Parlamentet versus folket

Er det regjeringen eller parlamentet som undergraver demokratiet? 

Tekst: Louisa Boulaziz, master i statsvitenskap 
Ilustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

I den tragiske sagaen som har fått navnet Brexit, ligger det en følelse av oppgitthet. Vi er så leie nå. Vi har kanskje ikke rett til å klage en gang, for vi lever ikke like tett på, vi er ikke omringet av uvitenheten i like stor grad. Store sukk braser gjennom t-banen i London: «Nok en jævla dag hvor politikerne ikke får til noen ting». Vi har vitnet en rekke hendelser, drama, personer, forhandlinger, avtaler, «backstop to the backstop» og merkelige engelske personligheter. Det er og har vært nå siden 2016, en tragisk affære. Vi, som de i Storbritannia, trodde jo at klimakset i Brexit-sagaen for lengst skulle vært over. Alt skulle jo finne sted 31. oktober for et år siden, men så ble det heller 12. april dette året, og så 30. juni, og nå 31. oktober. Eller?  Hver gang ser det ut til at det blir. Brexit skjer nå. Det er like rundt hjørnet. Vi holder pusten. Så skjer det ikke. Men nå, nå er det annerledes. Eller?  

Borris til unnsetning  

Etter mange forsøk er det kanskje på tide at Storbritannia får en leder som virkelig tar tak. Det har de jammen meg også fått! En ny statsminister som er klovneaktig og har blondt, bustete hår. Han støttet leave-kampanjen og er en hard-core brexiter. Han har nå hele verdens oppmerksomhet rettet mot seg. Han sier «jeg vil heller ligge død i en grøft i stedet for å reise til Brussel og be om nok en utsettelse». Det har gått tre år siden noen har debattert helsepolitikk i parlamentet. Derimot har de hatt en votering om votering om votering for å votere over ulike voteringer. Det har vært votering om voteringsantall over ulike voteringer. Hvis du synes dette var vanskelig å forstå, kan du prøve å sette deg inn i hva «Backstop to the bloody fucking backstop» er. Det er vel derfor Johnson står klar til å gjøre alt i sin makt for å sørge for at «Britain gets on with it». 

Nå snakker jeg som en av støttespillerne til Borris Johnson. Han er unnsetningen. Han tar fatt i den store elefanten som lenge har okkupert alt for mye rom i House of Commons: Hvem kan levere Brexit og hvordan skal det se ut? Begge spørsmål er like vanskelige. Parlamentet vil ikke forlate EU uten en ny samarbeidsavtale. Den avtalen som ble forhandlet frem av den tidligere statsministeren, Theresa May, som skulle være grunnlaget for det nye forholdet mellom EU og Storbritannia, er det ytterst få som stiller seg bak. Flere store hunder i det konservative partiet, er nå etter «alle disse årene» klare til å gjøre hva som helst for at «Britain gets on with it». Når jeg sier hva som helst betyr det blant annet å suspendere parlamentet.  

Usmakelig taktikk  

Det er nettopp det den nye leietageren i 10. Downing Street, Borris Johnson, gjorde. Han suspenderte parlamentet til 14. oktober. Hans sterkeste kritikere påstår at dette gjorde han kun fordi han forsøker å unngå ytterligere Brexit-debatter og voteringer. Johnsons tilhengere derimot, mener at han ikke hadde noe annet valg enn å suspendere parlamentet – «det har jo gått tre år». De som støtter Johnson mener at det er på tide å presse gjennom Brexit, koste hva det måtte koste. Johnson står med folket som stemte «leave» i 2016, og de blir med tiden enda mer utålmodige og oppgitte.  

Et lite øyeblikk så Johnson ut som om at han var den som endelig skulle «levere» på folkeavstemningen. Forsøket hans var kanskje skittent, men det var kanskje det som måtte til? Det store spørsmålet er om det er Johnson eller parlamentet som undergraver demokratiet? 

Det har vært votering om voteringsantall over ulike voteringer. Hvis du synes dette var vanskelig å forstå, kan du prøve å sette deg inn i hva «Backstop to the bloody fucking backstop» er.

Uenighet, politisk splid og spill har ført til et handlingslammet parlament. Johnson forsøk på å ta saken i egne hender mislyktes. Suspenderingen av parlamentet ble annullert. Johnson, som til og med tok i bruk en ny og usmakelig taktikk, ble hindret i sitt forsøk på presse gjennom Brexit. Dermed er man på stedet hvil. Flere vil hevde at parlamentet undergraver demokratiet fordi regjeringen ser seg hele tiden nødt til å krype til korset og utsette Storbritannias farvel med EU. Andre vil påstå at Johnson undergraver demokratiet, i første omgang, gjennom blant annet å suspendere parlamentet og forhindre ytterligere debattering av Brexit.  

Hva med global oppvarming? 

Johnson får ikke nytt valg og han nekter å be om en Brexit-utsettelse. Majoriteten i parlamentet vil nok en gang prøve å finne en løsning. Hva denne løsningen kan være er det ingen som vet. Men begynnelsen på en «ny potensiell løsning» starter med nok en utsettelse av Brexit. Alle politikerne som nå ikke støtter statsminister Johnson, nekter i prinsippet for at Storbritannia skal forlate EU uten en avtale. De samme politikerne har i stor grad stemt ned avtalen som tidligere statsminister Theresa May forhandlet frem.  

Johnsons desperate forsøk på å presse gjennom Brexit, gjennom suspendering av parlamentet, ble sett på som et overtramp i henhold til britisk lovgivning. Derfor stiller jeg, sammen med alle andre iakttagende sirkuspublikummere: Blir det virkelig Brexit 31. oktober? Hvis det blir det, kanskje parlamentet kan begynne å debattere noe annet. Jeg har hørt at det er mange klimastreikere som ønsker å sette global oppvarming på dagsorden.  

Bookmark the permalink.