmål til besvær
Selv om du har fraskrevet deg ansvaret som sosial far, kan allikevel moren til dette barnet forplikte deg til å støtte barnet økonomisk fram til det fyller 18 år. Igjen, du har ingenting du skulle ha sagt enten du opplever det rettferdig eller urettferdig. Du er nå økonomisk bunnet i 18 år til et valg du ikke har tatt, og til et barn du ikke ønsker å være far til. I tillegg har dette barnet arverett. Ønsket om å kunne frasi seg alle ansvar og privilegier for et barn kalles ofte «juridisk abort».
[/column]
[column size=”1/2″] Så hva er det som er urettferdig og rettferdig i en slik sak? Er det rett at mannen, uansett hva han ønsker, skal være økonomisk og følelsesmessig belastet hele sitt liv for noe han selv ikke ønsket, eller må ha han stå til ansvar for sine handlinger, og det minste han kan gjøre er å gi dette barnet økonomisk sikkerhet i 18 år? Man må også ta barnet selv med i betraktning av et slikt spørsmål. Er det best for barnet å vokse opp vel vitende om at hver måned ruller det inn penger fra far som ikke har ønsket deg, eller vil ha noe med deg å gjøre? Eller er det viktigere å fokusere på kjærligheten og omsorgen en mor ene og alene kan gi uten «elefanten i rommet» som denne barnefaren vil være.
Tanken om at det kun er moren som skal være med i ”diskusjonen” om å bli forelder er gammeldags og udatert.
Mannen må med i diskusjonen
Spørsmålene er komplekse og vanskelige å svare på. Ikke er det bare vanskelig å komme fram til en konkret svar, men det er også utrolig vanskelig å svare for seg uten å tråkke noen på tærne. Dette er et sårbart tema. Allikevel mener jeg at tanken om at det kun er moren som skal være med i «diskusjonen» om å bli forelder er gammeldags og udatert. At man helt fullstendig overser en manns følelser rundt abortspørsmålet, å bli forelder eller planlegge et barns framtid reflekterer det at man fortsatt ser på farsrollen som først og fremst en økonomisk forsørgerrolle, som ikke har samme følelsesmessige tilknytningen til det å få barn og til barnet selv som moren. Akkurat som noen kvinner ikke vil bli mødre, finnes det menn som ikke vil bli fedre, og akkurat som det finnes kvinner som har som største ønske å bli mødre, finnes det menn med akkurat samme ønske. Men det må få være opp til mannen selv om han vil bli far, og han skal ikke trenge å være far på papiret om han ikke ønsker å være far og forelder i barnets liv. Det aller viktigste, uansett, er å tenke over «hva er best for barnet?», og realiteten er at det ikke alltid er best for et barn å ha en pappa, spesielt når pappa ikke ønsker å være far.
[/column]
[/columns]