« Manipulering av massene er blitt viktigere enn å kommandere en liten gruppe volds-entusiaster.» Foto: Alexander Eriksen
15. mars i Budapest
I Norge feires nasjonaldagen med hurrarop, omslutning rundt fellesparader og gratulasjoner til fremmede. I deler av Sentral-Europa er nasjonaldager ofte tilbragt rundt partidemonstrasjoner, folkemøter og tilhørende motdemonstrasjoner. I Ungarn er den 15. mars hvert år avsatt til å minnes 1848 revolusjonen, som tok sikte på å løsrive kongedømmet Ungarn fra det østerrikske
keiserdømmet. På lik linje med nordmenn pryder ungarere brystet med sløyfer i landets farver, roter frem flagget fra kottet og dobbeltsjekker tredje verset i nasjonalsangen før man forlater hjemmet på nasjonaldagen. Men der nordmenn samles rundt offentlig arrangerte parader på samme sted som året før, vil ungarere måtte ta en titt i avisen for å vite hvor de hører hjemme. Mer spesifikt hvor deres parti eller meningsfeller har samling i år. I Norge er nasjonaldagen, flagg og symbol debatter i forkant til tross, en dag som understreker samlet innsats og enhet. I Ungarn er det få dager som tydeliggjør skillelinjer og splittelser enn nettopp 15 mars. I år fulgte jeg demonstrasjonen til Jobbik- Bevegelsen for et bedre Ungarn (Jobbik Magyarországért Mozgalom), et parti jeg har studert i noen år. Jeg må innrømme at følelsen av å være på en slags akademisk pilegrimsreise var sterkt tilstede mens jeg ruslet gjennom Budapest mot den annonserte møteplassen. Jeg hadde jo sett bilder og video av partiets samlinger i flere år, og var litt forberedt på hva som kunne møte meg. Godt regisserte folkemøter, marsjering i gatene og aktiv symbolbruk. Jeg ble ikke skuffet.
Snart valg
Det nærmer seg nytt parlamentsvalg i Ungarn (6.april) og nasjonaldagen var en utmerket mulighet for de politiske partiene, nye som gamle, til å vise seg frem. For 4 år siden gjorde de radikale høyrepopulistene i Jobbik sitt beste valg noensinne med en oppslutning på nesten 17 prosent. De har ligget stabilt siden og på de fleste målinger det siste året lå partiet rundt 15 prosent. Partiet har størst oppslutning nord-øst i landet hvor blant annet arbeidsløsheten er spesielt høy, så jeg er spent på hvordan oppmøte i hovedstads-markeringen ville være. Dagens program er godt informert om i forkant av flere grunner, trafikken må omdirigeres, folk må vite hvilken side av byen man hører hjemme i noen timer og motdemonstrasjoner må kunne forberedes. Undertegnede er utstyrt med mobilkamera og tre diskret A4-ark brettet om til notatblokk, da jeg er usikker på hvordan en nysgjerrig utlending ville bli mottatt. En ungarsk kamerat skal fungere som motvillig alibi og tolk. Han ser seg nervøst rundt hele dagen, unngår pressefolk og vipper hatten foran øynene. Blir han gjenkjent av venner eller familie blant denne gjengen vil han måtte forklare seg.
Ballonger og Árpád striper
Når vi ankommer møteplassen er det enda tidlig, jeg anslår rundt hundre mennesker, men appellene har allerede begynt. Ved et hjørne har et titalls mennesker stilt seg opp i kø for å motta røde, hvite eller grønne ballonger med Jobbiks valgkampmotto. De fleste forbipasserende stanser opp, titter litt og stiller seg dernest opp i kø. At de fleste av dem fortsetter videre opp gaten med ballongen i hendene mens de skravler ivei på fransk, tysk eller svensk sier en del. De har ingen anelse om hva ballongene symboliserer, men forsøker bare å feire en nasjonaldag i landet de besøker. På den andre siden av plassen står en håndfull hester og gresser i parken sammen med ryttere rustet for 1800-talls strid, de skal lede prosesjonen. Appellene avbrytes kun av korpsmusikk og allsang av gamle krigs-sanger. Det ungarske flagget, Árpád stripene* og Jobbiks partilogo vaier om hverandre i vinden. Den imponerende oppvisningen til tross, tviler jeg på at Budapest lokallag er nok til å fylle gatene med ultranasjonalisme allikevel. Så ankommer bussene. Hundrevis av partimedlemmer fra lokallag over hele Ungarn kommer strømmende, noen med teksten «Den Ungarske Nasjonalgarde» trykket på baksiden av skinnjakken. Vi er i gang.
