Post Chavez: Venezuela og Cuba - Om alderdom, helse, olje og sosialisme

Post Chavez: Venezuela og Cuba - Om alderdom, helse, olje og sosialisme

Slutten på en epoke

Cuba og Venezuela har siden kommandant Chavez’ seier i presidentvalget i 1998 bygd opp et sterkt og solid vennskap. Sammen frontet landets ledere et radikalt politisk venstre med et verdisyn grunnet i sosialisme. Sosialismens manifestasjon er tydelig. På Cuba gjennom diktaturstyre i over femti år, i Venezuela gjennom en kraftig venstrevending i styre og politikk.

På Cuba renner tiden ut for den aldrende revolusjonære garde. Ingen etterfølgere har blitt pekt ut, og den relative deprivasjonen og mangelen på demokratiske verdier har skapt en økende misnøye hos befolkningen. Dagens ledere kan ikke styre for alltid. Det setter naturens gang gjennom alderdom og etter hvert døden en stopper for.

Som følge av Chavez’ død ble det 14. april avholdt presidentvalg i Venezuela. Nicolas Maduro som i desember i fjor ble utpekt av Chavez som hans etterfølger gikk her av med en marginal seier over motstander Henrique Capriles.

Bildetekst: Vil den røde arven etter Chavez og Castro leve videre i folket eller tar
de den med seg i graven?
Foto: El Mundo, flickr/creative commons.

Med Chavez’ død og Castro-brødrenes alderdom kan inngangen til en ny epoke fremstå som et svært sannsynlig utfall. Det vies lite fokus til alternativene. Cuba etter Castro-brødrene spås en lysere fremtid karakterisert av politisk og økonomisk liberalisering og i Venezuela har fjorten år med chavisme satt sine spor. Hva om Cuba likevel har et ess i ermet, og hva vil Maduro finne på i Venezuela? Spørsmålet er med andre ord; vil Venezuela etter Chavez og etter hvert Cuba etter Castro bryte med arven eller fortsette i samme spor?

Historisk bakteppe

Det politiske venstre i Latin-Amerika kjennetegnes av et verdisyn grunnet i statlig regulering og velferdsordninger med sosial likhet som ideal. Forskningslitteratur opererer vanligvis med en todeling av venstresida, en moderat og en radikal. Moderate venstreregjeringer er mindre autoritære, mer USA-vennlige og fører en mer liberal økonomisk politikk enn de radikale landene. Sammen med blant annet Evo Morales i Bolivia har Cuba og Venezuela blitt klassifisert som radikale. Karismatiske ledere som fokuserer på de fattigste i samfunnet har skapt kultstatus rundt blant annet Chavez, landsfaderen som fungerte som en moderne Robin Hood.

Chavez ble valgt til president i 1998, og implementerte gjennom sin ”bolivarianske revolusjon” populistisk omfordelingspolitikk basert på sosialistisk ideologi. Chavez hadde en sterk talegave, og brukte sterke retoriske referanser til Simón Bolivar, den store latinamerikanske frigjøringshelten. Oljen i statskassa ble brukt til finansiering, og massive tiltak ble gjennomført for å styrke landets fattige sektor. Chavez’ seier ved presidentvalget markerte begynnelsen på det «nye» radikale venstre i Latin-Amerika.

Cuba klassifiseres gjerne som del av denne epoken, blant annet på grunn av det sterke vennskapet med Venezuela. Her er arven etter revolusjonen i 1959 tydelig. Sosiale og økonomiske programmer realiseres med referanse til sosialismens ubestridte mål om klasseløshet og fellesskap. PCC (Cubas Kommunistparti) er det eneste lovlige politiske partiet, og styrer samfunnsliv, industri og politikk med jernhånd. PCC ble grunnlagt av Fidel Castro (87), og ledes i dag av hans bror Raul (81) på grunn av Fidels sviktende helse.

