Perfeksjonisme i en kaotisk verden

Perfeksjonisme i en kaotisk verden

I et mylder av sanseinntrykk forsøker vi å orientere oss i en tilsynelatende stadig mer kaotisk verden. På listen av hindre å overkomme står en global pandemi, klimakrisen og sosiale medier som får det perfekte liv til åvirke tilgjengelig for oss alle. Et liv drevet av eksterne faktorer fremheves. Men når skal vi hvile?

tekst: Lara Stiberg Long, Samfunnsgeografi og Medisin
foto: Mario Dobelmann // unsplash.com

Vendepunkt -et ord som kan frembringe ambivalente følelser. I dagens samfunn er de aller fleste av oss omringet av produkter og markedsføring som lover oss et vendepunkt, enten det er for karrieren, økonomien, kjærlighetslivet eller huden. Vi går samtlige rundt med dopaminmaskiner i vår egen lomme og tilbringer tiden på sosiale medier som overfaller oss med før -og etter bilder. På nettet fremstilles transformasjonene som umiddelbare. På tross av at vår generasjon er velinformerte forbrukere, faller mange av oss for fristelser. Vi kjenner altfor godt til manipulasjonens virkemidler, men vi går likevel i fella. Presentert for oss er en verden full av valg, men blir vi friere mennesker av den grunn? Med stadig mer press om å effektivisere både på jobben og på hjemmefronten er det lett å falle for illusjonen om at noen klarer alt. Vi lar ofte det perfekte komme i veien for det gode.

I Norge har vi en kulturhistorie som er sterkt influert av kristendommen, syndefallet -og i senere tid, gode gamle janteloven. Vi søker konstant å utvikle oss, vokse, følge lovene og bli bedre mennesker. I tråd med Darwin, ser vipå selve utviklingen som meningen med livet. Ønsket om å bli en bedre forbruker, et mer bevisst menneske og et bedre medmenneske er absolutt tilstede. Det er likevel også et overdrevent fokus på effektivitet som ikke er holdbart over tid og dette hindrer oss den fremgangen som ellers ville ha kommet til oss naturlig. «Å hvile kan du gjøre i graven» er et kjent uttrykk på folkemunne, men både hjernen og nervesystemet vårt er avhengig av tilstrekkelig hvile for å fungere optimalt. I et mylder av påvirkning fra alle kanter, er det lett å gi seg fatt med prosjekter hvor den eneste intensjonen er å komme til målet så fort som mulig. Er det i det hele tatt mulig å vite hvem sitt ønske vi forfølger når vi sjeldent eller aldri tar en time-out?

“Vi kan for eksempel gå fra å kun fokusere på jobb og suksess til å legge større vekt på mellommenneskelige relasjoner eller en favoritthobby. Det vil i så fall gjøre oss lykkeligere, mener professor og psykolog Robert Emmons”

Vi prøver og prøver, går inn i oppgaven målrettet, men får ikke resultatet så raskt og effektivt som samfunnet forsøker å forespeile oss at vi kan. Kryptonitten til denne onde sirkelen av overstimulering, er ikke mer av det samme, det er ikke bare å lese litt mer og prøve enda hardere. Kanskje ligger svaret i noe som vil få avhengighetsmonsteret i oss til å vrenge seg, noe som vil gjøre reklameannonsører engstelige, og på toppen av det hele redde klima i samme slengen. Kanskje trenger vi å vite mindre om alt som er i vinden, trendy og kult, og heller ta en aldri så liten pause fra verden rundt oss. Hvile sanseapparatet, og heller vie oppmerksomhet til hvilke situasjoner, mennesker og samtaler som gir oss den gode følelsen. Å ikke være oppdatert på dagsaktuelle saker vil kanskjegjøre deg til en mindre interessant samtalepartner for noen, men det vil for andre ha den motsatte effekten. Vi trenger mer dødtid, glo mer i taket og stirre ut i lufta for å få en sannere kontakt med oss selv.

