«Fifty Shades of Grey» vekket den indre feministen i meg. Bondage and dominance, sadism and masochism (BDSM) er greit på soverommet og bør holdes der.
«Filmen burde ikke bli ansett som et kunstverk», ville jeg sagt rett før «Fifty Shades» kom ut på kino. Etter mange runder med meg selv, tenker jeg annerledes. Det er ikke formen og budskapet til et kunstutrykk som nødvendigvis avgjør dets kunstneriske verdi. Enhver form for kunstverk er en ytring. Ofte ligger verdien til kunstverket i responsen – i dialogen og debatten i etterkant. Filmen «Fifty Shades» lærte meg dette. Et kunstutrykk jeg trodde jeg kom til å overse, fordi jeg var så grunnleggende uenig med budskapet og verdiene det promoterer.
Hvorfor skulle jeg betale penger, på selve valentinsdagen, for å se en film som promoterer en forvridd kjærlighetsmyte, der kvinner inntar den svake part i maktforholdet? Hvorfor bør jeg – en bevisst feminist – bidra til mediedrevet mot dette forsøplende «kunstverket»? Fordi jeg er ingen perfekt feminist. Jeg er et menneske. Jeg slapper av når jeg er ferdig med dagens leseøkt og endelig kan se den siste episoden av Gossip Girl. Jeg misliker kapitalismens underliggende patriarkat, samtidig som jeg ønsker meg Blairs Coco Chanel kjole. Med andre ord, mine prinsipper og lyster kommer ofte i konflikt med hverandre.
Seksualitet eller sexfiksert
Mange jenter ser opp til Beyonce fordi hun anses som en sterk, selvstendig kvinne. Samtidig kan hun synge, hun har kurver og «moves». Hun viser at det er mulig å være seksuelt fri, samtidig som hun er sexy. Problemet med kommersielle kunstutrykk er at de – som Beyonce og «Fifty Shades» – er produkter avhengige av å selge. I slike populære utrykk blir grensen mellom det seksuelt frigjorte og det sexfikserte «grå». Sex benyttes som innpakningspapir for å appellere til forbrukere. Vi mister kontakten med det sensuelle, det som individuelt sett forfører og pirrer oss, til fordel for den standardiserte, sexy innpakningen. De populære kunstutrykkene blir impregnert med seksuelle fantasier, sett fra det mannlige ståsted. Hvor ofte blir våre seksuelle valg noe vi tar uavhengige av andres forventinger og krav, og ut ifra hva som blir ansett som normalt?
Lose control
Fordelen med et massepopulært kunstuttrykk er at det har makten til å normalisere noe som var ansett som tabubelagt og sært. På samme måte som Melgaard og Munch-utstillingen har klart å igangsette en dialog om pedofili, har «Fifty Shades» bidratt til å avstigmatisere BDSM som en seksuell preferanse. Kanskje det til og med har åpnet porten til en ny seksuell verden for mange. BDSM har gått fra å være en «guilty pleasure» til «pure pleasure».
Ved å miste kontroll, tar andre kontroll, og det kan ofte ende i at vi gir fra oss makt som pisker tilbake.
Den populariserte sadomasokismen som blir framstilt i filmen, setter bånd på vår seksuelle frihet.
Filmens slagord «lose control», oppsummerer dette. Lysten for å utforske en ny seksuell verden vikler oss inn i en spindelvev der vi mister kontroll. Tar vi seksuelle valg for oss selv, eller for å tilfredsstille andre? Nysgjerrigheten for en alternativ seksuell verden gjør at fornuften viker for lysten. Ved å miste kontroll, tar andre den, og det kan ofte ende i at vi gir fra oss makt som pisker tilbake.
Seksuell frihet
Har den underlagte parten alltid makten og friheten til å sette grenser i vårt samfunn? Eller er verden like grå som «Fifty Shades of Grey?»
I «Fifty Shades» er Anastasia (Ana) en ung student som skriver artikler for skoleavisen. Christian Grey er en suksessrik entreprenør. Hvem som har makten i forholdet er opplagt. BDSM er basert på gjensidig samtykke – man kan velge å melde seg ut av forholdet når man ønsker. Hvis den dominante har den økonomiske makten, hvordan kan den underlagte parten være sikker på at hun ikke skylder den dominante en seksuell tjeneste? Overholdes den seksuelle friheten ved å skrive under en kontrakt, slik Ana gjør?
BDSM innebærer også en gjensidig rolleforståelse innenfor de seksuelle rammene. Enten er man med på spillet, eller så er man ikke det – det er svart eller hvitt. Problemet er at i «Fifty Shades» framstilles rollene som grå. Det ubalanserte maktforholdet trår utenfor soverommets grenser. Har den underlagte parten alltid makten og friheten til å sette grenser i vårt samfunn? Eller er verden like grå som «Fifty Shades»?
Vi elsker Beyonce fordi hun er en perfekt blanding av seksuelt frigjort og sexy. Foto: Wikimedia Commons
Nysgjerrigheten forfører
Hvordan kan du vite at du liker BDSM uten å prøve det? Før jeg så «Fifty Shades», hadde jeg tenkt å skrive en sint tekst for boikott av filmen, siden jeg prinsipielt er uenig med det ubalanserte maktforhold filmen illustrerer. Som kritiker blir man ofte konfrontert med et dilemma – bør man delta som publikum til en film hvilket budskap man er grunnleggende uenig med? På både godt og vondt er man nødt til å se en film slik at kritikken får tyngde.
Det var nemlig den samme nysgjerrigheten Ana hadde for Christian Grey og hans seksuelle fantasier som førte meg til å utforske filmen. Forsøker vi å hindre våre lyster, stenger vi muligheter ute og unngår sannheten. Lyster og fornuft utelukker ikke hverandre. Ofte kan lyster lede oss til at vi setter spørsmåltegn ved det vi først trodde vi sto for. Fornuften og lysten jobber sammen for at vi blir bedre kjent med oss selv, og får den makten som trengs for å sette klare grenser for våre seksuelle preferanser og livet utenfor de seksuelle rammer. Problemet med «Fifty Shades» er at grensene for hva som er akseptabelt ikke kommuniseres mellom Anastasia og Christian. Grensene er grå. Den seksuelt frie setter grenser og sier klart ifra.