Intervju med universitetslektor Siren Leirvåg
Cand. philol. med teatervitenskap hovedfag fra Universitetet i Bergen (høsten 1989).
Hva er implikasjonene når et helt fagområde blir lagt ned ved Norges største universitet? Vi tok kontakt med universitetslektor i Teatervitenskap, Siren Leirvåg, for å få en statusoppdatering på fagområdet, og møtte en dame som var klar for å sparke fra seg.
Universitetslektor Siren Leirvåg. Foto: Ane Larsen
Du var universitetslektor i Teatervitenskap da inntaksstoppen til studieprogrammet ble konstatert i 2011. Hva skjer nå?
– Altså, de siste fem masterstudentene ble uteksaminert våren 2014. Og teatervitenskap har ingen planer om å ta inn nye studenter. Det vil si at teatervitenskap per dags dato er lagt ned ved Universitetet i Oslo. Både studenter og ansatte er blitt avvist. De vil rett og slett ikke ha oss og vår kompetanse. Så kan vi tenke oss til hva det gjør med mennesker. Det er mangel på anerkjennelse. Det vet jeg, etter å ha snakket med studenter, at de kjenner på. Det er en ganske uggen og ubehagelig følelse.
Hvorfor har det skjedd?
– Det tekniske aspektet er at alt skal drives økonomisk og administrativt ansvarlig, og at vi skal bygge opp robuste fagmiljøer. Robuste miljøer handler om konsentrasjon og å styrke miljøer som allerede er sterke fra før av. Det er Matteus-effekten: de som er sterke får mer. Jeg er ingen økonom, men jeg ser jo rundt meg hva som koster penger.
Administrasjon koster, og antallet administrative ansatte øker i forhold til vitenskapelige ansatte. En akademiker i Norge er ikke dyr i forhold til andre land. Det er alt som en administrasjonen innebærer som koster penger. Når driften blir større enn kjernevirksomheten, da får du et kjerneproblem.
Entusiasmen i faget, i forelesningsrommet, eller når du klør deg i hodet for å skape en god artikkel: det er der engasjementet og kunnskapsproduksjonen ligger. Det tas kvelertak på det faglige engasjementet. Vi er møtt med lite forståelse for hva faget representerer. Mangelen på forståelse er jo behagelig når man må tenke økonomisk og administrativt. Problemet er at økonomien har overdøvet visjonen.
Fra et bilde til et annet; er ikke teatervitenskaps undergang bare et resultat av «survival of the fittest»?
– Jeg forstår godt at det Humanistiske fakultet (HF) ikke kan ivareta alle interessante fagområder. Men spørsmålet mitt er da: «Hva er den overordnede strategiske, eller visjonære tanken bak å legge ned disse fagområdene?» Vi opplever å ikke få et svar på våre spørsmål. Det handler ikke om popularitet. Vi har aldri hatt problemer med å få studenter. Vi har hatt problemer fordi vi er for få ansatte, og dermed ikke kan opprettholde studentmassen.
Ligger Norge etter, hvis vi sammenligner med lignende studier i utlandet?
– Ser vi det i et bredere perspektiv, går Universitetet i Oslo i helt motsatt vei enn internasjonale universiteter. Se til for eksempel Berkeley. De kombinerer performative studier i kunst, språk, retorikk, samfunnsvitenskapelige fag og økonomi. Teatervitenskap i Oslo la seg i denne tradisjonen. Vi har hatt ett bein som er veldig fagspesifikt og et annet som er performanceteoretisk. Teatervitenskap har alltid vært tverrfaglig. Teater er både et estetisk og et sosialt fenomen.
Hvorfor er dette viktig å beholde? Eller for å parodiere: hva skal vi med teatervitenskap?
– Teater og andre former for performative aktiviteter er ikke bare en del av kulturfeltet, men det produserer kultur. Teater er like opplagt som tekster, litteratur og bilder. Også billedkunst og litteratur dreier seg om performativet. Så da blir spørsmålet, bør det være et universitetsfag av den grunn? Jeg vil selvfølgelig si ja, men da må vi fange hvordan faget relateres til andre fag. Og der kommer tverrfagligheten inn. Vi er grunnlagt på tverrfaglighet. Vi har alle forutsetninger for å inngå i tverrfaglige samarbeid.
Har du noen eksempler?
– Vi hadde et interessant samarbeid med religionshistorie, og iscenesettelse av ritualer. «Hvordan utøver man religion?» Spesielt i disse dager, når vår kunnskap om islam ikke er avhengig av hvorvidt vi har lest koranen. Vi ser fremføringen i hverdagslivet, men vi ser også det store konfliktnivået. Ekstremistene gjør sin ekstremisme gjennom handlinger og gjennom sosiale medier. Dette kan vi analysere. Dette ligger det strategier bak. Vi ser at det er mange unge mennesker som blir brukt i propagandavideoene. De unge er oppdratt i en performativ kultur. De er oppdratt med prosjektarbeid og sosiale medier. De er selvprodusenter av kunnskap. Det har vi, den eldre garde, lært dem opp til. Så er vi dypt uenige i innholdet, men at de gjør det forundrer ikke meg i det hele tatt.
Hva forsvinner med teatervitenskapen?
– Norge mister en del av kunnskapsproduksjonen innenfor kultur og performativitet. Vi vet alle hvor farlig det er med ensretting. Filosofisk og ideologisk taper vi mye på ensretting. Vi er veldig opptatt av at andre skal forvalte demokratiet på en måte vi er fornøyde med, men hvis vi vender blikket innover er vi kanskje i ferd med å kjøpslå våre egne idealer. Det er foruroligende. Vi er jo ved UiO fordi vi har tro på kunnskap.
I en selvrefleksjon over norsk kunnskapspolitikk kan vi stille oss spørsmålet om politikken er kunnskapens verste fiende? Vi driver en bevisstløs omgang med holdninger til kunnskap, og det er helt forferdelig å høre på noen ganger. Hvis man oversetter kunnskap til ferdigheter hver gang man snakker om det, får vi et større problem enn vi klarer å forestille oss. Vi undergraver kunnskapen. Jeg kjenner at det er lett å ty til klisjeer og vurdere situasjonen i svart-hvitt, men samtidig – hvis vi ser på disse holdningene. Hvilken verdi tillegger vi kunnskap? Det er et spørsmål vi bør kunne slenge ut i ulike fora, og kreve svar.
Utfordringene til Grundt-kommisjonen var at kunnskapen er for ensidig, og at vi bør gå bredere. Jeg tror det er lurt. Men det forutsetter en vilje til kunnskap, og det må ligge i bunn. Det ser ikke ut til at viljen er sterk nok til å gjøre det akademiske hverdagen levelig.
Hvem må ta ansvar?
– Det må vi alle. Studenter, ansatte, ledere, departementet. For i det øyeblikket vi skyver på det, er vi ille ute. Den prosessen vi har vært igjennom, er et godt eksempel på der studenter og vitenskapelige ansatte gjorde alt vi kunne for å sørge for å ikke bli lagt ned. Vi lyktes ikke, men vi gjorde alt vi kunne. Vi brølte fra oss, men fikk ikke snudd det i denne omgang.
Hva tar du på deg som en del av ditt ansvar?
– Akkurat nå skriver jeg ferdig min doktoravhandling. Paradoksalt nok i et fag som er nedlagt, men jeg er ikke nedlagt. Jeg kommer til å tilby mitt fag på andre områder, gjennom en tverrfaglig strategi. Den merker jeg at det er lydhørhet og interesse for. Det er bare spørsmål om tid og oppvåkning. Det kan være i bredest mulig forstand, men opplagt innenfor IKOS (Institutt for kulturstudier orientalske språk, red.anm.) og HF. Jeg ligger og ulmer som en glo og plutselig en dag kommer vi aktivt til å gjenoppstå som fuglen Føniks, som performative studier. Det er visjonen min. Hvis alt går vel, har jeg 18 år igjen ved min arbeidstid i UiO, selv om jeg blir ganske alene på IKOS. Det som har skjedd i forbindelse med nedleggelsen av HF-faget er at praksisfeltet av kulturfeltet protesterer. Protestene ble mottatt som «rørende», som for så vidt er en ganske interessant kommentar. Det er en balansegangen mellom det å være et fritt forskningsmiljø i sin egen rett og å ha relevans for livet utenfor. Det handler ikke om popularitet eller ledelsesevner. Det handler om en visjon!
[otw_shortcode_info_box border_type=”bordered” border_style=”bordered” shadow=”shadow-outer” rounded_corners=”rounded-5″ background_pattern=”otw-pattern-2″]- Høsten 2011 ble det konstatert inntaksstopp til bachelorprogrammet i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo høsten 2012.
– Leder ved IKOS, Arne Bugge Amundsen, mente at inntaksstoppen ikke var et faresignal om at teatervitenskap skulle legges ned.
– Begrunnelsen fra instituttledelsen var en uavklart bemanningssituasjon når det gjaldt undervisning på bachelornivå.
– Dette ble avfeid fra de vitenskapelige ansatte. Den uavklarte bemanningssituasjonen vedrørte emner på masternivå, ikke bachelornivå.
– Teatervitenskap har ikke tatt inn nye studenter siden 2011. [/otw_shortcode_info_box]