Stressrelatert vekst er et fenomen som et voksende antall forskere har studert siden 90-tallet. Motgang kan snu opp ned på det bildet vi har av verden. Å miste jobben, velge feil studier eller å bli dumpet kan skape stress. Våre instinkter vil søke å unngå negative følelser, og vi forsøker derfor å finne en positiv utgang fra det negative. Kort fortalt er dette årsaken til at vi i møte med motgang kan bli både klokere, sterkere og lykkeligere.

«Kanskje ligger svaret i noe som vil få avhengighetsmonstret i oss til å vrenge seg, noe som vil gjøre reklameannonsører engstelige, og på toppen av det hele redde klima i samme slengen»

Forsker Crystal L. Parker, professor i psykologi ved Universitetet i Connecticut, har i flere omganger studert slik vekst hos studenter. Hun har sett at personene som evner å snu motbør om til noe positivt er de som tror på den evnen i seg selv og er positive til egen mestring. Eller når motgangen skaper så mye stress, eller gjør så vondt at de blir tvunget tilhandling. Det er kanskje rimelig å påstå at de fleste av oss utgjør den sistnevnte gruppen. Med coronakrisen på toppen av klimakrisen, og økt avdekking av stygge knep og korrupsjon blant verdensledere kan man trygt si at vi kjenner på et enormt stress. Hvordan vi velger å håndtere det, er opp til oss selv.

Ifølge psykolog og forfatter Jonathan Haidt i boken The Happiness Hypothesis, kan motgang få folk til å vokse på tre måter. Selv kun ved tanken på motgang er det lett å si til seg selv at dette kommer jeg meg aldri gjennom. Om man likevel ser at man klarer det, vil erfaringen gi økt selvtillit, styrke og kunnskap til å møte fremtidige utfordringer. Motstand kan også føre til styrkede relasjoner til andre mennesker. Det kan oppstå dype samtaler og et behov for å åpne seg. Samtidig kan det gi deg et nytt syn på vennene dine, òg føre til at du møter nye venner. Venner trenger ikke være langtidsrelasjoner, det kan også være fremmede. Den tredje måten vi kan vokse på er ved at motgangen får oss til å endre hvavi prioriterer. Dersom vi blir tvunget til å bryte det vante mønsteret, stopper vi gjerne opp og tar stilling til hvem vi er og hvilket liv vi lever. Vi kan for eksempel gå fra å kun fokusere på jobb og suksess til å legge større vekt på mellommenneskelige relasjoner eller en favoritthobby. Det vil i så fall gjøre oss lykkeligere, mener professor og psykolog Robert Emmons. I boken hans The Psychology of Gratitudekonkluderer han med at mennesker som legger mesteparten av sin energi i å oppnå suksess og penger, generelt er mindre lykkelige enn de som bruker mesteparten av sin energi på andre mennesker. For å unngå smerte og søke mot behag er det imidlertid lett å søke «quick fixes». I slike tilfeller kan en dopamin-faste hjelpe deg med integrering og tilstedeværelse. Nøkkelen til en god balanse er å ikke være for rigid, perfeksjonisme gjør at vi står laglig til for hogg. Bruk litt tid på å tenke ut alternativer til det optimale. Får du ikke løpt runden din fordi det styrtregner, er det godt å være fleksibel heller enn rigid. Livet skjer, tenk deg heller ut en plan som er god nok!

En av mine professorer ga meg en gang et råd om at i de fleste tilfeller så er det godt nok å være en middelmådig student. Livet handler ikke bare om faglige prestasjoner. Det dreier seg også om det sosiale, og egen tid til kontemplasjon og innsikt for at du skal trives. Ikke bare i arbeidslivet, men i livet generelt. For mange av oss leder studier eller karrierejag oss til utbrenthet. Og de mange, kloke av skade, prøver i rehabiliteringen nå å ikke tvinge frem endring eller progresjon. Man kan ikke tilfriskne effektivt, slappe av effektivt eller nyte livet effektivt. Vi vet aldri hva fremtiden bringer, så vær snill mot deg selv, legg utviklingen på hyllen og glo mer ut av vinduet. Positiv endring er innkodet i vårt DNA, bare gi det deg selv litt rom, plass og tid.■

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *