Politikere prater piss. Det vet vi alle. Politisk tale gir oss som følger politikken sjelden
noe nytt. Det er som oftest floskler, soundbites og avslipt tåketale som er grundig
ferdigformulert av overbetalte kommunikasjonsrådgivere. Ikke at det spiller noen
rolle, selv om en politiker som Per Sandberg eller Christian Tybring-Gjedde (mot
formodning?) skulle finne på å si noe lurt ville mine predeterminerte aversjoner mot
dem totalt overskygge min lesning av budskapet deres.
Drømmen om objektiviteten
Dette er synd… Jeg skulle veldig gjerne likt å kunne forholde meg til norske
politikere uten å bli forstyrret av diffus svadaretorikk eller mine egne
forhåndsdømminger. Tenk å kunne se politikerne våre i et helt nytt lys – som en
antropologs førsteinntrykk i en fremmed kultur.
Det egentlige utgangspunktet for denne teksten var å gjøre et forsøk på dette. Jeg ville
avkode og analysere de norske partilederne med objektive briller. Jeg skulle se vekk
fra politikken de frontet og det jeg visste om dem, og heller fokusere på hvordan de
presenterte seg selv.
Ok, det var litt løgn… Jeg ville analysere Siv Jensens leppestiftkjole uten å forholde
meg til mine egne tanker om Frp men jeg klarte det rett og slett ikke.
Jeg maktet ikke å være objektiv. Det var for vanskelig å legge fra meg alt det jeg
mente og visste om Fremskrittspartiets partiprogram, ideologi og politikere. Men så
slo det meg – det er jo meningsløst for meg å prøve å stille meg utenfor det norske
samfunnet når jeg like gjerne kan hyre inn en ekspert som ikke kjenner norsk politikk
i det hele tatt.
Outsourcing
Genevieve Hartmann er en amerikaner som bor i Paris og arbeider som moteredaktør
for nettmagasinet melijoe.com. Hun er, med en mastergrad i global kommunikasjon
med spesialisering i mote, en ekspert i presentasjon og bruken av klær som
kommunikasjon. Og best av alt? Hun kan ikke en døyt om norsk politikk. Hun vet
ingenting om vårt politiske system annet enn at det er demokratisk. Hun vet ikke
hvilke parti vi har eller hvordan maktbalansen mellom dem er. Hun vet heller ikke
hvem politikerne er og hun kan selvsagt ikke norsk.
Med iver og vigør sa hun seg villig til å gjøre det jeg ikke kunne – nemlig å analysere de norske politikerne med et totalt objektivt blikk. Oppdraget hun fikk var å analysere partiledernes taler fra valgvakene for å prøve å finne ut hva for slags politiker det var som snakket, hvilken ideologi de presenterte, hvilket parti de ledet og hvordan det gikk med dem i valget. Det var selvsagt ikke mulig for henne å analysere det de faktisk sier i talene sine siden hun ikke kan norsk – men kanskje dette ikke er nødvendig heller? Verbalspråk står tross alt for kun ca. 10 % av kommunikasjonen i motsetning til kroppsspråkets andel på overveldende 50 %, så rent teoretisk burde hunskjønne omtrent halvparten av det som blir kommunisert.
Så, without further ado følger hennes analyse av Jens Stoltenberg, Erna Solberg,
Audun Lysbakken, Trine Skei Grande og Siv Jensen.
Jens Stoltenberg
I would venture to guess that this candidate belongs to right wing, most likely the
equivalent of the socialist party. It’s difficult to find a comparison, but Francois
Holland comes to mind only in terms of dress and the way the individual holds
himself. He speaks with relative conviction but overall seems to be calm and not
necessarily driven by anger, if basing judgments only on his body movement and tone
of voice. The politician wore a classic black two-piece suit with a *red* tie, chose a classic white shirt, had silver-rimmed thin glasses (a wink to modernity but not flashy and certainly not associated with any designer branding), wore a very low-key watch, a modest thin wedding ring, and wore a short, clean cut but rather relaxed hair style. Stoltenberg seemed like a “no bells and whistles” type of politician, again drawing conclusions solely on choice of dress and without understanding the politician’s discourse. He did not take many breaks in between sentences; your friendly, next-door neighbor activist turned lawyer as opposed to a dog-eat-dog politician. I’m sure he is popular within his party, and if Norway has a socialist government, perhaps he will be very successful. It all depends on the zeitgeist of the country’s current political stance.
Hartmann får et påfallende godt innblikk i Stoltenberg kun basert på klesdrakt og
mimikk. Hun klarer ikke tippe at han er leder av arbeiderpartiet (labour party), men
skriver til gjengjeld at han tilhører en slags høyreside i et sosialistisk parti, noe som
egentlig er en relativt grei forståelse av rollen Arbeiderpartiet spiller i norsk politikk.
Det er også påfallende at hun kommenterer mulighetene hans for å komme langt.
Merk igjen at hun ikke vet at Stoltenberg er den avtroppende statsministeren noe som
egentlig gjør «spådommen» påfallende presis.
Erna Solberg
Dress always plays more importance with female politicians than when scrutinized on men, not because dress equates fashion and therefore frivolity, but because dress, as opposed to fashion, is one of the first avenues by which the performance of self and the manifestation of identity is perceived and deciphered by the public. If I may: Fashion historians often note the progression of fashion and dress in western women throughout the centuries, versus that of men. Men have been restricted to two-three piece suits for centuries, as women’s dress (and fashion,though the two concepts are not interchangeable) changes from season to season. From corsets and crinolines to dresses, skirts, pants, shirts, shorts and more, women have multiple avenues by which they can confirm or deny their place in society (From Goffman’s Presentation of Self to Bourdieu’s Habitus…). This becomes even more prevalent for women politicians, playing in a “man’s court”, for lack of a better phrase. With this said, Ms. Solberg’s choice of dress is dissectible. Blue. An interesting choice of color. Could this be representative of her party affiliation? Ms. Solberg, as most of her male counterparts, chose a suit jacket with masculine lapels. She did not choose a dress, a skirt or any sort of clothing that would entice the male gaze. A more modern silhouette than Angela Merkel but similar none the less, the politician’s look resembles someone more interested in battling it out at a round table than protecting Alaskan gun laws in a Sarah Palin-like get up. She is dressed modestly for a female running in an otherwise male sector, otherwise said, to be taken seriously in a conservative (presumably) party, likely filled with males, it’s better to dress like one. Ms. Solberg was not bothered with a microphone, she opted for a headset. She wore neither earrings, nor a wedding ring. She stood up straight, used her hands and pointed fingers when speaking, and spoke with confidence and authority. For me, there is not a doubt: right wing.
Mer rett er det vel strengt tatt vanskelig å ha når det gjelder Erna Solberg, men så er
nok hun også blant de mindre polysemiske av de norske politikerne. Hva med en som
er litt mindre overtydelig?
Audun Lysbakken
In terms of dress, this politician is rather ambiguous: a black two-piece suite with a
white un-buttoned shirt, no tie. My instinct tells me that he is likely part of a left wing
party, likely socialist. However, it’s also possible as a part of a PR strategy, that the
politician is part of a conservative party, playing on a “relaxed” look. Generally
speaking, politicians who choose to go against the grain of the typical ‘politician
uniform’, that being a suit, tie and white smile, tend to be rather liberal in thinking.
One could also draw conclusions about party affiliation based upon what the
politician was not wearing: he was not wearing branded watches, glasses, suits,
shoes or jewelry. The politician did not choose to associate his dress with any color
that could possibly indicate his party affiliation. He was not wearing a Norwegian
flag pin. He was not wearing a particularly fashion-forward haircut. Like Mr
Stoltenberg, Mr. Lysbakken seems like a modern, yet “no bells and whistles” type of
personality. Based on his body language, I would further conclude that Mr. Lysbakken is indeed
part of a left wing party, if only because he seems to speak from a place of sincere
angst, if almost repression, perhaps in reaction to Norway’s current political climate.
