I sorte antrekk stiller de opp for deg, hjelper deg med det praktiske, samt er der for deg og den avdøde, etter at mannen med ljåen har vært på besøk. Men hvem er egentlig disse stilig kledde gravferdskonsulentene?
Det første jeg tenkte på da jeg ble spurt om å skrive denne reportasjen for Samfunnsviter’n var den amerikanske TV-serien Six Feet Under, som ble sendt på NRK fra 2003-2007. Serien er lagt til Los Angeles i nyere tid, og handler om det familiedrevne begravelsesbyrået Fisher & Sons Funeral Home. Hovedtemaet i serien er døden og hvordan døden påvirker livene til de som jobber med den hver dag. Da TV-seriens skaper, Alan Ball, ble spurt om konseptet i serien, trakk han frem det han mente er de viktigste spørsmålene som piloten til serien belyser:
Hvem er disse menneskene i begravelsesbyråene, som vi betaler for å hanskes med døden for oss når den inntreffer? Hvordan påvirker jobben deres egne liv? Og ikke minst – hva gjør en sånn jobb med deg?
Det er de samme spørsmålene jeg stilte meg, kvelden før jeg skulle møte min første gravferdskonsulent og fotfølge ham rundt på en typisk arbeidsdag.
Fra Blindern til begravelsesbyrå
Bortgjemt på Frysja industriområde, nært Teknisk Museum, holder Fonus begravelsesbyrå, og arbeidsplassen til gravferdskonsulent Eivind S. Eggen (28) til. Han forteller at det var hans nysgjerrighet som førte til at han havnet i jobben som gravferdskonsulent.
«Da jeg begynte her var jeg selv veldig nysgjerrig på hva slags folk det er som jobber i en sånn bransje. Og den ubehagelige erkjennelsen – etter noen års arbeid – er at det er jo meg»
Eivind S. Eggen. Foto: Thomas Øverland
– Det er litt morsomt, for da jeg begynte her var jeg selv veldig nysgjerrig på hva slags folk det er som jobber i en sånn bransje. Og den ubehagelige erkjennelsen – etter noen års arbeid – er at det er jo meg, sier Eivind, etterfulgt av sin hikstende latter (som jeg kom til å få høre flere ganger i løpet av dagen).
Eivind er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo, hvor han skrev sin masteroppgave om biodynamisk vinproduksjon i California.
– Da du begynte i jobben som gravferdskonsulent, hadde du da de sosialantropologiske brillene på?
– I starten ble det spøkt mye med at jeg var her for å studere og skrive en avhandling om folkene som jobber her. Og jeg tror jeg kanskje i begynnelsen gikk inn i yrket med en generell nysgjerrighet, som har satt sitt preg på veldig mye av det jeg har gjort oppigjennom uten at jeg har skrevet feltnotater hver dag etter jobb. Men ja, jeg gikk nok litt inn for å prøve å finne ut av hva er denne bransjen egentlig. Og det er jo den antropologiske nysgjerrigheten, bare at det har ikke bunnet ut i avhandlinger og artikler – det munner ut i seremonier som er forhåpentligvis akkurat det folk trenger. Men mye av det jeg observerer, som for eksempel begravelsen som et overgangsritual, stemmer godt overens med det jeg har lest da jeg gikk på Blindern.
Eivind begynte i begravelsesbransjen ved en ren tilfeldighet. Han hadde tidligere hatt sommerjobb som gartner og elektro-installatør, men sommeren 2011 ønsket han seg en mer spennende og interessant sommerjobb. Han erindrer at det var sommeren før han begynte på mastergraden i sosialantropologi, at han for første gang tok på seg den stilige, lett gjenkjennelige begravelsesdressen og møtte opp på Fonus begravelsesbyrås back-office på Frysja. Samtidig som han leverte masteroppgaven i sosialantropologi våren 2013, søkte han på andre jobber uten hell. Etter å ha gått arbeidsledig en stund begynte han først som vikar på Fonus, hvor han jobbet de dagene byrået trengte ekstrahjelp.
– Jeg husker ikke eksakt når det var, men på et eller annet tidspunkt innså jeg at dette kunne være en interessant jobb for meg, så jeg spurte sjefen min om de trengte meg fulltid.
Det viste det seg at de gjorde. Siden juli i år (2014) har Eivind jobbet der fast som en del av Fonus ute-stab på Frysja. Han forteller at de er totalt 6 personer som utgjør ute-staben, og at de jobber i par. I dag skal han jobbe sammen med Hermund Hansen, som jobbet som trailersjåfør før han begynte i gravferdsbransjen for 14 år siden. Av måten Eivind snakker om yrket sitt på kommer det fort tydelig frem at det er en jobb han trives godt med og i. Og ut fra hva jeg så i løpet av dagen, så er det også et yrke hvor hans rolige, akademiske, men dog også muntre vesen sklir naturlig inn i.
