Piken på kirketrappen

Bildetekst: Usmakelig: Uroelementer i vinteridyllen reiser busten hos noen. Foto: Geir  Halvorsen/Flickr Creative Commons
Usmakelig: Uroelementer i vinteridyllen reiser busten hos noen. Foto: Geir
Halvorsen/Flickr Creative Commons

I dagens hypermoderne samfunn kan vi velge selv hvilke inntrykk vi ønsker til enhver tid. Takket være nettaviser og hundrevis av tv-kanaler kan vi velge når det er tid for sport og når vi vil lese sladder. Det finnes rett tid og sted til alt. Selv fattigdom.

En lørdag morgen…

En lørdag morgen tidlig i desember kunne Oslos borgere endelig våkne til et vakkert hvitt teppe trukket over både hustak og fortau. Det snødde såvidt fremdeles da jeg tok bena fatt og ruslet hjemover fra efterfest; noe sliten, men i godt humør. Jeg stanset ved St. Olavs og tok et bilde av den koselige morgenen før jeg fortsatte nordover forbi Vår Frelsers gravlund. Gravlunden har aldri sett vakrere ut. Nysnøen lå urørt over gravene og tykt på toppen av gravstøttene. Selve manifestasjonen av stille og fredelig. Du visste det kanskje ikke, men det lille kapellet ved den sydlige porten på østsiden er Hellige Olgas menighet og tilhører den Russisk Ortodokse Kirken. Og det var nettopp på deres trapp hun satt; så anonym, men allikevel tilstrekkelig synlig. Hun kan ikke ha vært eldre enn sent tenårene. Der satt hun med uflidd hår, godt brukte tennissko, helårskjørt og ei tynn jakke. Snøen lå uforstyrret rundt henne, så hun hadde nok sittet der en stund. Litt snø hadde lagt seg på toppen av det sorte håret og over skuldrene. Foran henne stod det velkjente engangs-begeret fra Deli de Luca og samlet snø. Jeg ble plutselig slått av en uggen følelse. Jeg slet litt med å plassere den helt. En fornemmelse av at noe var galt. Heldigvis kom det ruslende to unge menn, kanskje tidlig tredve-årene, som snart skulle sette ord på det hele. De var pent kledd for en spasertur denne vakre lørdagsmorgenen, med bedre fottøy enn undertegnede, og begge med lue og skjerf. I det de passerte kapellet snur den ene seg mot den andre og utbryter: «Tenk! Tenk å sitte sånn og tigge på kirketrappen! Spille på folks følelser på den måten!». Den andre herren ristet oppgitt på hodet og svarte: «Ganske usmakelig». Og der var det. Svaret på hvorfor jeg plutselig hadde fått så kjip følelse. Jeg hadde enkelt og greit vært ute hele natten og hatt det ganske så gøy, nå var jeg på vei hjem for å spise litt og krype under en varm dyne og fortjent sove av meg rusen. At snøen endelig hadde lagt seg over byen gjorde det hele enda bedre. Og midt i all kosen hadde denne anonyme unge jenta sneket seg inn, blitt konkret, og gjort det hele bittelitt mindre magisk. Fysj.

Masekråker

Dersom jeg hadde møtt på hun rundt Karl Johans gate på kveldstid ville det hele vært mer passende. Det er der hun hører hjemme. Det er der jeg forventer å se henne. Masende rundt i et virvar av feststemte mennesker. Der passer det best. Der er hun en av mange masekråker som forsøker å bomme til seg en røyk eller selge meg noe skrap. Der kan jeg fint velge å overse henne om jeg ønsker, eller dersom jeg føler meg spesielt generøs, tilby en sigarett fra innerlommen. Fattigdom er mer håndterlig i store grupper. Tusenvis av flyktninger er kanskje forferdelig, men de tilhører «Urix», ikke «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Jeg kan velge om jeg vil oppholde meg i travleste sentrum, eller på mer kafé-urbane St. Hanshaugen.

På TV’en

TV-Nyhetene må ta sin del av skylda. De brukte store deler av julen på reportasjer om folk som bodde utendørs, eller løp for livet. Det er ikke noe hyggelig å sitte der i ullsokker og drikke gløgg når nyhetsbildet består av folk uten ullsokker og gløgg. Det ødelegger kosen. Dersom jeg vil vite hva småbarn i Homs har spist i romjulen, så ville jeg vel sett på syrisk tv. Familieribbe smaker ikke like godt når Sigurd Falkenberg Mikkelsen maser om folk som eter planter. Heldigvis kan jeg skru av fjernsynet når det er middagstid, og skru det på igjen når Grevinnen skal skjenke Hovmesteren.

Taktiske valg i tiggerbransjen

Ikke blir det bedre av at denne unge jenta åpenbart hadde tatt et taktisk valg for å rette opp i mangelen på penger. Hun kunne ha gjort som forventet og holdt seg til Sentralbanestasjonen, men neida, hun måtte sette seg nettopp på kirketrappen, midt inne i Gravlunden, der folk går for å føle ting. Og akkurat når vi har åpnet oss for inntrykk, så trengte hun seg inn med ulykken sin. Den slags entreprenørvirksomhet hører hjemme på TV2. Det har selvsagt slått meg i etterkant at jentungen kan trukket til nettopp denne trappen fordi den Russisk-Ortodokse menigheten kanskje hører hjemme i landet hun kommer fra eller noe slikt. Kanskje det var derfor kapelldøren var åpen. Men da kunne hun vel kjent norsk kultur nok til å ta hensyn og flyttet seg innendørs. Der inne i kirkerommet hadde jeg ikke blitt overrasket om det fantes fattigfolk, gjerne med en suppetallerken eller en rykende kopp kaffe. Det ville vært mer som på film.

Det romfolket ikke ser ut til å ha oppfattet, er nemlig at nordmenn forventer en viss etikette. Piken med svovelstikkene hører hjemme i en eventyrbok jeg kan åpne og lukke som jeg vil, ikke plutselig rett foran meg på morgenkvisten. Kom ikke her med fattigdommen din og søl den utover nysnøen min. Usmakelig.

Av: Alexander Eriksen

Leave a reply