Parade
Selve marsjen tar oss nedover en byens hovedgater mot det indre sentrum av byen. Underveis kommer flere til og hiver seg med. I fronten er rytterne kledd som ungarske husarer, fulgt av et korps og deretter selve folkemassen som ledes av Jobbiks ordførerkandidat i Budapest. Sammen med partifeller holder han et stort banner med en tekst som best oversettes til «våkn opp/reis opp/stå opp Ungarn». Deretter følger en tykk flaggborg av gammel heraldikk og til slutt kommer selve folkemengden. Langs demonstrasjonstoget er det flere enn meg som følger marsjen. Turister som tror dette er en offisiell parade, et stort antall politibetjenter og ikke minst pressefolk fra hele verden. Alle tar bilder. Turistene tar bilder av hestene og korpset, politiet filmer folkemengden og pressen tar bilder av hverandre. Jeg tar et bilde av et par journalister som tar bilde av meg, vi havner i snakk. De forteller at det brukte å være mer spennende for noen år siden, før partiet var tilstrekkelig organisert og striglet, da kunne hva som helst hende under en slik demonstrasjon. Nå er sikkerhetsoppbudet rundt for omfattende og tidsskjema for strengt. De peker på partiorganisasjonens egne vakter kledd i gule refleksvester som går mellom oss og toget for å unngå problemer. Det er lite som minner om den neo-fascismen vestlige medier har advart mot, ingen marsjerer i takt lenger og det er kun en liten andel av dem som er kledd i kamuflasjebukser idag. Men med jevne mellomrom roper en mannstemme et spørsmål til mengden, massen svarer med et enkelt ord i kor. Kameraten min grøsser.
Festivalstemning
Det er ikke før vi ankommer samlingsplassen at jeg forstår omfanget av hva som foregår. To store scener er satt opp, svært store lyd og lysrigger omringer plassen, flankert av storskjermer som viser talerstolen på hovedscenen. Men det mest oppsiktsvekkende er uten tvil menneskene som har møtt opp. Tusenvis er allerede spredd over plassen. Jeg titter nedover demonstrasjonstoget som er på vei inn og anslår at de er omtrent dobbelt så mange. Variasjonen i de opp-møtte er veldig interessant. Rundt halvparten er kvinner. Det er mye barnevogner. De eldre barna spiser is og smiler. En gruppe eldre menn med gamle uniformsluer og medaljer på brystet.17.mai stemning. Jeg merker meg at en MC-gjeng står oppstilt ved et hjørne med klubbnavnet på ryggen, ordene «nasjonal», «Ungarn» og «Garde» er lett gjenkjennelige. Flere av partimedlemmene i refleksvester er kortklipte unge menn i umerkede uniformsjakker og marsjstøvler. Joda, noen av de klassiske typene er der fremdeles, men den paramilitære følelsen Jobbik var så fryktet for er nærmest fraværende. Kameraten min forklarer at de mest ekstreme elementene har stiftet et nytt parti og har samlet seg et annet sted i byen. Jobbik er blitt for mainstream for dem.
Der ja.
Så runger en stemme over høyttaleranlegget. Gud nevnes. Takk til Jobbik, takk til Ungarn. Ballongene slippes samtidig som musikk spilles over høyttalerne. Hundrevis av flagg i forskjellige farver vaier i vinden. Musikken er nærmest ubeskrivelig. Den baseres på klassisk orkestermusikk, men er re-mikset til å inkludere både munker som messer og en lyden av en klokke som plutselig slår. Det hele kan best beskrives som filmmusikk. En melodi som ville hørt bedre hjemme øyeblikket før en episk slagscene regissert av Oliver Stone. Det hele ville vært komisk, om jeg ikke hadde sett alvoret i deltagernes øyne. Musikken kommuniserer akkurat det den skal, tiden er inne. Jeg rusler litt rundt på plassen og finner en håndfull boder som selger flagg, pins og andre suvenirer. Jobbik suvinerer. En operasangerinne overtar scenen og synger en egenkomponert hyllest til partiet etterfulgt av nasjonalsangen. Resten av konserten er avlyst da en storm er på vei. Samtidig som den siste taleren, partiets leder Gábor Vona, overtar scenen åpner himmelen seg og den annonserte stormen begynner. Turistene går hjem, men noen tusen blir stående. Ungarsken min er ikke tilstrekkelig til å holde følge, så jeg bruker tiden til å reflektere litt. Det gamle paramilitære Jobbik jeg skrev bacheloroppgave om for noen år siden er nesten borte, igjen står en mer polert og striglet nasjonalistisk populisme som har langt bredere appell enn arbeidsløse unge menn. De har erstattet militarismen med velregisserte arrangement preget av nostalgi, nasjonalstolthet og et vagt hint om at ting en gang skal bli slik det var. Turistene i Budapest har liten anelse om at dette er et politisk møte og deltar passivt i det som nesten utelukkende ligner en nasjonaldags-parade. Og det er nettopp dette som gjør Jobbiks utvikling så spesiell, for ved å ekskludere de mest ekstreme elementene i partiet og samtidig beholde symbolbruken, flaggene og de politiske temaene har Jobbik klart å ta nærmest patent i selve feiringen av Ungarn som nasjon og stat. At folkemøtene nå inkluderer hele familier på utflukt, rockekonserter, suvenirer og filmmusikk er med på å understreke at bevegelsen sikter bredere. Kampropene er fremdeles der, men nå er de ofte pro-ungarske og sjeldnere anti-øvrige. Manipulering av massene er blitt viktigere enn å kommandere en liten gruppe volds-entusiaster. Og hvorfor ikke, når tiden kommer, kan de jo alltids ta av seg refleksvestene.
Alexander Eriksen