– Mørkt og trist på utsiden
– Hva er det ved dine egenskaper Eivind, som gjør at du passer til jobben?
– Jeg pleier å si at jeg har funnet en fin balanse mellom å være empatisk nok, men ikke for empatisk. Sånn at jeg har den teften til å kunne se folk i den situasjonen de er i, og kjenne på deres følelsesregister. Et hvert møte med pårørende er forskjellig, så man må prøve å finne ut av hvor folk er og prøve å være der for dem – men ikke være i deres situasjon. Man må ikke gå inn i deres sorg, man må være profesjonell og gjøre jobben sin, sier han, og understreker:
– Jobben min er ikke å være psykolog eller sjelesørger. Jeg er her for å gjøre veldig praktiske ting som er veldig viktig for deres sorgarbeid, men som fortsatt er eksternt for deres sorg. Folk i bransjen har ulike måter å gå frem på og tolke rollen som gravferdskonsulent. Jeg ser på min rolle som en som er der for de pårørende, uten å være der med dem.
Det oppstår en liten pause, ettersom Eivind ønsker å vise meg og fotografen de ulike kistene og urnene de har. Det går kaldt nedover ryggen, når jeg gjør oss oppmerksomme på den minste kisten – kisten som er beregnet til ufødte fostre og nyfødte som er opp til 6 uker gamle.
– Jeg har heldigvis kun vært borti en begravelse av denne typen, forteller Eivind med en rolig, stemme, samtidig som han ser bort på den lille, hvite kisten med et alvorlig blikk.
«Jeg skal til tannlegen etter på, og der – der har du et mørkt yrke. Der er det jo mye mer smerte og lidelse hele veien. Mens her har jo det verste allerede skjedd»
– Men er det ikke et litt mørkt og trist yrke?
– Jeg liker å si at det er et mørkt, trist yrke på utsiden. På innsiden handler det mye mer om møter med de sørgende, de døde og det praktiske arbeidet. Jeg har aldri opplevd hverdagen min som noe mye mer mørkere enn andre yrker. Jeg skal til tannlegen etter på, og der – der har du et mørkt yrke. Der er det jo mye mer smerte og lidelse hele veien. Mens her har jo det verste allerede skjedd. Derfor vil jeg si at tannlegebransjen er et mye mørkere yrke egentlig, til tross for at de har sånne skarpe, blåe, fluorescent-lightning, sier han med et smil om munnen, samtidig som vi begge ler av sammenligningen.
– Det er nok blitt stemplet som et mørkt tema, fordi det møtet man har med oss som jobber i bransjen og begravelser utenfor, er jo at det er en dag hvor du har mistet noen som er deg kjær. For oss er det liksom litt sånn business as usual. Det blir det jo til slutt uansett. Men klare inntrykk fra min hverdag for min egen del, er at jeg gjør en tjeneste for folk som de trenger. At jeg hjelper folk gjennom en vanskelig periode og jeg gjør noe veldig positivt. Sånn sett er det jo veldig mye lys i hverdagen egentlig, selv om det er et mørkt tema, påpeker Eivind så videre.
Ingen fellesnevner
Verken Eivind eller noen av hans kollegaer hadde som barn sett for seg at de kom til å ende opp som gravferdskonsulenter. Han forteller meg at alle de som jobber der har ulik bakgrunn og forskjellig historie som forklarer hvordan de har endt opp i jobben.
– Min bakenforliggende interesse er for eksempel veldig akademisk. Det er det ikke så veldig mange her som deler. De har kanskje mer praktiske, personlige interesser. Flere her er kristne og har mer den intuitive veien inn. Men jeg har ikke funnet noen fellesnevner på oss som jobber her. Hadde man studert det antropologisk så kunne man kanskje ha funnet mer ut av om det er noe mønster på hvem og fellestrekk mellom de, for å få svar på hvem det er som søker seg til bransjen. Vi har hatt mange forskjellige mennesketyper innom, og det har ikke vært gitt at andre med enten kristen eller akademisk bakgrunn vil takle jobben.
I dag finnes det ingen krav til formell utdanning for å bli gravferdskonsulent. Derimot kan begravelsesbyråer som er medlem av fagorganisasjonen Virke Gravferd, tilby medlemmene sine diverse kurstilbud til sine ansatte gjennom Virke Gravferd.
