Odins ravner er i stykket byttet ut med en korrupt og kritisk kråke.
Foto: Camilla Hoel flickr.com/creativecommons
Økonomi + teater = sant
Tradisjonelt er vel Bertolt Brecht den som er mest kjent for sine politiske teatre. Tematikk og bruken av musikk og scenografi skulle påvirke publikum til å gjøre revolusjonistisk opprør mot uretten i samfunnet og utnyttingen av de lavere klasser. Riktignok virker Brecht fort ganske latterlig dersom man skulle analysere stykket ut ifra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Selv om Brechts metoder ikke lyktes i særlig grad, kan dagens teater fortsatt ha potensial til tungtveiende samfunnskritikk også sett fra et akademisk perspektiv?
Korrupsjonens Engel, et kunsttverrfaglig prosjekt bestående av operaregissør Susanne Øglænd, komponist og musiker Rolf-Erik Nystrøm og tekstforfatter Øyvind Berg er et slikt forsøk. Gjennom virkemidlene tilgjengelig innenfor teatrets fire svarte vegger problematiserer de samfunnsfagenes domener; demokrati og nyliberal økonomi. I dette stykket kobles samfunnsøkonomiens og finansverdenens kryptiske språk sammen med teatrets og musikkens estetikk. Selv om dette verket, som kunst generelt, er åpent for videre tolkning så viser folka bak dette stykket at teater kan være en fullverdig kanal for formidling av de samme problemene karer som Robert Dahl og Milton Friedman ser på i sine akademiske sfærer.
Blind kunnskap
I Korrupsjonens engel er det den norrøne guden Odin som innehar æren av utviklingen til den sosialistiske velferdsstaten Norge. Det som står til grunn for ideene og handlingene til «de som bygde velferdsstaten» er den kunnskapen Odin fikk da han ofret sitt øye. I Korrupsjonens engel er Hugin og Munin byttet ut med ei korrupt kråke som kan fortelle Odin at hans kunnskap har gått ut på dato. Kråka forteller ham at samfunnet har beveget seg vekk fra sosialismen og lever nå i finanskapitalismens tidsalder. Odin, sosialismen og velferdsstatens grunnlegger, har blitt forbigått av nyliberale økonomiske ideer. For å få innsikt i disse nye herskende ideer må Odin ofre også sitt andre øye. Blind på begge øyne kan han så gjenvinne makten over samfunnet gjennom nyervervede kunnskaper om det som i dag styrer: bank- og finansvesenet.
Den blinde Odin gir en herlig allegori på det som kan sies å kjennetegne disse institusjonene– mektige aktører på en internasjonal arena i et tilsynelatende blindt, finansielt risikospill. Et spill som ender opp slik vi ser Europa i dag: finanskrise og skyhøy arbeidsledighet. Odins blindhet kan også ses på som et bilde på det enigmatiske ved finanskapitalismen. Hvem har ansvaret i et slikt system? Kan man peke ut de skyldige aktører og institusjoner i dagens krise eller er det slik at systemet har blindet menigmanns mulighet for innsikt i denne økonomiske situasjonen? Og videre – hvor stor makt er det legitimt at de økonomiske institusjonene har?
Satt på spissen argumenterer økonomiske nyliberalister for en minimal stat og et fritt marked. Det frie marked vil fremme fredlig handel mellom statene og dermed vil nasjonalstatene og deres regjeringer miste mye av sin betydning. Et skritt på denne veien kan være etableringen av overnasjonale aktører som arbeider for å bygge ned handelsbarrierer mellom stater (for eksempel EU og WTO). Som det gjøres i statsvitenskaplig litteratur stiller også tekstforfatter Berg spørsmål om hva vil dette gjøre med demokratiet. Hva skjer med prinsippet om statlig suverenitet når overnasjonale aktører med økonomisk liberal agenda intervenerer i staters politikk? Denne problematikken er høyaktuell i disse dager med tanke på håndteringen av EUs finanskrise. Troikaens (EU, ESB og IMF) krav til EUs medlemstater om privatisering av deres velferdsordninger krasjer med ideen om demokrati og staters suverenitet. Og det er blant annet denne problematikken folka bak Korrupsjonens engel viser gjennom både teater, scenografi og musikk.
Samtidsmusikk og hedge funds
Lyd- og scenelandskapet som skapes av musikerne Rolf-Erik Nystrøm, Per Oddvar Johansen og Nils Økland og scenograf Carle Lange bygger opp under teaterstykkets formidling av en kaotisk kapitalistisk verden. Nystrøm, Johansen og Økland skaper sammen et lydbilde preget av kaos, bråk, stillhet, håp og fortvilelse. Musikken blir en slags abstrakt stemme som skriker og griner sammen med Odin og kråka om kapital og finans. For uten å fornærme samtidsmusikken, så kan språket rundt kapital og finans virke for den utenforstående like abstrakt som et stykke samtidsmusikk av den mest eksperimentelle karakter.
På scenen sitter musikerne og Odin rundt et bord på et nedslitt kontor. I bakgrunnen ser vi et landskap som kan minne om en søppelfylling. Lamper, sofaer, bord, stoler og lignende ligger slengt hulter til bulter i et uendelig rot. Med andre ord; scenografien bygger opp under ideen om at noe er nedslitt og gått ut på dato – Odin og hans sosialisme har mistet all sin tidligere glans. Det som nå gjelder er handel med valuta, finanstransaksjoner og hedge funds. Slike ting som kun de innviede forstår seg på. Dette er ikke områder underlagt demokratisk kontroll, selv om mye av det i høy grad angår oss alle. Det økonomiske systemet som regjerer store deler av samfunnet vårt i dag har fjernet seg (om det noen gang var under) demokratisk kontroll. Fri handel med varer og valuta på det overnasjonale nivå får konsekvenser helt ned på de laveste nivåer i samfunnet. Den store utfordringen blir da: hvilke kanaler for påvirkning kan menigmann og -dame ta i bruk når disse sfærene er utenfor demokratisk kontroll?
Korrupsjonens engel reiser grunnleggende politiske spørsmål og selv om det tydelig kommer frem at skaperne selv er imot utviklingen i samfunnet, virker stykket mer som en brutal kommentar enn en påstand om en løsning. Stykket viser gjennom tekst, musikk og scenografi det gåtefulle og kaotiske ved dagens økonomiske system og viser at noe er alvorlig kritikkverdig. De reiser viktige spørsmål, men overlater videre tenking til sitt publikum. Korrupsjonens Engel viser at det skrevne ord ikke har monopol på formidling av tung akademia og at teater og kunst kan være fullverdige formidlere. Men beklageligvis er det med marginalteater som det er med kunnskap om nyliberale økonomiske prosesser – de når kun ut til et begrenset publikum.