Det er samtidig klart at Cuba er et case for seg selv, et avvik fra de fleste landene i både Latin-Amerika og verden generelt. Cuba har mot alle odds opprettholdt sitt kommunistiske diktatur i over femti år og overlevd både Sovjetunionens fall i 1991 og årevis med utestengning fra verdenshandelen gjennom økonomisk blokade. Beskrivelser av Cuba i dag er gjerne forvekslingsmessig like de på 1960-tallet. Men diktaturet har overlevd gjennom å tilpasse seg et verdenskart i forandring. Samtidig er de økonomiske reformene ovenfra preget av skinn fremfor kjøtt på bena. Også den nylige liberaliseringen av det tidligere svært restriktive reiseforbudet har vist seg å være skralt.

Likevel – på Cuba er absolutt fattigdom minimal, men hvor relevant dette er, er i seg selv et stort spørsmål. Også relativ deprivasjon kan fremme opprør dersom folket føler at de ekskluderes fra godene. Cuba er kjent for universelle helsetjenester, men mangel på teknologi og svikt i systemet har gjort det til i økende grad et gode forbeholdt eliten.

Brødre i blodet

Cuba har de siste fjorten årene sikret seg god tilgang på olje gjennom rause vennskapsavtaler med Venezuela. Til gjengjeld har de har forsynt Venezuela med helsepersonell og lagt til rette for skytteltrafikk for syke venezuelanere. Chavez var en av de som benyttet seg av dette tilbudet i de to årene han led av kreften som til slutt tok livet av ham.

Det var altså sykdom som primært lå bak Chavez’ siste reiser til Cuba, men landene har siden slutten av nittitallet pleid et solid vennskap basert på en felles plattform; sosialisme; brødre i harmoni; enhet; sosialisme over grensa; solidaritet. Like barn leker best sies det, og forholdet har til tider fremstått som en moderne, grenseoverskridende praktisering av prinsippet om «en for alle, alle for en». Et viktig spørsmål er hvilken effekt Chavez’ død vil ha på «olje mot helse»-vennskapet. Vil Venezuela post-Chavez forbli en nær slektning? Cubas avhengighet av Chavez var stor, og kanskje markerer hans død avslutningen på brorskapet. Kanskje vil Cuba tvinges til å stå på sine egne vaklende ben, i så fall er landets fremtid som Chavez’ helse de siste årene- skral og uforutsigbar.

De fattige bestemmer?

Da Chavez døde vekket det ulike reaksjoner hos befolkningen. På den ene siden utrøstelige venezuelanere som sørget over landsfaderen. På den andre siden en opposisjon som feiret Chavez’ død og for første gang på lenge så muligheten for et «Venezuela Libre».

Min venninne Vida, oppvokst i Barcelona like utenfor Caracas, skrev til meg at folket skapte Chavez, slik folket har skapt Gud, og at han derfor vil leve videre gjennom folket. En annen venninne fra samme sted, Jessica, som på grunn av Chavez flyttet fra landet og til Spania i 2005, postet gledesmeldinger på Facebook. «Medborgere åpne øynene» og «Venezuela Libre» skrev hun med utropstegn. Hun sa til meg at hun har ingen respekt for Chavez som «løy for oss, stjal fra oss, krenket oss og spottet oss… og stjal fremtiden til tusenvis av unge mennesker».

Men meningsmålingene før presidentvalget indikerte at Chavez lever videre gjennom folket- i hvert fall hvis den fattige delen av elektoratet mobiliserer. Maduro hadde jevnt over størst oppslutning, på den siste meningsmålingen ble han anslått å ha fjorten prosent større oppslutning enn opposisjonskandidaten Henrique Capriles. Valget endte som nevnt og kjent med Maduros seier med en oppslutning på 50,76% mot opposisjonskandidaten Capriles’ 49,07%.

Den kommende presidenten i Venezuela står overfor store utfordringer. Hvordan skal velferdsprogrammene finansieres? Hvordan skal kriminalitet og korrupsjon bekjempes? Hvordan løfte økonomien ut av grøftekanten? I tillegg må landet konfrontere de autoritære vendingene som fulgte med chavismen. Demokratiet vakler, som følge av grunnlovsendringer, maktkonsentrasjon i presidentembetet og en undergraving av Høyesteretts uavhengighet.