Foto: Thomas Øverland
– Hvorfor jeg endte opp her etter endt master, har å gjøre med at jeg fortsatt har den samme interessen for de praktiske og sosiale sidene av bransjen som jeg hadde da jeg begynte som sommervikar; hvem er det som jobber i denne bransjen? hva er det som egentlig skjer i kulissene, hvem gjør vi det for? og hva vil skje med bransjen fremover? Tendensen den siste tiden har for eksempel vært at bransjen i større grad må tilpasse seg en etterspørsel etter en mer personlig tilpasning, forteller Eivind, mens lyden av at en av hans kollegaer hamrer sammen den ene hvite kista etter den andre, ljomer i bakgrunnen.
Han viser til at det i dag er ganske vanlig at avdøde og/eller vedkommende sin familie har klare og sterke ønsker for hvordan begravelsen skal være, som gjerne skiller seg fra den tradisjonelle begravelsesseremonien. Eivind ser tankefullt utover den store garasjen vi befinner oss i, bort mot byråets tre begravelsesbiler av det lukrative bilmerket Jaguar, før han så forteller at de har flere ganger tatt i mot musikkønsker av typen klassisk rock, som for eksempel The Eagles Hotel California, Grim Reapers See you in hell, AC/DCs Highway to hell og Led Zeppelins mest kjente låt Stairway to heaven.
– Ikke alle sangønsker passer seg å spille i kirken, noe som fører til at vi må tenke nytt og finne andre alternativer for å kunne oppfylle avdødes og/eller vedkommende sin families ønsker uten at det vil være til besvær for familien og pårørende eller bryte med avdødes ønsker. Det har da blant annet blitt løst ved at vi har spilt musikkønsket i bilen på vei til kirken eller krematoriet.
Mørk hverdagskomikk
Det er overraskende lett å snakke så løst og fast om Eivinds arbeidsoppgaver på kistelageret og i begravelsesbilen på vei mot Østre Gravlund, hvor dagens seremoni skal finne sted. Men i det vi kommer inn i kapellet via bakveien, føler jeg plutselig veldig på de mørke, triste følelsene som gjerne assosieres med en begravelse. De følelsene blir fort byttet ut med latter, som følger av at Eivinds kollega Hermund sniker seg innpå en tredje kollega – som akkurat har gått inn på kjølerommet og skremmer ham.
– Som på enhver arbeidsplass, så spøker og tuller vi med hverandre og det går gjerne i mørk humor. Men jeg vil ikke si at vi bruker mørk humor for å distansere oss – det synes jeg er en litt enkel analyse av hva mørk humor egentlig er. Det er en veldig freudiansk tolkning å si at mørk humor er en sikkerhetsventil eller noe sånt. Mørk humor er til dels en nødvendighet, siden mye av det vi gjør er kanskje litt mørkt og man spøker jo litt med det man står og tråkker i hver dag. Så her går det jo litt i å lage dødsannonser for hverandre og uskyldig skremmerier, forteller Eivind.
– Hva synes du er den beste, mørke spøken?
– Jeg er veldig glad i disse prestehistoriene våre, en av de helt essensielle anekdotene. Jeg pleier å fortelle den som om det har skjedd med meg, for den fungerer best da, sier han og fortsetter:
«Men se her da! – vi kan ikke synge denne salmen her; kjærlig stund uten like(t)»
– Jeg befinner meg ved inngangsdøren og tar i mot familien som er i ferd med å komme inn. Jeg var ny i gamet, og blir stresset når jeg ser at presten kommer mot meg, med dette programheftet i hånda og vifter det foran nesa på meg når han er nærme nok. «Nå har jeg sagt det så mange ganger – vi kan ikke synge denne salmen her», sier han. Jeg blir litt fortumlet og vet ikke hva jeg skal si. Prester har jo visse formeninger om hva som er greit og ikke i seremonier, som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med hva resten av verden synes. Presten sier så videre «Men se her da! – vi kan ikke synge denne salmen her; kjærlig stund uten like(t)», forteller Eivind mens han ler hikstende.
Latteren stopper opp, ettersom Eivind må hjelpe Hermund med å sette kista med den avdøde oppå de gjennomsiktige beina som han har satt frem.
Foto: Thomas Øverland
– Har du et spesielt minne fra en begravelse som har festet seg?
– Jeg har et minne fra min første sommer, hvor jeg hadde to seremonier på samme dag. Disse markerte også ytterpunktene, og demonstrerer et veldig fint, poetisk poeng for min del. Den ene var en seremoni i et sykehjems kapell. Det er den minste seremonien jeg har vært med på. De eneste pårørende var ektemannen og hans kusine. Så jeg og han jeg jobbet med den dagen satte oss inn i kapellet og sang med på salmene, fordi det var ingen andre der – bortsett fra de to, avdøde og presten. De hadde overlevd alle vennene sine. Da den var ferdig dro jeg videre på en kjempe seremoni i Ris Kirke, som er et av de største seremonilokalene som finnes i Oslo – og det var helt fullt av mennesker og blomster. Avdøde var en businessmann i 50-årene som hadde fått hjerteinfarkt. Det var den totale rake motsetningen, men allikevel så sitter man igjen med den følelsen av at prestene gjorde en like god jobb i begge seremoniene – de var like verdige, selv om de utseendemessig var så forskjellige de kunne ha vært. Til tross for det var det det samme menneskeverdet, det var ikke noen forskjell – de var like fine, de var like verdige, understreker han.
– Man venner seg aldri helt til jobben
Plutselig endrer Eivinds ansiktsuttrykk seg. Jeg snur meg og ser at de første pårørende har ankommet – nærmere 20 minutter for tidlig. Eivind ber meg og fotografen om å sette oss på bakrommet, før han går mot inngangen og begynner å dele ut programhefter til de som har ankommet. Vi sitter på bakrommet under hele seremonien med Eivind og Hermund, som orienterer seg hvor i programmet seremonien er, ut i fra hvilken salme som blir spilt.
– Vil du si at du er mer opptatt av døden enn andre, som følge av yrket ditt?
– Jeg har et veldig enkelt forhold til døden. Jeg tror på nedbrytningen av karbon – på karbonkretsløpet, rett og slett. Men det er karbon man skal ta veldig godt vare på. Jobben blir jo ikke noe lettere – man venner seg aldri helt til den. Og når du begynner å føle at du gjør det, så kommer det noe – trenger ikke å være noe spesielt en gang – som minner deg på ubehaget som kommer med jobben. Man får på mange måter en innsikt som ikke var det jeg tenkte på da jeg søkte på sommerjobben i Fonus tilbake i 2011. Det var ikke denne innsikten jeg var nysgjerrig på. Men samtidig tenker jeg at den dagen jeg føler at jeg har vent meg til jobben, det er dagen det er på tide å skifte beite. For det er bare sunt å bli mint på ubehaget, å bli påmint på at det handler om noens kjære.
«Med en gang du slutter å puste så er det opp til de etterlatte å skrive historien om meg og hvordan de skal huske meg.»
– Har jobben ført til at du har lagd deg noen tanker om hvordan din egen begravelse skal være?
– I starten gjorde jeg det, men jeg har gått helt bort i fra den tanken om å planlegge min egen begravelse. Det henger kanskje sammen med at jeg bruker arbeidsdagen min på å planlegge andre menneskers begravelse, så da skal jeg i alle fall ikke bruke fritiden min på å planlegge min egen. Men samtidig mener jeg at det er ikke mine valg å ta. Med en gang du slutter å puste så er det opp til de etterlatte å skrive historien om meg og hvordan de skal huske meg. Høylytt, mest sannsynlig. Men det er deres oppgave å bestemme, ettersom det å planlegge en begravelse er en del av sorgprosessen som er ment for de etterlatte, påpeker han.
Eivind viser til at vi har markert døden i livene våre siden tidens morgen. Han forteller at han for noen år siden leste et sted at de hadde funnet et gammelt gravsted med blomster, fra tidlig steinalder i splitten mellom homo sapiens og neandertalerne.
Foto: Thomas Øverland
– Her har de gravd et hull og fylt det med blomster også har de lagt folk nedi. Vi kan ikke la være å gjøre noe ut av det. Og den tjenesten vi yter da er å passe på at det blir gjort på en god og verdig måte. På en måte der selv den enkleste pakka er i tråd med menneskeverdet. Så selvfølgelig, det er en fin sånn dobbelt retorikk. Vi er ikke psykologer, sjelesørgere, vi er ikke sørgearbeidere – men vi gjør noe for at sorgarbeidet skal kunne gå videre. Når du først får gjort begravelsen er ting plutselig mye lettere. Da vet du på en måte at det er gjort, personen er begravet, sier han.
– Forresten, visste du at thailandske begravelser er notorisk kjent for å ha strippere? Mulig det er den eneste klausulen jeg skal ha om min egen begravelse, sier han avslutningsvis, etterfulgt av den særegne, hikstende latteren.
Jeg sier ha det bra og takker for intervjuet før jeg vender nesa hjemover – litt støl i magemusklene etter å ha ledd så mye i løpet av dagen og med ny innsikt om en mørk og trist bransjen, som egentlig er mye mer lys og munter enn jeg hadde trodd.