I april dro jeg på klassetur – et sosialt fenomen jeg ikke kan huske å ha vært med på siden ungdomsskolen. Den gang da bar klasseturer mot Koster i Christian Radich. Denne gangen skulle vi til Istanbul, der den daglige realiteten for befolkningen er en helt annen. Både i researchen før avgang og under selve besøket lyste skarpe kontraster mellom vår egen tilværelse og deres mot oss. En tur som skulle stimulere en klasse tekstelever til å skrive, stimulerte muligens mer til stille refleksjon.
Vi ble oppdatert i forveien om situasjonen i Tyrkia – både politisk og sosialt, samt de mange sammenhengene mellom hverdagslivet og hvordan Tyrkias styresmakter velger å bruke sine posisjoner. Vi ble fortalt om gamle Bysants, Konstantinopel, om handelsbyen og verdenssentrumet. Som aspirerende skribent kjente jeg at jeg hellet mot å beskrive estetikken ved ankomst, men i skrivende stund – i sengen hjemme i Oslo – kjenner jeg en dårlig følelse i magen av å tegne et rosenrødt skjønnlitterært bilde. Det er altså slik jeg har forvillet meg inn på samfunnsdelen av Samfunnsviter’n, (så bær litt over med meg om det blir sfærisk eller pretensiøst). Men, for å muligens blidgjøre til en viss grad, og på tross av alle konvensjoner og maler på hvordan man skal skrive et godt saklig avisinnlegg; kan jeg få blande litt stiler? Jeg prøver.
Det er Juni. Berkin Elvan er på vei til butikken for å kjøpe inn brød. Det er sommer i Istanbul, sommer i gatene han har løpt opp og ned så mange ganger. Han stopper kanskje opp for å knytte en skolisse, eller for å klappe en av de mange gatekattene. Kanskje er han glad for at moren sendte med ham en ekstra penge til en sjokolade, kanskje er han irritert fordi han har en sten i skoen, kanskje er han rett og slett litt salig til sinns fordi vinden varsler at det blir nok en lys kveld. Elvan er snart ferdig med skoleåret. Han er opptatt av at andre har det bra, han har fått med seg det brede bilde av sitt lands mange demonstrasjoner, han er vandt til å høre om dem, og se dem i gatene, men er ikke delaktig. Ikke i dag. Han føler seg kanskje for ung, han fikk kanskje ikke lov, han hadde kanskje ikke lyst i det hele tatt? Han tråkker ned fra fortauskanten på vei ut av butikken, tenker kanskje på hva som er til middag, eller hvordan han skal gå frem for få med seg hun pene på kino, men med ett – som lyn fra klar himmel – tenker han ikke mer. En boks med tåregass treffer ham. Han blør fra hodet.
Foto: Ahmet Necati Uzer
Tyrkere raste. 17 år gamle Berkin Elvan ble et symbol på det de lenge hadde kjent på. Som en av 22 mennesker som ble drept da opprørspoliti angrep demonstrantene i sammenstøt som pågikk i omtrent en måned, ble han et symbol på politivolden under Gezi park-demonstrasjonene i 2013. Det som opprinnelig var en rolig demonstrasjon mot president Erdogans planer om å rive et av Istanbuls få gjenværende grøntområder, utviklet seg raskt, med fatale konsekvenser. Internasjonale medier forsøkte å følge demonstrasjonene. Hva viste CNN Tyrkia? En dokumentar om pingviner. Og hit kom jeg. Med det skandinaviske velferdssystemet godt under huden. Med Jens og Gro som representanter på hva en leder er, og med kun mitt gamle palestinaskjerf fra videregående i skuffen hjemme, som minne om engasjement. Det føltes underlig.
Hun tusler mot enden av balkongen og lener seg litt over rekkverket for å få med seg hele hvelvingen som åpenbarer seg over henne. Til venstre for henne er en plastplate lagt over et lite stykke marmor og hun skimter gjenkjennbare former risset inn; runer. «Halvdan» står det. En viking hentet inn for sin størrelse og styrke til å tjene ved selve Hagia Sofia? En viking i et fremmed land, i alle fall. En litt som henne, hun har da også vikingblod i årene? Og på samme måte som han sto da, i det 9. århundre og risset ned at han har vært her, han har opplevd, han har møtt underverket Istanbul han også, kjenner hun på et møte med en kultur hun ikke helt forstår.
Det går ikke an å få det hele med i et slikt lite snitt av tekst som dette. Det er så mange historier som burde fortelles. Om anholdingen av 36 studenter ved universitetet, om diverse konspirasjoner, om kurdernes innviklede og triste historie med Tyrkia, om stengingen av sosiale medier, om hvordan pingvinen fra TV ble et symbol på manglende pressefrihet, om statsadvokaten Kiraz, som ledert etterforskningen av Elvans død, og som ble drept under gisseldrama i en rettsbygning i våres. Foreløpig må det dessverre holde med en anbefaling om å lese seg opp.