Tekst: Elise Enersen Eick, Kultur og Kommunikasjon
En tekst om hverdagsanker, om hvordan pandemien vil påvirke oss, om hvordan det er lett å drømme seg bort og fantasere om scenarioer som kan være lettere å forholde seg til enn livet som det er.
Er det over snart?
Jeg lurer på om det snart er over. Jeg tror jeg snart ikke har mer å gi. Jeg føler meg som et barn som har sittet for lenge i bilen og irriterer foreldrene med å spørre: «Er vi fremme snart?»
«Hei, Erna. Er vi fremme snart?»
Hun vet ikke det, selvfølgelig.
Ingen kan jo helt sikkert vite hvordan pandemien utvikler seg, men det eneste jeg tenker på er å bli vaksinert så jeg kan begynne å leve normalt igjen. Kanskje blir vi mer selvsentrerte etter pandemien? Kanskje, fordi man nå har måttet holde seg i selen og være flink, holde avstand, rituelt antibakke og vaske hender kommer til å gi oss et kick når vi har lov til å være normale igjen. Var det ikke det som skjedde på 20-tallet for 100 år siden? «The roaring 20s». «The lost generation». Blir det oss? Kommer vi til å en oppblom-string av festing når dette er over? Garantert. Kommer vi til å en ny generasjon kunstnere og forfattere som arbeider med en bismak av følelser dyrket av avstand, håndvask, sykehus-innleggelser og i verste fall alvorlige senvirkninger eller død? Det gjenstår å se.
Verden går fortere nå enn den gjorde for 100 år siden, den er mer øyeblikkelig, mer tilgjengelig. Hver dag holder vi mer informasjon i hendene enn vi noen gang kommer til å lese i form av en touchskjerm. Alt vi ønsker å vite om fortiden er kun et tastetrykk unna og vi kan alltid underholde oss selv med sosiale medier eller en serie. Det er lagt opp til at vi aldri trenger å kjede oss. Men jeg kjeder meg likevel. Jeg trenger aktiviteter for å holde meg gående. Jeg trenger å bli stimulert, jeg trenger å føle, enten det er i form av andres energi, eller min egen som kommer til uttrykk i noe kreativt, eller noe impulsivt jeg senere kan angre på.
Så en dag i Januar da livet virket meningsløst og jeg var like ved å gå på veggen, gikk jeg opp til lokalkaffen på hjørnet (mens det enda var lov å sitte ned og drikke kaffen sin) og spurte baristaen om han ville gå en tur med meg en dag. Han sa ja, og jeg kunne igjen kjenne at jeg virkelig var ett helt menneske igjen. Jeg har de siste årene prøvd å lære å sette grenser i mitt eget liv, så når det gikk en uke etter hver gang han svarte, ble det ikke noe tur likevel. Kanskje like greit.
I mangel på stimuli i hverdagen dagdrømmer jeg mye. Jeg dikter opp fortellinger og scenarioer. De foregår litt som det her: En dag drømmer jeg om å treffe kjærligheten i mitt liv. Jeg ser for meg hvordan det ville være hvis jeg hadde barn eller en samboer i lockdown. Hvordan det ville vært å lage mat til en hel familie, eller bare ha noen å dele kaffen med om morgningen. En annen dag bor jeg i L.A, og har akkurat gått en lang tur i The Hills. Jeg har på meg treningstights og solbriller. Jeg kjører en stor Range Rover mens den varme brisen blåser meg i ansiktet. Dagen etter fantaserer jeg bare om sommer i Oslo, 17. Mai med champagnefrokost, sene, lyse sommerkvelder og Pride.
Det er deilig å kunne gjemme seg i en verden full av farger når alt rundt meg her hjemme virker grått. Men, nå er snart vår. Blomstene har begynt å titte opp fra bakken, og jeg har funnet frem vårjakkene mine. Det føles så deilig å sitte ved fjorden med solen i ansiktet. Jeg tror det er håp nå. «Hei, Erna. Er vi fremme snart?»