Cuba post Chavez

Hvilken betydning har Chavez’ død så for Cubas fremtid? Det kan argumenteres for at forholdet til Venezuela er svært avgjørende, på grunn av Cubas avhengighet av landenes vennskap. Støtten og oljen Venezuela har forsynt Cuba med er enorm. Det har blitt anslått at mengden er langt høyere enn Sovjetunionens støtte i sin tid. I tillegg er Venezuela Cubas overlegent største handelspartner.

Det er derfor vanskelig å se Cuba oppfylle sine økonomiske behov dersom oljekrana til Venezuela stenges. Samtidig, med Maduro som vinner, er det stor sannsynlighet for at vennskapet til Cuba vil forbli nært og kjært. Maduro er en av Cubas uttalte støttespillere, og stod i tiden som utenriksminister bak mange viktige avtaler med landet. Mulige alternative støttespillere for den isolerte øya er at land som Brasil og Kina, men disse støtter kun hvis de finner at det er i deres interesse.

Dersom vennskapslandene Cuba og Venezuela bygger ned samarbeidet kan det på lang sikt være positivt. Det kan argumenteres for at Cuba slik vil tvinges til å liberalisere økonomien i en mye større grad en de saktegående reformene i dag. Dette vil kunne gi økonomisk vekst, økt uavhengighet og politisk liberalisering.

Aló Presidente

De store fattige massene i Venezuela utgjør en stor del av elektoratet. De vil kunne fastlåse enhver opposisjon dersom de frykter reformer som vil redusere deres levekår. Opposisjonen i Venezuela strides om mye og har kommet til kort når det gjelder å fremstille en reell plattform som alternativ overfor velgerne. Resultatet er mangel på spesifikke alternativer til kontinuitet av Chavez’ arv. Opposisjonens manglende plattform er nok derfor en av de sentrale faktorene som påvirket Maduros seier. Utnevnt som ”Chavez’ sønn” er det dermed store sjanser for en videreføring av en politikk det venezuelanske folk er godt kjent med. Chavez etterlot seg en autoritær arv av betydning, men likevel er det fullt ut usikkert hvordan denne vil bli forvaltet i årene som kommer.

Samtidig er Capriles den første som til en viss grad har klart å samle opposisjonen i Venezuela. Han fremhevet utdanning som langsiktig løsning på fattigdomsproblemet. Mange venezuelanere har også etterspurt langsiktig strukturendring gjennom for eksempel utdanning fremfor tetting av hull gjennom bygging av hus og matsubsidier. Hvordan Maduro vil forholde seg til dette vil tiden fremover vise.

Chavisme uten Chavez: død eller levende?

De neste årene vil vise hva chavismen var. Var den en samfunnsmessig transformerende kraft eller en historisk avgrenset bevegelse definert gjennom en manns lederskap? Kan en mann romme all den tilliten folket ga chavismen? Hvis nei, vil chavismen leve videre. I så fall vil landet med Maduro kunne fortsette chavismens transformasjon av samfunnet. Spørsmålet er hva slags statsmakt og politikk folket og ikke minst de fattige ønsker. Vil chavismen erstattes med mer moderate krefter? Med Maduro vil dette sannsynligvis ikke skje med det første.

Dersom radikalismen på Cuba og i Venezuela er som et liv, kan det ha nådd sin pensjonsalder. Prisen for et langt og lykkelig liv er som kjent sviktende helse. Vil radikalismen forsvinne med grå hår og svake ben, eller vil den leve videre gjennom sine barn?

En kommentar til slutt

Både Cuba og Venezuela har frontet målet om sosial likhet, men til hvilken pris? Det er usikkert hvordan arven vil forvaltes på Cuba etter Castro og i Venezuela etter Chavez. Maduro i Venezuela vil med stor sannsynlighet videreføre chavismens prosjekt og vennskapet til Cuba vil dermed opprettholdes. I så fall markerer Venezuelas første periode etter Chavez kontinuitet fremfor brytning med den radikale sosialismen.

 

Av Vilde Vinge

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *