Samarbeid som fremkomstmiddel

Samarbeid som fremkomstmiddel
Harald Lunde Helgesen og Ida Falck Øien i Aurland/Vinderen.     (Foto: Lara Kristiansen)
Harald Lunde Helgesen og Ida Falck Øien i Aurland/Vinderen.
(Foto: Lara Kristiansen)

Fra ulike vinkler og et bredt spekter av tilnærminger utforsker Haik gjennom sine konseptuelle kleskolleksjoner grensene mellom mote, kunst og forskning. For å fortelle litt om måten de arbeider på, og å ta en titt på årets høstkolleksjon, åpnet de dørene til sitt studio i kjelleren av en gammel villa på Vinderen for oss.

Haiks ”kjerne” består av Siv Støldal, Ida Falck Øien og Harald Lunde Helgesen. De tre designerne har siden 2011 ”laget noe nytt sammen”, som Støldal ordla seg da hun foreslo for sine tidligere assistenter å starte, ja nettopp, noe nytt sammen. Dette nye skulle utvikle seg til det som i dag er Haik, et slags mote/design/forsker/kunst-kollektiv, der samarbeid skrives med stor S. Tanken er, som navnet tilsier, å haike med hverandre, langs en bestemt tematikk. Til nå har noen av samarbeidspartnerne vært tradisjonsrike Aurlandskoen og Lillunn, brillemerket Kaibosh og antropologen Charlotte Bik Bandlien.

– Vi holder på med én tematikk over en lang stund, og da jobber vi gjerne litt hver for oss. Så vi får et veldig multifassetert svar, som vi igjen blir inspirert av til å finne nye svar, forteller Helgesen. Det skjer noe nytt i dette samarbeidet, og det er gøy. Det handler om å være åpen for ting underveis, invitere folk vi ikke kjenner. Det er da det skjer magi.

Motevitenskap

På tross av at klær og mote har spilt, og spiller en viktig rolle i samfunnet, har akademia først i løpet av de siste årene vist voksende interesse for moteforskning. Kan hende på grunn av at mote gjerne assosieres med det overfladiske og kommersielle. Særlig i dagens pop- og forbrukerkultur er det imidlertid svært interessant å få større innsikt i folks bruk av klær og mote som et verktøy for å manøvrere innenfor den kulturen de befinner seg i, gjennom å uttrykke og forstå seg selv gjennom klær. Wardrobe studies-metoden førsøker nettopp dette. Her er en spesielt interessert i å få vite noe om hvilke faktorer som spiller inn når en person avgjør hva han eller hun velger å ikle seg.

Etnologen Ingunn Klepp har i lengre tid forsket på tekstiler (spesielt ull), klær, klesvaner og forbruk. Hennes arbeid har inspirert haikerne det siste halvannet år: Charlotte Bik Bandlien, antropolog ved Kunsthøgskolen i Oslo (Avdeling for Design), og flere andre haikere har samarbeidet om et slags wardrobe studies-prosjekt i Rogaland. Dette prosjektet gikk ut på å se inn i folks garderober, telle alle klærne de eier, og ta bilder av alt. Ved siden av dette feltarbeidet ble det også gjort intervjuer med ti av de som eide garderobene som ble tatt under lupen. Det ble fokusert mest på spørsmål rundt reparasjon og forandring av klær, noe som også gjenspeiler seg i høstkolleksjonen, som blant annet tematiserer møtet mellom det industrielt tilvirkede, håndarbeid og reparasjon.

– Det handler om hvordan folk tenker og forholder seg til klær i ulike situasjoner, forklarer Helgesen. Vi vil dechiffrere kleskoder, undersøke kombinasjoner og referanser.

Foto: Lara Kristiansen
Her har erfaringer etter ulike typer behandlinger som akupunktur
og healing blitt visualisert ved hjelp av akvarellmaling. I neste omgang ble de
kroppslige inntrykkene til tekstiltrykk. (Foto: Lara Kristiansen)

Til dette bruker Haik kvasi-antropologiske og sosiologiske metoder, som de selv definerer det. Tidligere temaer for kolleksjonene har vært reising (2013) og forhåpninger (2012), der sistnevnte kolleksjon hadde overskriften Aspirational clothing – to Dress for Success.

– Vi føler oss som små vitenskapsmenn, sier Helgesen. Vi går jo inn hos folk, er ganske invasive. Så vi prøver å omforme informasjonen vi får, og gi noe tilbake gjennom prosjektene våre, slik at vi kan fortsette utvekslingen. Det handler om å ha følerne ute hele tiden: de fine tingene som kjer, skjer ofte uventet.

Støldal har i lengre tid vært interessert i forholdet mellom klærne og deres eiere. Da hun gjorde et lignende, men mindre garderobe-prosjekt for noen år tilbake, sa hun i et intervju med Bergens Tidene:
– Det er interessant å se ekkoeffekten i garderober; ”Dette liker jeg, dette har jeg fra før, så da kjøper jeg noe som ligner”. Slik bekreftes ”jeget” til den som kjøper.

Helgesen fortsetter om prosjektet i Rogaland, der haikerne har vært interessert i det mer uartikulerte og taktile ved folks forhold til klær:

– Her fant vi ut at det var så utrolig mange historier og minner knyttet til de ulike plaggene, og det kom fram mye om forbruk og vårt forhold til klær. Det er så ekstremt hvor sterkt folk forbruker klær. Særlig spesialtøy, som sportsklær og hightech-friluftsklær, som gjerne er veldig kostbare. Denne typen klær blir byttet ut veldig fort, og det som også er interessant, er at folk har så mye spesifikke klær til bestemte aktiviteter. Det er liksom en jakke til skitur på fjellet, og en jakke til skitur i lysløypa. Også er det kanskje en annen igjen til å jogge med. Det er jo veldig spennende, statistisk sett.

For Haik er interessert i statistikk. Og i healing, chakra, englekortlesing og akupunktur. Under overskriften Heal it – Trust the Body, tar høstkolleksjonen også for seg reparasjon i overført betydning.

I invitasjonen til høstkolleksjonen står det: ”Industry meets human hand. The connection between manual labor and self-help becomes clear. Repair and un-repair runs hand in hand. Through manual labor we can improve ourselves. Through healing we can better our style.”

Til høstkolleksjonen har Haik fått laget stoffer på maskiner fra 1930-tallet som drives av vannkraft. Med store børster ble ullstoffenes overflate forandret.   Foto: Lara Kristiansen
Til høstkolleksjonen har Haik fått laget stoffer på maskiner fra 1930-tallet som drives av vannkraft. Med store børster ble ullstoffenes overflate forandret.
(Foto: Lara Kristiansen)

Usexy og ganske crazy

– I en motebransje der det egentlig må være glamorøse damer involvert, er vi jo veldig esoteriske, stadfester Helgesen. Det er jo skumle greier at vi holder på med healing og sosialantropologi, i Costumes eller Elles øyne. Og poenget er jo heller ikke at man skal gå rundt med en avhandling. Dette er jo ganske heavy greier, da må vi la det være litt energi igjen.

Og dette med seriøsiteten beskriver Helgesen også som utfordring:

– Hvem synes det er interessant? Vil høre fortellinger om minner og historier knyttet til klær, når de fleste har dette bruk og kast-forholdet til klærne sine? Eller om hele verdikjeden til ting? Et lite lam blir født, det skal spise mat, ulla skal klippes, vaskes, spinnes, og blir etter hvert til et ferdig stoff, som igjen etterbehandles. Det er jo litt usexy å informere, å kommunisere disse tingene…

For å møte denne utfordringen forsøker Haik å forbinde det seriøse med det tullete, i kombinasjon med deres konkrete verdigrunnlag:

– Vi er opptatt av det lokale, av norsk produksjon, av den tekstile arven. Aurlandskoen for eksempel, det er jo en fantastisk bedrift, som har holdt på i over hundre år. Vi forstår oss som et bindeledd, som prøver å bringe denne kulturarven inn i en annen verden, det driver oss. For en kan jo spørre: Hvorfor egentlig gidde å lage enda flere klær? Det er jo ganske crazy, egentlig.

Av Lara Kristiansen

Leave a reply