3 3ifficult to conclude if the politician was successful in the election, but based on the
crown drawn and conviction of speech, I would imagine that he saw moderately
positive results.
Det som er interessant med Hartmanns analyse av Lysbakkens tale er hvordan hun
tolker resultatet. SV kom seg marginalt over sperregrensen, noe som hadde blitt
partiets mål i innspurten og et mål som de maktet å nå. Et moderat positivt resultat
med andre ord.
Trine Skei Grande
Another women dressed for a “male” job, her suit coat was accented by dark greens,
a masculine haircut, and metal framed glasses, as previously observed on other male
politicians. She speaks with passion and conviction and has seemed to gather a large
crowd. My first instinct was to say green party based on color association; however, I hesitate at this conclusion due to the large number of spectators, which may suggest a candidate of a major political party. I have no reason to believe that this particular politician is overly conservative if only for the atmosphere surrounding the event. Ms. Skei Grande does not speak with an accusatory authority, but rather with excitement and a rather positive aura, which usually tends to be the case with liberal politicians. In terms of dress, I find her clothing appropriate for any female politician. Whether right or wrong that women must adapt their choice of dress for a male-dominated profession is a different discussion entirely, but in terms of social trends, it seems to be the most observed.
Venstre er et parti som har funnet sin nisje som et liberalt miljøparti, en kobling som
ikke nødvendigvis er vanlig i andre land. Derfor nøler trolig Hartmann med å være for
bastant i analysen sin – men igjen har hun helt rett. Men nå kommer vi også til
jokeren i samlingen. Hva har hun å si om Siv ”MORNA JENS” Jensen?
Jokeren – Siv Jensen
I have no way of knowing where this politician sits, but I have reasonable doubt to
believe that she is by any means conservative. A short dress, above the knees, tight
enough that I could see her body rolls; I would suggest a new stylist and perhaps a
better PR team. I would have chosen something more ‘professional’, and if we are
going to be honest, something a bit more masculine. Again, an example of the
performance of self in society, I would be nervous having a fashionista representing
my country at a G20 summit: dress speaks before one has the chance to defend their
position. I don’t understand a word Ms. Jensen said, but she sure gives a good show: large
rings, shiny lip-gloss, and high heels. I can’t imagine her doing very well; she does
not give off a serious persona. When I was taking notes during the clips, I literally
noted “Am I on a Latin American game show?” Center, right, left, outer space: I doubt she won.
Hartmann får selvsagt ikke med seg hva Jensen sier og får dermed en helt annen
analyse enn de som norske medier var spekket med etter valgnatten. Siv Jensen er en
av de mest ikoniske politikerne i Norge og avkodes således alltid som Siv Jensen og
ikke som kun ”politiker”. Her avkoder Hartmann Jensen som ”politiker” uten innsikt i
hennes meninger. Det påfallende er at hun ikke klarer å plassere Siv Jensen i det
politiske felt. Kanskje dette er et tegn på at presentasjonen til Jensen var såpass
polysemisk at avkodingen var nærmest umulig uten språklig forankring. Hartmann
tolker Jensen dithen at hun ikke gjorde det spesielt bra. Dette stemmer for øvrig med
valgresultatet der Frp kom i regjering, men gikk relativt kraftig ned i oppslutning i
forhold til forrige valg. Koblingen til det latinamerikanske game-show er også
påfallende ettersom game shows som konsept og spesielt de latinamerikanske er kjent
for sin folkelige natur.
Nye øyne
Det var relativt lett for Genevieve Hartmann å identifisere tilhørigheten til de fleste av
de norske toppolitikerne bortsett fra Siv Jensen som like gjerne kunne kommet fra det
ytre rom. Spøk til side sier dette noe om hvor mye som ligger i klesvalg og mimikk.
Dette er greit å ha i bakhodet for alle og enhver som har et budskap å frembringe. Satt
på spissen er rådet som følger: ikke kle deg batshit med mindre du ønsker å bli tolket
dithen.
Analysemateriale:
Skrevet av:
Genevieve Hartmann
Helge Skivenes